Da den norske livsløgnen ble stilt for retten – og vant
Enhver har rett til, 2021
Regi, manus og klipp: Thomas Østbye
Vises på Østlandsutstillingen, Nitja, til 30. april
I etterdønningene av det som skulle bli det store klimavalget i Norge høsten 2021, men som på ingen måte ble det, henvendte den danske avisen Information seg med forsiden den 15. september 2021 til sitt broderfolk, på norsk (!): “Kjære Norge. Hvis ikke dere som har et oljefond på 12.000 milliarder kroner, kan gjennomføre raskt grønt skifte, så kan ingen.” Med denne bønnen fikk Thomas Østbyes kortdokumentar Enhver har rett til, en klangbunn av desperate dimensjoner. Den 31 minutter lange filmen dokumenterer det mangeårige klimasøksmålet Greenpeace og Natur og Ungdom førte mot Staten i sine siste runder i Lagmannsretten i 2019 og Høyesteretten i 2020. Da hadde søksmålet mot utdeling av oljekonsesjoner i Barentshavet allerede vært behandlet i Tingretten. Utgangen ble at Høyesterett frikjente Staten, og ikke fant brudd på den såkalte miljøparagrafen:
Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. (Grunnloven §112, første ledd)
Da FNs klimapanel i februar i år la frem en delrapport, blant annet med bidrag fra norske forskere, var det med beskjeden om at handlingsvinduet nå er i ferd med å lukke seg ettersom maksgrensen for hvor mye CO2 verden kan slippe ut snart er nådd. Nettopp denne bekymringen hadde også den tidligere lederen i Natur og Ungdom, Gaute Eiterjord, lagt frem for Lagmannsretten to år tidligere: I filmens mest gripende øyeblikk, som kommer overrumplende og tidlig i filmen, appellerer Eiterjord direkte til Statens samvittighet, ved å minne om at dagens ungdommer ikke har direkte mulighet til å påvirke valgresultater. Samtidig må de forholde seg til at det er nettopp dem – etterslekten – som skal leve i den fremtiden som forskningsrapporter slår fast at blir ugjenkallelig endret som følge av menneskelig forurensning. Og som egentlig skal være beskyttet i Norges grunnlov. Når Eiterjords innlegg ender med at stemmen brister, kan det kanskje først tenkes at det er uheldig. Men det er snarere et myndiggjørende øyeblikk for Natur og Ungdoms daværende leder (som også har gitt ut boka Klimaopprøret: kunsten å hamle opp med tafatte politikarar, klimafornektande gubbar og andre nettroll som øydelegg framtida di), der miljøvernorganisasjonene tar på seg et ansvar som kanskje burde være Statens. At miljøvernorganisasjonene i det hele tatt fikk Staten i tale, kan forsøksvis tolkes som en positiv utvikling, selv om det altså måtte en rettsak til.
Omstendighetene rundt det historiske klimasøksmålet er i seg selv så omfattende, dramatiske og omveltende, at de de knapt kan oppsummeres uten å kjenne en trang til å hyperventilere. Tatt den ytre dramatikken i betraktning, er Enhver har rett til imidlertid en relativt nøktern film. Med sin knappe halvtime følger den korte dokumentaren en kronologisk oppbygging, hvor innledende prosedyrer og avsluttende domsavsigelse markerer filmens begynnelse og slutt. I midtpartiet kommer blant annet Cicero-forsker Bjørn Samseth til orde som ekspertvitne og Ketil Lund i en fascinerende dobbeltrolle som representant for Besteforeldrenes klimaaksjon og tidligere høyesterettsdommer. Når Lund argumenterer prinsipielt for at §112 etablerer faktiske rettigheter, og ikke bare må leses som en programerklæring, ser budskapet ut til å tas på største alvor av lagmannsrettsdommer Eirik Akerlie. For aldri tidligere har §112 vært prøvet i retten.
Den enkle dramaturgien tjener filmen godt, da den understreker at det er på det retoriske planet kampen nå utspiller seg. Partene i saken står ikke milelangt fra hverandre, men er enige i både beskrivelsen av dagens situasjon og faktagrunnlaget. De virker til og med langt på vei enige i konsekvensene av en fortsatt oljeutvinning. Allikevel havner disse i to ulike leire, der den ene leiren tilslutter seg nasjonaleposet som heter oljeeventyret, og den andre leiren kjemper med nebb og klør for en levelig fremtid. «Det er det som er så frustrerende,» sier Eiterjord, «at mange tror at vi i Norge er så flinke i klimapolitikken, fordi vi har så mange elbiler og vi bruker så mange penger for å få andre land til å ta vare på regnskogen sin. Samtidig er vi verdens sjuende største eksportør av fossile utslipp. Det gjør oss til en netto bidragsyter til klimakrisa. Og det å tro at vi er et foregangsland på klima (…) det vil jeg si er den norske livsløgnen» Mens Statens regjeringsadvokater argumenterer med at det nettopp er dette som gjør Norge så briljant: Vi kan bidra til forurensning nettopp fordi vi gjør det så formidabelt. Og dessuten kan vi klistre et stort svanemerke over hele oljeindustrien, om det er dét om å gjøre. Nevnte vi elektrifisering av sokkelen?
I løpet av filmens varighet legges en ytterligere dystopisk omstendighet til, nemlig pandemiens inntreden i 2020. Litt etter litt observerer kameraet munnbind, økende avstand mellom tilhørere, og til sist en digital domsavsigelse. Og når denne teksten skrives i april i 2022 er det som om alle illusjoner om at verden ikke kan snus opp-ned selv for nordmenn og europeere, for lengst har bristet. Det er umulig å la være å tenke på at klimasøksmålet kanskje kunne fått en annen utgang i 2021 eller 2022, når tanken om en kollaps i verdensordenen ikke lenger var så fjern?
