Høvdingen - en mann for sin tid
Terje Kristiansens film Høvdingen er en norsk filmhistorisk hendelse som det er verdt å stoppe opp ved. I lang tid før premieren på den norske filmfestivalen i 1984 var filmen på alles lepper. Etter premieren ble den utropt til norsk filmklassiker og til norsk films største egotripp. Like fullt er den senere så ettertrykkelig glemt at det må sies å være en bemerkelsesverdig hendelse i seg selv. Når Høvdingen nå vises på Cinemateket, nesten 40 år etter premieren, er det duket for et gjensyn med machomannens frontkollisjon med kvinnefrigjøringen.
Mannsrollen 1984
Diskusjonen av mannsrollen i Høvdingen var brennaktuell i 1984. Etter et tiår med kvinnefrigjøring var tiden overmoden for å gjøre opp status for den nye mannsrollen. Som tittelen antyder handler filmen om en mann som skal fungere som overhode for sin stamme, en familie bestående av eks-kone og -mødre og mine og dine barn. Tittelen er ment ironisk. Hovedpersonen, glassdesigner Arne Strømberg, flykter fra alt som er vanskelig i et desperat forsøk på å være en «ekte mann». Følgelig får han et eksistensielt sammenbrudd når ekskona dukker opp og stiller ham til regnskap og hans kone nr. to er i ferd med å forlate ham. Strømberg avviser alles krav og forskanser seg i sitt store oppussingsprosjekt av et hus. Mens kone nr. 2 tar med seg datteren deres og flytter sammen med en «mykere» mann, martres Høvdingen av raseri, dårlig samvittighet overfor barna og kjærlighetssorg. Å være høvding av den patriarkalske sorten anno 1984 viser seg å være et umulig prosjekt: «Jeg er mislykket som designer, som teknisk sjef. Jeg er mislykket som far, som mann, som elsker, som husbygger, som kunstner», som han selv slår fast mot slutten av filmen, mens kona trøster. Hun tvinger ham til å se kritisk på eget liv og komme til en ny erkjennelse: Heretter skal han arbeide for å bli far til sine barn og få like sterk tilknytning til dem som han har til huset sitt. Det er likevel for sent for de forsømte sønnene fra første ekteskap og glassdesigneren er nær ved å miste alt.
Hva nå, mann?
Terje Kristiansen hadde vært opptatt av temaet mannsrollen siden han selv begynte å engasjere seg i kvinnefrigjøring på 70-tallet. Da han og kona, filmskaper Vibeke Løkkeberg, stilte i debatt- og underholdningsprogrammet Kveldsforum 9. august 1973, fortalte han at kvinnenes avsløring og bevisstgjøring av fastgrodde kjønnsrollemønstre inspirerte ham til å komme i gang med en lignende form for frigjøring. Et år senere, var han og Vibeke Løkkeberg i gang med Hva nå, mann?, en NRK-serie i tre episoder, der han intervjuet menn og kvinner om menns situasjon i en kvinnefrigjøringstid. [1]
Mens Hva nå, mann? ble til i en periode der mange menn følte solidaritet med kvinners frigjøring, ble Høvdingen til etter at den solidariske og myke mannen var blitt en karikatur. I 1979 gjorde Ole Paus suksess på den myke mannens bekostning med låta «Myk manns sang», om en mann som tror på likestilling og ikke får ligge med noen. Da Terje gikk i gang med Høvdingen, mente mange at en «sterkere» mann var i ferd med å komme seg på bena igjen. I intervjuboken Myke mann, hva nå? (1983) mente sosiolog Erik Grønseth, som i dag regnes som Norges første mannsforsker, at sterke krefter og økonomiske og politiske tendenser som økt konkurranse, press på næringslivet, krisesituasjoner, arbeidsløshet, større mobilitet og oljearbeiderutviklingen, dro i retning av en hardere mannsrolle. Kampen for mannens frigjøring har stagnert, skrev Grønseth, og mannsrollen var i ferd med å låses fast. Han trakk frem det samtidige danske kallenavnet, knutemannen – den forknytte mannen uten evne til å leve ut følelser.
