As mil e uma noites (Tusen og en natt) Miguel Gomes, 2016
Ellen Engelstad
I mylderet av gode filmer som kommer og går på cinemateker og festivaler, som får god omtale og så forsvinner igjen, er det et knippe fra de siste årene jeg stadig kommer tilbake til: Filmtrilogien Tusen og en natt av den portugisiske regissøren Miguel Gomes. Er den et lite mesterverk i nyere europeisk filmhistorie, på tross av sin skisseaktige, maksimalistiske og rotete struktur? Eller kanskje på grunn av den?
Tusen og en natt-filmene (på originalspråket As Mil e Uma Noites: Volume 1, O Inquieto, As Mil e Uma Noites: Volume 2, O Desolado, As Mil e Uma Noites: Volume 3, O Encantado) ble alle sluppet i 2015 og vist på cinematekene i Norge våren 2016. De forteller om Portugal etter den europeiske finanskrisen som har senket levestandarden og økt arbeidsledigheten, og de fleste historiene er hentet «fra virkeligheten» og deretter fortalt av den persiske prinsessen Sjeherasad som overlevde 1001 netter ved å fortelle historier til den onde kongen i antikkens Bagdad. Filmene har også et meta-nivå hvor regissør Miguel Gomes selv går foran kameraet og forteller om dilemmaet han har med å lage filmene, og han stilles også for en provisorisk domstol, anklaget for å sløse bort de få kulturmidlene som stadig er tilgjengelige i den portugisiske staten. Hva er så Gomes sitt problem med å realisere disse filmene? Jo, at verden er så urettferdig og folk lider.
Kan man egentlig forsvare å lage underholdningsfilm i en slik situasjon, og delta i kulturindustrien som potensielt kun distraherer folk fra politisk innsikt og handling? På den annen side: Vil nok en dokumentar om verdens elendighet være noe bedre? Gomes åpner film én, Den urolige, ved å dra med et filmteam til byen Viana do Castelo hvor skipsverftet er i ferd med å legges ned. Gomes forteller i en voice-over over bilder av verftet, streikene og byen at det virker umulig å lage en film i dagens Portugal uten å ha dette med. Han vil lage en film som både er underholdende, morsom, mobiliserende og setter den politiske virkeligheten i et nytt lys, fortryllet kanskje (Den fortryllede er navnet på den siste filmen). Etter en utredning om politisk film i lys av dette dilemmaet konkluderer han: «Enhver idiot skjønner at det er umulig.» Og så forsøker han likevel.
Resultatet er i mine øyne begge deler: både vakkert, underholdende, nyskapende, morsomt, politisk, aktuelt og fortryllende, men også mislykket. For Gomes har rett i at det er umulig å lage totalkunstverket som innenfor fiksjonens rammer snur politikken på hodet. Det han likevel gjør med den politiske filmen, som jeg merker at jeg ikke har sett så ofte, er at han framstiller alle samfunnslag og henger dem alle ut. Vi får både scener med griske bankmenn og politiske eliter,men også med en arbeiderklasse som gjør en morder til sin helt fordi han lurer politiet, og utsetter hverandre og naturen for grusomheter. Er ikke politisk film i Europa ofte forbundet med å henge ut den velbemidlede og kulturelle middelklassen, de som lever godt og ser slike filmer? Fra Bergman og Buñuel til Haneke og Seidl holdes det et speil opp mot oss som av- slører vår dobbeltmoral. Det er nødvendig, men politikken er også mer. I Gomes sin versjon av Tusen og en natt er alle både aktører og ofre for omstendighetene. Og omstendighetene er ikke rettferdige, men resultat av menneskeskapt ulikhet. Dette samfunnsspeilet minner også om det.