Billedutsnittene i Enhver har rett til er ofte utsøkte i at de konsentrerer seg om hoder og ansikter, og bruker nærbildet og halvnærbildet i utstrakt grad. Som Mariann Enge så fint observerte det i Kunstkritikk gir filmen assosiasjoner til Carl Theodor Dreyers Jeanne D’Arc-filmatisering fra 1928, som også er et skjebnedrama med rettsalen som arena. Tårene til Gaute Eiterjord, og det forpinte ansiktsuttrykket er lett å se i sammenheng med både stumfilmens estetikk og ortodokse ikonbilder. Men også de andre aktørene i filmen, deriblant advokatene Cathrine Hambro og Emanuel Feinberg, har fascinerende ansikter som lytter og forhandler, mens retoriske seire og tap passerer og registreres som lys og skygger som løper over ansiktet. Og de stramme billedutsnittene som rammer inn og ansvarliggjør hver og en (og enhver), gjør oss oppmerksomme på at denne rettssaken handler om deg, og deg, og deg og meg. Grepet er insisterende og klaustrofobisk. Som om ingen skal få lov til å slippe saken av syne så lenge filmen varer. Hvor enn kameraet beveger seg, finner det uttrykksfulle øyne. Men det finner også flere vinduer som det retter fokus mot, som for å vise at det er det som er der ute saken gjelder. Snøfnuggene som faller, den stille vinden, det er dette saken gjelder, og dette saken angår.
Det er interessant å observere hvordan diskusjonen om klimapolitikk og miljøkonsekvenser har beveget seg vekk fra retorikk som hadde desperasjonens trusler og skremmebilder som hyppigst brukte trekk, til en avmålt tone. Om man husker Al Gores PowerPoint-film En ubehagelig sannhet fra 2006 som hadde som anliggende å «vekke» politikere og mannen i gata ved å tegne opp dystre fremtidsutsikter via bibelske metaforer, trenger Østbye ikke engang forklare omstendighetene rundt sin film, eller alvoret. Mens Gore ville opplyse og danne sitt publikum, henvender Østbye seg til et publikum som allerede tar saken på største alvor. Østbye har også den fordelen at han jobber med tematikken på et tidspunkt der klimaskepsis og fornekting er redusert til støy, og en åpenhet for å diskutere klimaendringer på personlige, sosiale og politiske plan, nasjonalt og internasjonalt, er tilstede i langt høyere grad. Men det grønne skifte må i enda større grad flyttes fra debattplan til handling. Sånn sett treffer Østbyes prosjekt kanskje bedre det mulighetsrommet filmforsker Jane M. Gaines beskrev i sin tekst «Political Mimesis» fra 1999. Der setter hun seg fore å finne dokumentarfilmer som faktisk har resultert i en samfunnsmessig endring, ettersom båndet mellom dokumentarfilmsjangeren og samfunnsengasjement og -kritikk er sterkt. I teksten finner hun få slike eksempler, men peker på at unntaket er når filmene produseres og gis ut innenfor et «momentum», det rette øyeblikket hvor de kan gripe inn i en større diskurs. Et eksempel hun finner er streikefilmer som var med å heve livsvilkårene til arbeidere. I beste fall kan Østbye vise seg å treffe et slikt momentum i den norske samfunnssfæren.
Enhver har rett til utgjør første del i en klimatrilogi. For tiden er regissør Thomas Østbye i produksjon med de to neste filmene i trilogien. Da han skulle filme en serie med klimaaksjoner på Sjursøya i Oslo i april i år, gjennomført av den omdiskuterte miljøaktivistgruppa Extinction Rebellion, fikk Østbye pålegg av politiet om å fjerne seg, og havnet i varetekt da han ikke forlot området. Saken har fått mye medieoppmerksomhet, og har startet en debatt om ytringsfrihet hvor både jurist Anine Kierulf og Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås ser kritisk på politiets opptreden. Østbye har også valgt å dele opptaket av sin egen arrestasjon på NRK sine sider. At hendelsen vil få et etterspill er ventet. Mest alvorlig, som Østbye selv har poengtert, er det når slike hendelser ikke blir dokumentert.
Ved å holde fast ved hoder og overkropper, understreker Enhver har rett til at det er ordene som har makt, og kroppene i rettsalen, som i stor grad vises uten ben, som ikke lenger har noen handlingsmuligheter igjen. Men, når regjeringens advokat Fredrik Sejersted omstendelig uttaler “Det som er angrepet i denne saken, det er politikk. Takk. Påstanden påstås.” virker det samtidig fåfengt å håpe på at språket kan komme noen til hjelp, heller enn å parkere debatten langt ute på sidelinjen.
At så den nye sesongen av den danske tv-serien Borgen (DR1, sesong 4, 2022) nettopp setter sin egen regjering i en krisetilstand på grunn av et oljefunn i den grønlandske Diskobukta, er et adspredende tankeeksperiment det er uimotståelig å følge med på. I sesong fire av serien vender den tidligere danske statsministeren Birgitte Nyborg (Sidse Babett Knudsen) tilbake som utenriksminister med – i følge henne selv – en ambisiøs klimaagenda. Det grønlandske oljefunnet overrumpler henne fullstendig. Det passer ikke inn noen steder i den danske regjeringens klimapolitikk, og det utfordrer også forholdet til Grønland. Hennes rådgivere må jevnlig spørre henne «Skal vi ikke være glade for det?» De møter konsekvent et kontant, dansk «Nej.»
Publisert 26. april, 2022