Livet på Frogner, Anne Haugsgjerd (1986)

Sara Li Stensrud

Når jeg ser Anne Haugsgjerds 21-minutter lange film Livet på Frogner, kommer jeg til å tenke på et sitat av Gertrude Stein, det megalomane Hun-Geniet: «I wish that I had spoken only of it all».

Bare ALT.

I Haugsgjerds tilfelle inkluderer det…

…den kneisende kaktusen i vinduskarmen…kaktusen som et symbol på…ehm…som et symbol på…på…

…den intenst selvrefleksive voice-overen som forsøker å begrepsfeste de filmatiske valgene sine, rettferdiggjøre dem, fortolke dem, gi dem dybde, tyngde, men som hele tiden må gi etter for en tendens tanken har til å skjene ut, løse seg selv opp eller koble seg på: en lyd fra vinduet, et forstyrrende element i rommet, som en kneisende kaktus…fotografiet av en mann…sin egen skikkelse liksom i 3. person, observert utenfra, på gulvet, med buksesmekken åpen og hånden hvilende nederst på magen – ALT annet enn det filmskaperen forsøker å konsentrere seg om, der hun sitter ved skrivemaskinen og forsøker å forfatte en søknad om kortfilmstøtte til filmen Livet på Frogner: «Jeg må velge…jeg må eh…bestemme meg for hva det er jeg vil fortelle. Det er vel det som er å skape…å…å…ha en retning…ehh…».  

…bildene fra gaten og fra balkongen vis a vis: Kvinnen som smører seg inn med solkrem. Kvinnen som myrdes i orgasmeøyeblikket? Hundene som snuser hverandre i rumpa. Flørtingen på fortausrestauranten. Bilkræsjet i krysset («Og der har jeg da en kollisjonsscene…»). De eldre herrene som står rett opp og ned i sollyset og stirrer inn i kamera. Den unge kvinnen som stirrer inn i kamera mens hun ammer. Hvordan filmen veksler mellom nesten parodiske filmscener, der alle forventninger til rolleinnstudering og klimaktisk oppbygging er innfridd, og observerende, dokumentarisk materiale. ALT sammen mens voice-overen fortsetter å gruble, tvile, stille spørsmål ved sin egen filmskaping/sitt eget liv: «Livet er et annet sted, livet er utenfor vinduet ditt. Der pulserer livet, du prøver å sitte og skrive en dokumentarfilm om livet på Frogner. I stedet for å sitte inne i stua di så skulle du tatt kamera også skulle du ha oppsøkt det livet som er utenfor vinduet ditt. Eller kanskje du skulle ha levd i det livet og ikke laget film i det hele tatt.»

…hvordan forholdet mellom bildene og voice-overen oppløser tvilen: filmen vet at filmskaperens følelse av å sitte der, liksom avsondret fra livet, er en misforståelse, selv om filmskaperen selv kanskje ikke vet det, i hvert fall ikke den delen av henne som sitter/ligger/vasker vinduer i sin egen film, hun overskuer ikke sin egen situasjon, som hun selv sier, men nettopp derfor, fordi hun ikke klarer å mobilisere noe autoritativt overblikk, fordi hun ikke klarer å forfatte noen samlet søknadstekst, fordi hun ikke klarer å presentere noen samlet opplevelse av seg selv, men viser frem jeget som en sil som konstant lekker liv inn og ut, lykkes hun så formidabelt med det hun har satt seg fore: å vise frem livet på Frogner.[i]

[i]Den belgisk-franske forfatteren og maleren Henri Michaux har skrevet en tekst som, på tross av sitt tilsvarende korte format, gir meg den samme følelsen av å favne bare ALT som jeg får av å se Anne Haugsgjerds film. Ja, hadde det ikke vært for at Michaux døde to år før Haugsgjerds film ble laget, ville jeg ha foreslått at Michaux skrev sin tekst en sommerettermiddag i en overopphetet Parisleilighet etter å ha sett Anne Haugsgjerds film Livet på Frogner:

I gaten, i din gate, i dine forestillingers gate, i dine flyktige tankers gate (tanker: utsondring av kroppsvæsker), i gaten, uten å kunne komme ut, du tror du ikke kommer videre, du sitter eller ligger, urørlig, tror du er i en bolig, på et tilfluktssted, men i virkeligheten i gaten, i gaten helt siden ditt første skrik som nyfødt, da du oppdaget dette og hint, luften, landene og språkene og personene, tar inn alt, fortærer alt, gjør unyttige ting, ser stort, handler smått, ordner raskt det som dukker opp, skjønner lite, tror du stanser, hviler deg, graver deg ned, men blir alltid drevet videre, med Historien, med historiene deres, i gaten som krysser deres gater, som har krysset mange gater, stadig i gaten din, så er det brått ikke mer: gaten din går ikke lenger. (Mellom sentrum og fravær: 70, Gyldendal 1989).