Hjelp, det koker på desken!
The French Dispatch 2021
Regi og manus: Wes Anderson
Medforfattere: Roman Coppola, Hugo Guinness og Jason Schwartzman
Med: Bill Murray, Owen Wilson, Benicio Del Toro, Lea Seydoux, Adrin Brody, Frances McDormand, Timothée Chalamet, Jeffrey Wright, Liev Schreiber
På kino fra 22. oktober
I The Editor’s Burial, en antologibok utgitt i forbindelse med Wes Andersons nye film The French Dispatch, som samler journalistiske tekster som har inspirert den, er det et intervju med den franske pantomimekunstneren og regissøren Jacques Tati fra 1954, skrevet av The New Yorkers mangeårige film-og portrettjournalist Lillian Ross. Til slutt i saken forteller Tati at han beundrer sitt amerikanske motstykke Charlie Chaplin, men ikke finner ham morsom. «Chaplin is full of ideas», sier Tati. «I am so busy watching the working out of his beautiful ideas that I never find time to laugh.»
Litt samme problem – i den grad det er et problem; noen vil si Chaplin slapp unna med det – kan man ha med Wes Andersons tiende spillefilm og hans første novellefilm, eller omnibusfilm, som han kaller det («omnibus» er et fransk ord, tross alt).
The French Dispatch, som er satt til den fiktive kanalbyen Ennui-sur-Blasé på 60-og 70-tallet, skildrer persongalleriet i og rundt et magasinprosjekt som ifølge Anjelica Hustons voiceover sprang ut av den amerikanske avisen The Kansas Sun og «startet med en ferie»: Redaktøren Arthur Howitzer, Jr. (spilt av Bill Murray i sin godsligste rolle, om ikke morsomste) dro til Europa for å skrive en serie korrespondentbrev, ble bare værende og bygde en magasinredaksjon rundt seg. Dette høres urealistisk ut, men kanskje ikke noe mindre realistisk enn (den sanne) opprinnelseshistorien til litteraturtidsskriftet The Paris Review, som ble etablert i etterkrigstidens Paris av amerikanske expats, delvis finansiert av CIA i etterretningsøyemed, og de første årene hadde kontor på en mudderpram langs Seinen. Det er imidlertid ikke The Paris Review, men ukemagasinet The New Yorker som er den erklærte modellen for The French Dispatch, både i innhold og form. Filmen er bygd opp som et magasin med fire «reportasjer», knyttet sammen av redaktørens manusgjennomgang med skribentene og avgrenset av seksjonene de respektive reportasjene tilhører. En seksjon kalles «Politics and Poetry», en annen «Declines and Deaths»; det høres, igjen, litt virkelighetsfjernt ut, hadde det ikke vært for at The New Yorker faktisk opererer med enda mer kuriøse faste vignetter: Humorspalten «Shouts & Murmurs», for eksempel, eller «On and Off the Avenue», som betyr motejournalistikk.
Den første reportasjen i filmen har ikke egentlig noen dramatisk kurve, men man vil likevel bare at den aldri skal slutte. Hovedpersonen er den syklende reporteren Herbsaint Sazerac (Owen Wilson), som har notatblokk på bukkestyret og et herlig fjollete navn – helt på nivå med noen av datidens New Yorker-medarbeidere, som St. Clair McKelway og Sanderson Vanderbilt. Fra sykkelsetet gir han en poetisk reiseguide til byens skyggesider, arbeiderkvarterer og lommetyvblindgater, som blir presentert som en serie titteskapsinstallasjoner. Denne typen verdensbygging gjør Wes Anderson bedre enn noen annen – tenk på hvordan han presenterer besetningen på ekspedisjonsskipet i Livet under vann med Steve Zissou (2004) – og denne gangen overgår han seg selv med en uimotståelig bysymfoni. I tillegg er fortellerstemmen til Owen Wilson en perfekt imitasjon av journalistikken til The New Yorkers legendariske storbykronikør Joseph Mitchell, både i sin detaljrikdom (190 000 snøflak faller årlig over byen, forteller han, 8,25 lik trekkes ukentlig opp av elven Blasé) og lyriske prosa: Sykkelturen ender med en lynvisitt i byens prostitusjonsstrøk, hvor «an air of promiscuous calm saturates the hour», og mer skal egentlig ikke til for at man også som seer føler denne relativt spesifikke roen senke seg.
Men målt mot den konsekvent velskrevne voiceoveren, er filmens dialog påfallende slapp. «Når jeg skriver dialog, preges jeg av at jeg har lest mange bøker, og er interessert i ord, og prøver å finne et språk som er sterkere enn det folk flest vanligvis snakker», sa Wes Anderson i et intervju engang. Men i hans senere filmer har dialogen hatt en tendens til å være lakonisk, uten å bli spesielt megetsigende, og i The French Dispatch er den til tider regelrett flat. Som i replikkvekslingen mellom Arthur Howitzer, Jr. og Herbsaint Sazerac:
«You could cut the second half of the second paragraph, by the way. You repeat it later.»
«OK.»
Filmens andre reportasjesegment er en kunstsatire om en drapsdømt outsider artist (Benicio del Toro), hans muse fengselsbetjenten (Lea Seydoux), forholdet de innleder og maleriene det resulterer i. Segmentet er sinnrikt plottet ut og en boltreplass for mange av Wes Andersons tilbakevendende troper – abrupte tidshopp, blind vold, lettbeint suicidalitet, dobbeltspente frakker, håndflettede seljekurver, dveling ved linjene til en naken kvinnekropp, samme med nesa til Adrien Brody – men det dekker ikke helt over hvor lite manuset gir særlig Del Toro og Seydoux å jobbe med. «Just try to make it sound like you wrote it that way on purpose», sier Arthur Howitzer, Jr. til sine journalister. Men man får innimellom lyst til å si, som Beavis og Butt-Head den gangen de så sin første Pavement-musikkvideo: «Try harder, dammit!»
De to siste reportasjesegmentene handler om en gryende studentrevolusjon og en mesterkokk som har viet sitt liv til å lage overtidsmat på politistasjonen. Men «handler» er et sterkt ord: De er mindre plotdrevne og mer som teatersport. Studentrevolusjonen går av uforklarlige grunner over i en «History Boys»-lignende oppsetning av en av de revolusjonære studentenes militærtjeneste-memoarer. Rammefortellingen for matreportasjen er et talkshow som går over i en heist-film og en barndomserindring, blir til en slapstick-sketsj, dernest en animasjonssekvens med fransk-belgisk strek … The French Dispatch er spilt inn den sørfranske byen Angoulême, kjent for sin årlige tegneseriefestival, så det gir jo mening på et vis … og så er det tilbake til talkshowet, som kutter til en reklame for tannpudder.
I det hele tatt: Så mange ville og vakre ideer at det kan være vanskelig å henge med. Men det kan være svimlende å lese en utgave av The New Yorker på én kveld, også, om så reportasjene som regel er strammere redigert enn Wes Anderson sine.
Vel så mye som en film om kunsten å lage journalistikk, er The French Dispatch en film som dyrker den rene kunstneriske impulsen, hvor maksimalistisk den enn måtte være, for alternativet er en form for død. Som Arthur Howitzer, Jr. sier da desken vil ha ham til å redigere ned teksten til Herbsaint Sazerac: «Shrink the masthead, cut some ads, and tell the foreman to buy more paper. I’m not killing anybody.»
Publisert 16. november, 2021