Reality Check–en dialog om det store tilgjengelighetsparadokset i videostrømmingens tidsalder

La notte (Michelangelo Antonioni, 1961)

Film er håndfast. Uutslettelige avbildninger. I over hundre år fremvist på kino fra analoge filmruller, og siden 1980-tallet også tilgjengelig for publikum hjemme, på VHS, LaserDisc, DVD og Blu-ray, i stigende teknologisk utviklingsrekkefølge. Men nå er vi inne i det virkelig store skiftet, fra det analoge og fysiske, til digital fremvisning og strømming av film. Film er ikke lenger håndfast; det er filer og datastrømmer – tilsynelatende overalt – men også ingen steder. Hvordan blir vår tilgang til filmarven (gammel og ny) i denne fremtiden? Hva har erstattet de velutstyrte videobutikkene? Hvilken rolle spiller Netflix og andre giganter? Hvordan ser fremtiden for nettbasert kvalitetsfilmdistribusjon ut? Og står det fysiske formatet overfor en renessanse?

Sommeren 2012 etablerte den kvalitetsfilmorienterte, abonnementsbaserte klikkefilmtjenesten MUBI en norsk tilstedeværelse, med en modell for strømming der utvalget på 30 stadig skiftende filmer ble håndplukket og kuratert. Etter å ha vært nysgjerrige brukere av tjenesten og hatt en langvarig dialog med MUBI om forskjellige ideer, fikk vi oppdraget med å være programsjefer for det norske utvalget. Kurateringen bestod i å bidra til å sikre rettigheter, velge ut filmer fra MUBIs tilgjengelige katalog for visning hver dag i kalenderen, sette dem i en kontekst (eksempelvis tematiske og/eller regissørorienterte serier), samt skrive omtaler for hver film, med mer. Etter nesten tre års innsats, avsluttet vi samarbeidet med MUBI våren 2015 – og i det følgende skal vi forsøke å reflektere over erfaringene fra videostrømmingens verden, på godt og vondt.

Karsten Meinich (KM):

Jeg vil starte denne samtalen med å si at jeg fortsatt er optimist, selv om filmbransjen dyrker sine dommedagsprofetier, særlig knyttet til inntjening og tilgjengelighet.

Det står bedre til enn man kan få inntrykk av. Store mengder kvalitetsfilm vises på norske kinoer hvert år, jeg kan fortsatt gå til Platekompaniet og kjøpe en Blu-ray av en gammel Ozu-film i restaurert utgave, og jeg kan finne en Bigelow-film jeg aldri har sett i den digitale filmbutikken på iTunes. Jeg kan oppsøke skrukkete kultfilmer på MUBI om jeg vil, og jeg har tilgang på en god del nyere mainstream-film via Netflix eller Viaplay når det måtte passe. Men samtidig ser jeg også at den delen av filmbransjen som skal sørge for et liv for filmer etter at de har gått på kino, utvilsomt befinner seg i en identitetskrise. Kollisjonen mellom ny teknologi, forbrukermønstre og etablerte inntjeningsmodeller gjør at regnestykket ikke lenger går opp.

Men altså, jeg er optimist – også når jeg nå skal vise til et sitat om vår knuste drøm, som ærlig talt fremstår som genuint nedslående lesning i dag. Da vi skulle i gang med programarbeidet som kuratorer for MUBI i 2012 formulerte vi dette avsnittet, i en artikkel på Montages om våre ambisjoner: «Se det for dere: Et grenseløst cinematek, en endeløs kino, et utømmelig filmbibliotek – der all verdens filmer i alle fasonger kan bli tilgjengelige i løpet av et øyeblikk. En utopisk visjon for oss som elsker å se film. Et slikt filmens Xanadu var kanskje en vag drøm blant cineastene i den franske nybølge-generasjonen allerede på 50-tallet, men for dagens filminteresserte er det ingen svevende idé. Det er en reell mulighet.»

Tre år senere vil jeg si: Nei, det er ikke en reell mulighet.