I intervjuene fram mot premieren fortalte Terje Kristiansen at han med Høvdingen ville vise at dagens mannsrolle måtte styre klar av både 70-tallets myke mannsideal og det «harde» mannsidealet som presset seg på:
Det jeg er lei av er myke menn med lilla skjerf som prater bleieskift med vennene når de møtes, for det er en mutasjon som oppsto for brått og for konjunkturriktig til at jeg tror på den. Type nummer to er den mannen som sier nå er det nok med det mykemann-tullet, nå er det tilbake til isbjørnjakten. Og jeg er det tredje alternativ, altså i filmen… [3]
Terje Kristiansen spiller selv Arne Strømberg, og la ikke skjul på at det lå egne erfaringer bak filmens fortelling, men fastholdt at selve handlingen lå langt fra det private. I avisene fortalte han om hvordan skilsmisser, førtiårskriser, oppussings-prosjekter og menn som flykter fra livets dilemmaer, var erfaringer hans generasjon delte og rådet derfor menn til å ta kjærligheten på alvor: «Han må lære å ta de nære følelsene alvorlig, like alvorlig som han tar en forretningskontrakt, eller en bulk på bilen, eller like alvorlig som alle de praktiske tingene som alltid blir tatt mest alvorlig.» [4]
Frem mot premieren uttalte Kristiansen i avisene at Høvdingen ikke skulle bli en typisk norsk politisk diskuterende 70-talls-film, men en samlivsaction, en «skikkelig mannefilm» som ikke felte moralske dommer og derfor ville vekke en del motbør i de politisk korrekte kretser. Få var så bevisste på markedsføring som Terje Kristiansen. Han sørget for at alle hadde fått med seg at det kom en ny norsk film som man måtte få med seg, om ikke annet for å få en kikk bak gardinene hjemme hos kjendis-ekteparet Vibeke Løkkeberg og Terje Kristiansen på Ås.
Kjendisfilm og egotripp
Høvdingen var ikke bare et slag for en ny mannsrolle, men også for kunstnerisk dristighet kombinert med publikumsorientering i filmen. Ved inngangen til åttitallet opplevde man en kreativ krise i norsk film som krevde grep for å demme opp for den amerikanske filmens dominans og utfordringen fra medieeksplosjonen som sto på trappene. Mantraet var at norske filmskapere måtte reorientere seg for å gjenvinne publikums, kritikernes og de bevilgende myndighetenes tillit i det nye tiåret. I høy grad handlet dette om å bevege seg bort fra den politiske og sosialt forankrede filmen og mot film med bredere publikumsappell – og gjerne ta i bruk den amerikanske filmens sjangeroppskrifter. Tematisk seriøsitet ble underordnet profesjonalitet og publikumskontakt. I tillegg måtte norsk filmproduksjon profesjonaliseres i alle ledd, under slagordet «Tilbake til verktøyet!» som det sto i det toneangivende filmtidsskriftet Filmavisa. [5] Der mente man at det var et svakhetstegn ved norsk film at mange filmskapere dekket flere funksjoner selv, og auteurfilmen, altså film som et personlig kunstnerisk uttrykk, var ikke lenger en farbar vei for norske filmfolk, selv om det unntaksvis kunne lykkes, som for Løkkeberg med Løperjenten (1981). [6]
Da Terje Kristiansen og Vibeke Løkkeberg gikk i gang med Høvdingen var de et etablert filmskaperpar med flere vellykkede prosjekter å vise til, hun som regissør, manusforfatter og skuespiller i filmene sine, han i hovedsak som kreativ produsent for hennes filmer. Da de i 1980 etablerte produksjonsselskapet Ås film og gjorde om hønsehuset i hagen til klipperom og kontor, ble familien og hjemmet base for den kunstneriske virksomheten. Løkkeberg hadde fra starten involvert familie og bekjente i filmene sine, men Kristiansen tok det til et nytt nivå fordi han også brukte castingen bevisst for å skape blest om filmen. I tillegg til skuespillerne Eva von Hanno, Sverre Anker Ousdal og Klaus Hagerup, valgte han å befolke filmsettet med fjes som det samtidige publikummet kjente fra andre sammenhenger: Som regiassistent og i rollen som ekskonens nye mann var vennen Geir Berdahl, til vanlig forlagssjef i Oktober forlag. Høvdingens far ble spilt av den kjente felespilleren Sigbjørn Bernhoft Osa, og som ekskonens far hadde Kristiansen plassert Brikt Jensen, tidligere direktør i Gyldendal forlag, da styreformann i Kommunale Kinematografers Landsforbund. Særlig oppsiktsvekkende var det at den celebre filmkritikeren Arne Hestenes hadde fått rollen som sjefen til Strømberg. I rollen som sin kone hadde han Vibeke Løkkeberg og i rollene som høvdingens barn, var hans egne barn.
