Poesi om søvnløse netter
Memoria, 2021
Regi: Apichatpong Weerasethakul
Med: Tilda Swinton, Elkin Díaz, Jeanne Balibar
På kino: 3. juni
Memoria (2021) starter med et smell. Vi hører en eksplosjon, en lyd som senere blir beskrevet som lyden av to betongkuler som kolliderer inni en metallbrønn fylt med havvann; eller en rumling, en forstyrrelse ved jordas kjerne. Den seneste filmen til Apichatpong Weerasethakul, som hadde premiere under Cannes-festivalen i fjor, er tidligere vist i Norge på Film fra Sør og Bergen internasjonale filmfestival. Nå skal den straks vises på norske kinoer.
Apichatpong, som over flere tiår har bygget opp sitt særegne cinematiske univers med blant annet filmer som Uncle Boonmee Who Can Recall His Past Lives (2010) og Cemetery of Splendour (2015), leverer denne gangen en betimelig og drømmeaktig opplevelse som får en til å ville klamre seg fast til både kinoformatet og -setet. Denne filmen er ikke bare laget for kino, men handler også om opplevelsen av å se film, om filmens illusoriske evner og forholdet mellom publikum og kunstnere.
Memoria følger Jessica (Tilda Swinton), en skotte som bor i Medellin, Colombia og er på besøk hos den syke søsteren sin i Bogota. En natt hører hun en høy, eksplosiv lyd og lokaliserer etter hvert at den kommer fra inni hennes eget hode, muligens som et sjeldent tilfelle av det medisinske fenomenet exploding head syndrome. Dette fører til mange søvnløse netter og iherdige forsøk på å søke, gjenskape og forstå denne lyden. En dag oppsøker hun lydingeniøren og musikeren Hernán og sammen prøver de å rekonstruere den digitalt. Jessica beskriver lyden, og Hernán forsøker å matche den med andre lyder fra utvalget sitt og gjør små justeringer utfra forklaringene hennes. Denne prosessen er en vakker fremstilling av den kunstneriske skaperprosessen, hvor en idé, en lyd, et bilde, som først kun eksisterer i hodet til en person, oversettes, tolkes og formidles. Det oppstår også en kjemi, en nærhet og en form for dyp forståelse mellom Jessica og Hernán i løpet av denne prosessen, som kanskje også reflekterer det tette samarbeidet mellom Swinton og Apichatpong i produksjonen av Memoria.
I en annen scene, hvor Jessica er midt i et travelt kryss, hører vi plutselig igjen en eksplosjon. Jessica assosierer umiddelbart smellet med lyden i hodet, men vi oppfatter at den kommer utenfra fordi flere andre reagerer. En annen person antar at det er et skudd og legger seg panikkslagen ned på bakken, før det avsløres at lyden antageligvis er fra et busshjul som punkterer midt i krysset. Vi bevitner dermed at den samme lyden blir tolket på minst tre ulike måter, basert på ulike erfaringer og minner. Som tittelen også foreslår, skildrer filmen hvordan våre minner guider oss gjennom livet – de åpenbare erindringene og traumene, men også de subtile og glemte minnene, eller assosiasjonene og følelsene som plutselig oppstår. Filmen handler også om å bevare minner, slik Jessica forsøker å gjøre med lyden som holder henne våken om natta, i en ikke ubetydelig parallell til selve filmmediet og dets egenskaper.
Tilda Swinton er helt fantastisk i rollen som Jessica, en karakter som ser ut til å eksistere utenfor vår forståelse av tid og rom. Hun beveger seg rundt på en særegen måte, nesten som hun bare er der for å gi oss som publikum tilgang til omgivelsene. Det er vi som opprettholder illusjonen som blir presentert, og hun fungerer som en slags stedfortreder for oss. Når Jessica plutselig er i en liten landsby hvor hun er omfavnet av naturen, og møter en ny versjon av Hernán, kjennes det som vi har beveget oss over i en drøm, ikke noen andres, men vår egen drøm.
Denne følelsen forsterkes av mange illusoriske elementer: minner om at en levende person er død, den doble eksistensen av karakteren Hernán, og ikke minst overnaturlige, mytiske forklaringer på sykdommen til søsteren. Filmen stiller eksistensielle spørsmål gjennom samtalene til Jessica, men også i møte med natur og teknologi. Når hun lytter til elvene som renner og eksplosjonen i hodet plutselig blir mer tydelig og kontrollert, eller når hun vil forlenge levetiden til blomstene sine ved å kjøpe et preserveringskjøleskap.
Memoria minner meg med sin refleksivitet om filmene til Tsai Ming-Liang, særlig Goodbye Dragon inn (2003), som refererer direkte til kinoen ved at hele filmen er satt i en kinosal med diverse overnaturlige, drømmeaktige sekvenser. Det er noe med kinosalen i seg selv, det finnes en logisk kobling mellom en drømmetilstand og en filmopplevelse. For det første er salen tilrettelagt for søvn, et mørkt rom, myke stoler, null kontakt mellom mennesker: den er tilrettelagt for drømmer. Men samtidig er du egentlig våken, som en drømmende tilskuer, som ikke er passiv, men aktiv og reflekterende. Det er akkurat denne tilskueren Apichatpong Weerasethakul prøver å fange med Memoria og han har selv sagt flere ganger at denne filmen må ses på kino. Filmskaperen vil at du skal transcendere, men samtidig reflektere over din tilstedeværelse i salen, og sette pris på filmmediet.
Den aller siste scenen i filmen, hvor vi plutselig vitner noe utenomjordisk, føles nesten som en eksplosjon i seg selv, hvor filmen flyttes over i en annen dimensjon, og åpner for at du nå kan tolke de siste timene på utallige måter. Du havner i en tilstand der du akkurat har våknet fra en drøm og lurer på hva som er ekte, hva det betyr. I en tid hvor kinobransjen er sårbar, er Memoria en helt fantastisk kinoopplevelse, hvor det bare er å lene seg tilbake, kanskje tillate seg selv å duppe av iblant, og la bildene og lydene omfavne deg.
Publisert 31. mai, 2022