Lars Ole Kristiansen (LOK):

På TVNorges nettsider kan man for tiden spionere på årets Big Brother-deltagere via seks separate kameraer, plassert i forskjellige rom. Tanken er at de ivrigste seerne selv kan veksle mellom og sette sammen fragmenter fra disse, og på den måten skape sitt «eget» program. De ulike strømme-tjenestene, som er i ferd med å bli vanlige folks viktigste filmformidlere, bygger på en lignende modell – i alle fall rent teoretisk. Hvis du leter på egenhånd, finnes en liten verden av filmvinduer du kan kikke ut av, fra den samme kontoen, på den samme maskinen, når som helst, hvor som helst. Du skreddersyr helaftenen foran din device, og kan med god samvittighet zappe deg videre hvis en tittel ikke faller i smak. Netflix er dypest sett moderne satellitt-TV, frontet av attraktivt, «samlende» innhold (som blockbustere og populære «kvalitetsserier»).

Mange opplever likevel å gå seg vill i strømmetjenestenes valgmuligheter og kaotiske arkivjungler, og søker etter «ferdig innpakkede» løsninger. De aller fleste vil foretrekke et ferdig redigert utvalg av Big Brother-øyeblikk; å få servert de frekkeste, morsomste og mest overraskende øyeblikkene etter hverandre, innenfor et begrenset tidsrom. Uten kunnskap om hva som er interessant og hva som definitivt ikke er det (avhengig av smak, selvfølgelig), er det alt annet enn lett å velge når alternativene er så mange, og presentasjonen er så lite... umiddelbar. Det er noe ganske annet å sveipe blikket langs hyllene i videobutikken; å holde coveret, pepret med utmerkelser og kritikersitater, i hånda.

KM:

Denne fragmenteringen av kildene publikum kan søke seg til for å finne gode filmer, skaper et problem, selv om det teknologiske utgangspunktet tilsynelatende burde være en fordel. På 90-tallet og et godt stykke inn på 00-tallet var nettopp videobutikkene denne sentrale kilden, som for de fleste var «det eneste stedet» å finne film. Deretter kom muligheten for import av et enda større utvalg av DVD-er fra blant annet utenlandske nettbutikker, og etter hvert også Blu-ray. Parallelt vokste piratverdenen seg stor ettersom all film i digitalisert form (altså DVD/Blu-ray) enkelt kan kon- verteres til filer som deretter spres til et ubegrenset antall publikummere. Introduksjonen av video-on-demand- tjenester (VOD) for lovlig videostrømming og salg av digitale kopier via iTunes og andre tjenester, har vært film- bransjens grep for å temme pirataktivitetene samt å erstatte de fysiske formatene, som publikum åpenbart forlater av praktiske årsaker. Det trådløse samfunn, der alt er i skyen, er som kjent den nye vinen.

Man kan være nostalgisk så mye man vil, men teknologien er vanskelig å bremse. Selv om arbeidet med MUBI har realitetsorientert oss, må vi bare håpe og anta at filmbransjens gamle modeller og de digitale plattformene vil finne ut av hverandre. Men der er vi ikke ennå. Tvert imot kan det virke som om publikum har et langt dårligere filmtilbud i 2015 enn eksempelvis i 2005 – da DVD-alderen var i sitt senit.

LOK:

Et paradoks. Tilsynelatende er både tilbud og tilgang bare noen klikk unna, men alt snakket om at tilgjengeligheten allerede er stor og at den vil vokse seg enda større i årene fremover, baserer seg på slurvete antagelser. Skraper man langs bunnen av Netflix-arkivene, finner man riktignok en del titler, men i overveiende grad er det bare avfall som ligger der.

Jeg skrev at Netflix og tilsvarende strømmetjenester er som moderne satellitt-fjernsyn, og modellen faller i mine øyne midt mellom to stoler. For de som virkelig ikke har kunnskap om film, men som ønsker seg kvalitet, er det vanskelig å orientere seg (mye takket være tungvinte brukergrense- snitt). For de av oss som ønsker å plukke våre egne filmvarer – som ønsker oss noe fra både supermarkedet, ferskvaredisken og delikatessen – er strømmetjenestenes «kjøpesentre» utilstrekkelige ettersom utvalget er styrt av tilfeldigheter, det vil si hvilke rettigheter tjenesten har betalt for.