Det som likevel fikk mest oppmerksomhet var at amatøren Terje Kristiansen skulle spille hovedrollen, i tillegg til å regissere filmen. I søknaden om lån til å lage filmen hadde ikke Ås film presisert rollefordelingen, og da den ble innvilget tok man det for gitt at Vibeke var regissøren. Da det ble kjent at Terje skulle ha begge oppgaver, og Løkkeberg være kreativ produsent og spille den andre sentrale rollen, rant begeret over for de bevilgende myndigheter, og innspillingen ble midlertidig stoppet. Det var helt uhørt at en og samme mann skulle skrive manus, regissere, spille hovedrollen og produsere filmen. Men etter suksessen med Løperjenten var velviljen stor og Kristiansen behersket overtalelsens kunst.
Blodfull samlivsaction
Om Kristiansen hadde mislykkes med Høvdingen hadde den kanskje gått inn i filmhistorien som en folkekjær «kultkalkun», som Dis (1995) eller Himmel og helvete (1969) som underholder stadig nye studentkull. Scenen der Vibeke Løkkeberg trekker Terjes slappe tiss opp etter forhuden, har definitivt kultkalkun-potensiale. Eller når han støvsuger frenetisk kun ikledd en blazer. Men nakenscenene er noe av det som fungerer overraskende godt i filmen, og ifølge Dagbladet lo publikum på de rette stedene på premien. Etter visningen fikk Høvdingen en nærmest nesegrus mottakelse blant bransje- og pressefolk. [7] Uttrykk som «en norsk fillmklassiker» kunne høres, og noen mente Høvdingen var det mest positive som hadde skjedd i norsk film siden Løperjenten. Selv om noen få syntes den var skandaløst dårlig, eller uinteressant, som for eksempel i det relativt nyetablerte Z filmtidsskrift, var kritikerne stort sett begeistret.
Per Haddal i Aftenposten kalte Høvdingen norsk films største egotripp, men mente også at den hadde noe allmenngyldig på hjertet som den lyktes i å formidle til publikum. Sammenlignet med øvrig norsk filmproduksjon var den
en samlivsaction så blodfull at den får all annen norsk film til å virke så anemisk at det bør bli tale om øyeblikkelig blodoverføring. Formen er så frekk at alt annet norsk virker støvet akademisk. Ikke det at Høvdingen unngår å falle i sorte hull, men filmen spretter vitalt tilbake. [8]
Folk strømmet til kinoene og året etter ble Høvdingen tildelt Sølvklumpen av Norske Kinosjefers Forbund. I Film og kino skrev kulturjournalisten Arve Stensrud at «ser vi Høvdingen i sammenheng med Vibeke Løkkebergs Løperjenten står det som et uomtvistelig imperativ at norsk films kreative kraftsenter heter Åsfilm.» [9] Året etter var Høvdingen Norges forslag til nominasjon for fremmedspråklig Oscar, og den ble nominert til aller første Amanda-pris for beste spillefilm for kinovisning (som Orions belte (1985) stakk av med).
Siden har det vært veldig stille. Da Norsk filmhistorie ble utgitt på Universitetsforlaget i 2011 ble Høvdingen ikke nevnt, den er kun oppført i filmografien. Hvordan kunne en film som vekket så mye oppmerksomhet og begeistring forsvinne ut av filmhistorien?
Det finnes selvfølgelig mange mulige svar på det spørsmålet. Her vil jeg peke på to forhold: For det første var film som «familieforetagende» problematisk i en tid da man krevde profesjonalisering av de ulike yrkesfunksjonene. «Denne filmen er i det ene øyeblikket laget av en raffinert filmkunstner, i det neste av en klønete pappa som tar opp familiefilm i hagen» påpekte Bjørn Granum i Arbeiderbladet [10]. Auteurfilmen, som Høvdingen må sies å være et ekstremt utslag av, var også blitt en uglesett praksis i norsk film. Det var nye helter på filmhimmelen. I tråd med forfatter Kjartan Fløgstads oppvurdering av film noir og sjangerfilm i essayet «Tordenveien», publisert i det siste nummeret av Filmavisa i 1981, var den påfølgende «helikopterperioden» i norsk film preget av publikumsvennlige action- og krimfilmer i Hollywood-filmenes klassiske formspråk. [11]
Senere har denne estetiske og filmpolitiske dreiningen på åttitallet nedfelt seg i den etablerte fortellingen om nyere norsk film. Den handler i hovedsak om at norsk film først i 1985 gikk fra å være «den stygge andungen» til langt på vei å bli «en flyvedyktig svane» der «Orions belte markerte et vannskille, og det er her den moderne norske filmen og filmkulturen blir til» som det står i filmhistorieboka Den norske filmbølgen (2011). [12] Når grunnpremisset i denne fortellingen er at norsk film gjenvant publikummets tillit etter å ha mistet den i løpet av 70-tallet og tidlig 80-tall, blir en film som Høvdingen borte, fordi den ikke støtter opp under tesen om at norsk film før dette, og særlig auteurfilmen, ikke nådde fram til publikum og kritikere.
