Til horisonten og tilbake
Veien Videre, 2021
Regi og manus: Panah Panahi
Med: Pantea Panahiha, Hasan Majuni, Rayan Sarlak, Amin Simiar
På kino: 29. april
En liten, kjeklende familie på biltur gjennom endeløse landskap som er vanskelig å ikke lese som allegorier over Irans fryktbaserte prestestyre. Debutfilmen til Jafar Panahis sønn, Panah, levner ingen tvil om hvor han har gått i lære. Et mest åpenbart forbilde er Abbas Kiarostami, som var en mester i å bruke bilkabinens komprimerte miljø og dens dynamiske skille mellom intimsfære og omgivelser til å lage dramaturgiske modelleringer i makroformat. Ikke minst Smaken av kirsebær (1997), som nærmest i sin helhet foregår inne i bilen til filmens suicidale hovedperson, som leter etter noen til å begrave seg under et kirsebærtre. Og i Livet går videre (1992), den andre filmen i Kiarostamis Koker-trilogi, ender bilreisen gjennom et jordskjelvramt landskap ofte i forvirring ettersom veiene er ødelagte.
Også far Jafar Panahis filmer har bokstavelig talt benyttet kjøretøy som filmens motor – Speilet (1997) foregår i stor grad på en buss, og Taxi Teheran (2015) i en taxi med regissøren selv bak rattet, en finurlig protest mot forbudet mot å lage film han har vært pålagt siden 2010. I det hele tatt virker bilen, med sin parodiske frihet og fengselsaktige, innkapslede distanse til omgivelsene, å være uimotståelig for iranske filmskapere. Men hvor mange gode kameravinkler kan man egentlig finne i en bil? Svaret, i form av Veien videre, må bli – et uendelig antall. For til tross for sin referansesensitivitet og historiske bevissthet er Panahi juniors debut en dypt selvstendig og original film. Det er ikke minst slående hvordan han effektivt utnytter de begrensede billedutsnittene i bilrommet til å beskrive både filmens rollefigurer og relasjonene dem imellom. Far, som har beinet i gips, er parkert i baksetet, hvorfra han generøst deler ut «gode råd» og spydigheter. Når han ikke har nok med å holde styr på familiens innfallsrike sjarmtroll av en lillebror, som kravler rundt i bilen mer enn han sitter stille og benytter ethvert stopp til å stikke av på oppdagelsesferd. Dialogen med mor, som sitter foran, er kjeklete og på grensen til skruballkomedie, men dypest sett kjærlighetsfull. Stemningen er likevel ladet, og i førersetet sitter den voksne sønnen, stille og konsentrert. Det er han, erfarer vi etter hvert, som er den egentlige grunnen til familiens noe trykkende road trip: han skal i hemmelighet smugles over grensa og ut av landet, mot den horisonten som vi i filmen aldri helt når, men som representerer løftet om et friere og bedre liv.
Sorgen over å måtte gi slipp på et familiemedlem ligger dårlig skjult under familiens godmodige erting, og gjør dette til en film som oppmerksomt observerer hvor paradoksalt vi ofte oppførere oss når vi må ta farvel – følelser som må undertrykkes og i stedet blir til det motsatte: «Hent et eple til meg» kommanderer faren til sin eldste sønn, når han et kort sekund står i fare for å la ansiktsmimikken oppløses og avsløre sin bekymring. Det er også en film der skuespillet får briljere gjennom scener der det det meste må forbli usagt, og der følelser finner andre kanaler enn de umiddelbare, mens man forsøker å bite tennene sammen og se fremover gjennom bilruta. Sånn sett blir de mange ørkenslettene den sølvfargede SUVen cruiser igjennom metaforiske for en slags liminaltilstand der landskapets uendelighet gir følelsen av å aldri komme frem, men i stedet bli hengende i en synkopert, provisorisk virkelighet. Det er kanskje det som er en tilstand av å leve i et evig håp.
«Vi er døde» påstår familiens yngstemann storøyd på et tidspunkt – den eneste som fullt ut kan gi seg hen i følelsenes vold, og som med sin utilslørte livsglede både blir en emosjonell ventil og en rå kraft de voksne hele tiden må baske med å holde i sjakk. Familiedynamikken skildres med en egen deadpan-humor og det er både vakkert, hjerteskjærende og morsomt, alt på en gang. I denne synkopen finner de lommer av normalitet, varme og helende fellesskap, ikke minst gjennom musikken, som ofte spraker i bilens høyttalere mens store og små skråler med. I tillegg er det hunden Jessey, som får spille sin helt egen rolle, både som comic relief og som et mer legitimt og ukomplisert objekt å kaste sin kjærlighet på.
Panahis alternering mellom nærbilder i bilen og totalbilder sett fra bilens synspunkt skaper dessuten en visuell dynamikk som gjør at filmens minimalistiske utgangspunkt sjeldent blir kjedelig. I stedet blir kameraets distanse til karakterene i seg selv beskrivende: særlig er det mye komikk i totalbildenes koreografi av ulike handlinger simultant, men det tilfører også et ytterligere lag av melankoli når de små menneskenes utbrudd og drama betraktes på lang avstand. Den presise skulptureringen av filmens tone, som hele tiden ligger og vipper i følelsesregisteret, er sånn sett også skrevet inn i filmens skalaforhold. Ikke minst gjelder det når den lille bilen i det store landskapet krysser øde ørkensletter eller snor seg på smale og støvete veier over åsrygger, filmet med en tålmodighet og insistering som er den amerikanske eksperimentaldokumentaristen James Benning verdig, men som også liksom klapper disse stakkars menneskene på skuldra, der de strever seg frem. Det minner igjen om den ofte uhåndgripelige tonen hos Kiarostami, som kan få en bil til å forsere en sving på en rural grusvei på en måte som både er komisk og dypt human. Med en slik vekt på landskapsbildet er dette dermed også en film du definitivt vil se på kino.
Panahi viser at han er en filmskaper som forstår seg på bildet, og som stoler på dets evne til å fortelle. Med sin sentrering av barnet (og for et barn!) i en av filmens hovedroller er det nærliggende å se filmen som en hyllest til den iranske neorealismen og dens poetiske omsorg for hverdagsmennesket. Men som Sara Yazdani tidligere har skrevet i Wuxia, har nærheten mellom film og poesi en lang historie i Iran, et land med sterke tradisjoner for visuell sensur. Dermed er Veien videre også nok et eksempel på det uoverstigelige paradokset som nesten føles unevnelig, og som handler om at den politiske sensurens bakside ofte er den originale og begavede filmens vitalisering. I likhet med grunnstemingen i Veien videre er det en bittersøt erkjennelse. Som faren på et tidspunkt formidler til sin yngste sønn: «Om du noen gang ser en kakerlakk, husk at hans foreldre en gang sendte han ut i verden full av håp.»
Publisert 28. april, 2022