KM:

Basert på erfaringene våre med MUBI, vet vi at arbeidet med å rettighetsklarere og preparere digitale filmkopier er enormt omstendelig og tidkrevende. Mange filmer, både historiske og kontemporære, har uavklarte rettighetsforhold med tanke på nettbasert distribusjon, og rettighetene er gjerne fordelt mellom flere små aktører. Og dette eksempe- let tar ikke en gang med i beregningen at de store studioene i USA – som sitter på rettighetene til utallige filmer – sjeldent ønsker å slippe enkelttitler «fri» med mindre man også kjøper rettighetene til hundrevis av andre ubetydelige filmer fra arkivene deres.

LOK:

Skal man sikre seg rettighetene til «de kule tingene», som den påkostede restaureringen av Satyajit Rays Apu-trilogi, den siste fra Wes Anderson eller en fersk Gullpalme-vinner, og være i stand til å vise dem i optimal kvalitet, må store pengesummer legges på bordet. Dessuten må det – som du nevner – avsettes rikelig med tid til møter og forhandlinger; noen må dra snøret slik at de mest attraktive distributørene biter på kroken.

Av de mest populære strømmetjenestene vi har tilgang til her hjemme, ser få av dem ut til å være tilstrekkelig interessert i formidling av filmkunst til å i det hele tatt vurdere å bruke tid og penger på slikt. MUBI har hjertet på rett sted, men svært begrensede ressurser, og var i Norge prisgitt gunstige avtaler med distributører som «skjønte greia» og ønsket å bidra til et potensielt spennende prosjekt. Opptil flere ganger endte vi med å vise film i uakseptabel kvalitet, fordi det ikke lyktes å skaffe rettighetene til bedre versjoner. En slags digitalversjon av tilfellene der Cinemateket henter frem eldgamle filmkopier som knapt henger sammen i festene, og vi sliter med å se rollefigurenes ansiktsuttrykk bak mylderet av riper på celluloiden.

KM:

Når prisene på fri månedsbruk av strømmetjenestene ligger så lavt som kr. 49,- (MUBI), kr. 79,- (Netflix), og så videre, forstår man jo at inntjeningen ikke vil komme i nærheten
av investeringene, før hundretusenvis av abonnenter melder seg på. Og hva MUBI angår... finnes det egentlig et bredt publikum i lille Norge for gamle Louis Malle-klassikere, eksplisitte Gaspar Noé-filmer, eller en ny amerikansk mumblecore-film? Svaret er dessverre nei. Markedets behov for vekst og krav om inntjening går rett og slett ikke hånd i hånd med filmformidling av høy kvalitet og variert innhold.

LOK:

I en velassortert filmbutikk for fysiske formater finner man et håndplukket utvalg med titler fra alle tenkelige distributører, som oftest satt sammen og presentert av noen med fagkunnskap. Potensialet for inntjening er i utgangspunktet forutsigbart – hver og én forhandler må ikke avklare rettighetene for samtlige titler og betale betydelige summer for å kunne selge eller leie dem ut. Slik kan en butikk – være seg om den er på nett eller i et lokale – uten større vanskeligheter tilby et fantastisk utvalg med film fra hele verden, inkludert utenlandske utgivelser som ikke er rettighetsavklart for norsk distribusjon (for eksempel spesialutgaver fra Criterion, som inkluderer timesvis med bonusmateriale).

KM:

Ja, ennå er det ingen nettjenester som er i nærheten av de beste filmbutikkene. Jeg husker på et tidspunkt mens vi arbeidet med MUBI, at vi lekte med ideen om å virkelig kunne velge film fra øverste hylle til å vise i tjenestens utvalg – og allegorien ble da å gå langs hyllene på BFI Store i London og programmere fritt etter hva de hadde på DVD eller Blu-ray. Nå som vi vet hvor umulig det ville vært, er det lettere å proklamere at fysiske formater er den overlegent beste (og eneste) måten å holde et virkelig godt filmutvalg eller -bibliotek på.