For det andre: Selv om den sosialpolitiske utviklingen fulgte i Høvdingens fotspor, med nedsettelse av Mannsrolleutvalget i 1986, som skulle stimulere til menns engasjement i likestillingsarbeidet, så gjorde ikke mannsbildene i norsk film det. Da Jon Iversen anmeldte Oddvar Bull Tuhus’ Blücher (1988) i Z filmtidsskrift pekte han på at det var en «mannfolkfilm i en likestillingstid.» Ifølge Iversen viste flere av filmene fra andre halvdel av 80-tallet (Orions belte, Blackout, Etter Rubicon, og Brun bitter) at filmskapere hadde latt seg inspirere av spenningsbøker som presenterte mannlige helteskikkelser og kvinnelige biroller. «Ikke så rent sjelden er kvinnen en trussel», skrev Iversen:
Alle disse filmene er regissert av menn. Hvorfor denne spesielle tendensen blant de mannlige norske filmregissører som nå er i 35–45-årsalderen til å lage slike forvokste guttefilmer? Jeg tror mye av forklaringen finnes i den kjønnspolitiske utviklingen denne generasjonen har gjennomlevd. I løpet av noen tiår har norske kvinner slitt seg løs fra kjøkkenbenkene og begitt seg ut i arbeidsliv, politikk og kulturliv på en helt annen måte enn sine mødre. [13]
Hva kan Høvdingen fortelle oss i dag?
Som historisk dokument gir Høvdingen oss innsyn i en brytningstid, både i norsk film og i oppfatningen av mannsrollen. Sett med dagens øyne, er flere av kvinne- og mannskarakterene i Høvdingen ganske stereotype, og mange vil peke på at likestillingskampen har flyttet seg til nye fronter, utenfor den hvite, heterofile kjernefamilien. Likevel har et nytt begrep, toxic masculinity, fått aktualitet de siste årene, og noen steder i verden er likestillingsarbeidet på vikende front. I Norge er riktignok andelen skilsmisser noe lavere enn på 80-tallet, men innsikten om at begge parter i et forhold har ansvar for kjærligheten, for barna og de nære relasjonene, og at dette er arbeid som må tas på alvor, er fortsatt aktuell.
Høvdingen framstår fortsatt som en svært uforutsigbar og frodig film, full av sprø påfunn, selv om den faller gjennom satt opp mot vår tids krav til effektiv fortelling. Og uten kjennskap til kuriositetene i rollegalleriet fanger man nok lettere opp svakheter i skuespillerprestasjonene. Likevel: Terje Kristiansens film minner oss om at norsk filmhistorie er full av ville historier og kunstnerisk vågemot, og selv om filmene av og til faller ned i sorte hull, er det en sjanse for at de spretter vitalt opp igjen.
Noter
[1] Serien ble vist i NRK i januar 1975 og er tilgjengelig i NRKs digitale arkiv.
[2] Stensrud, Arve. Hva nå myke mann Oslo: Grøndahl og Søn Forlag, 1983. s. 67
[3] Bratten, Bjørn «Den tredje mann» VG, 23.04.1983
[4] «Mannfolket på Ås» Dagbladet 25.08.1984
[5] Foss, Oddvar «Tilbake til verktøyet» Filmavisa, 1981 nr. 2, s. 2-5
[6] Skagen, Sølve «Quo vadis?» Filmavisa 1981, nr. 3/4, s. 4-9
[7] Bratten, Bjørn «Nesegrus «Høvding-mottakelse» Dagbladet 21.08.1984
[8] Haddal, Per «Høvdingen – norsk sensasjon» Aftenposten 21.08.1984.
[9] Stensrud, Arve «For livets glade gutter går solen aldri ned - ?» Film og kino, 1984, nr. 6, s. 224-225
[10] Granum, Bjørn «En begivenhet – tross alt» Arbeiderbladet 28.09.1984
[11] Iversen, Gunnar & Solum, Ove Den norske filmbølgen Oslo: Universitetsforlaget 2010, s. 8
[12] Servoll, Johanne Kielland «Den norske auteuren. En begrepshistorisk analyse» UiO: Doktorgradsavhandling i medier i kommunikasjon. 2014.
[13] Iversen, Jon «Blücher, kulturkrise på film» Z: Filmtidsskrift, nr. 4, s. 6-7
Publisert 13. oktober, 2021