LOK:

Ja, der vet jeg at du og jeg er enige. Det å selv importere sjeldne videogram fra forskjellige regioner og nettbutikker krever en viss innsikt (og en sonefri DVD-/Blu-ray-spiller), men vet du hva du skal ha, er prosessen langt enklere enn å søke blant all verdens strømmetjenester. Det store paradok- set med VOD er at det ikke egner seg som importvare. Visst kan man tune inn enkelte utenlandske tjenester (mange har for eksempel tatt i bruk løsninger for å anvende de amerikanske versjonene av Netflix og iTunes), men på grunn av rettighetsproblematikk kan ikke streaming importeres per se. Dessuten vil vi aldri havne i den situasjonen at verdens filmarv blir rettighetsklarert for VOD-visning i Norge.

KM:

Nei, det vil aldri skje i et lovlydig rammeverk, uten at globale rettighetslover og/eller en aktør som er mektig nok – la oss si Amazon eller Netflix – bestemmer seg for en filmversjon av Googles slagord om «å gjøre all informasjon tilgjengelig». Men selv så store selskaper ville streve med å realisere en målsetning om å sikre tilgjengelighet for
«all film» på én og samme tjeneste, i ett og samme strømmeformat.

LOK:

Et eksempel: Kun fire Antonioni-filmer er utgitt på norsk DVD, og ingen på Blu-ray. Sannsynligheten for at noen av disse blir klargjort for digital visning på sikt, er ganske stor. Det er imidlertid lite trolig at de digitale kopiene blir i HD-kvalitet, og det vil neppe tilkomme flere titler – muligens én eller to, hvis noen av distributørene er spesielt opptatt av gammel italiensk film. Hvilke tjenester som kan vise hva er et annet spørsmål; man må sannsynligvis abonnere på flere parallelt for å få tilgang til samtlige. Men hva med resten av Antonioni-katalogen?

Slik det er i dag, kan man få tak i disse titlene via utenlandske nettbutikker eller Platekompaniets utmerkede sortiment med import-video (både på nett og ved de beste utsalgene, deriblant filialen på Oslo City). Slik handel forlanger en porsjon tålmodighet (særlig hvis du skal motta varene i posten), og dessuten koster det litt, men er man tilstrekkelig interessert, er det vel verdt både tiden og pengene. Så hvis det fysiske formatet forsvinner – slik mange spår – vil det etterlate enorme hull, særlig for cineaster, som strømmetjenestene neppe vil være i stand til å fylle i overskuelig fremtid. Kan du se for deg en norsk VOD-virkelighet der man kan få tak i alle filmene til Akira Kurosawa eller Claire Denis?

KM:

Nei, og jeg tror til og med at strømmetjenestenes forretningsmodell allerede har vist seg å gå i motsatt retning av konseptet om «et bunnløst og innholdsrikt filmutvalg». Eksklusive varer er veien å gå, for å gjøre seg sexy overfor eksisterende og nye abonnenter. De ligner mer og mer på gammeldagse tv-kanaler, som må friste seerne med det «beste tilbudet» av programmer og innhold. Eksempler finner vi i alt fra Netflix sine originalproduserte serier og dokumentarer, til MUBIs ferskeste initiativ – eksklusiv visningsrett til Paul Thomas Andersons 50 minutter lange musikkdokumentasjonsprosjekt Junun (2015). For MUBI er noe nytt og eksklusivt som dette venstrehåndsarbeidet en bedre investering enn å by publikum på alle de eksis- terende spillefilmene til Paul Thomas Anderson. Et sørgelig paradoks. Så når det skrikes om at strømmetjenestene kan erstatte rollen som de fysiske formatene spiller i dag, er dette helt feil – ikke minst hvis perspektivet er tilgang på et bredt utvalg kvalitetsfilm, eller komplette filmografier.

LOK:

Det forjettede VOD-landet er ennå bare en illusjon, en luftspeiling. Selv om tanken på at hele filmhistorien kan brette seg ut via én eller bare et fåtall strømmetjenester er god – tenk så praktisk! – er den ikke fundert i kunnskap om hvordan slike tjenester fungerer i virkeligheten. Alt er mulig, selvfølgelig, og kanskje vil hele industrien endre seg så radikalt i løpet av de neste ti årene, at vi kan se tilbake på denne dialogen med flau latter – av typen som vokste i munnen da vi løftet frem det MUBI/Xanadu-sitatet fra glemselen. Jeg utelukker intet, men fornuften sier meg at det nok vil være uklokt å rydde vekk DVD-hylla med det første.

Tidligere på trykk i Wuxia 3-4, 2015