Tungt fra Tunge
Mind of Modernism er en langsom introduksjon til arkitektfagets kanskje mest graverende, kollektive karakterbrist: Ideen om at det isolerte objektet kan opphøyes til en verdi i seg selv.
Kan det være interessant å se hus på film? Altså bare hus? Kanskje. Men jeg har selv aldri opplevd det. Ei heller med Paul Tunges film Mind of Modernism (2021).
Et maleri av et hus kan være givende, lik et landskapsmaleri eller malerier av andre døde ting kan være det. Det samme gjelder fotografi. Men med filmmediet er det annerledes, tror jeg. Basert ikke så mye på teoretiske prinsipper som ren empiri. Og Tunges film er ganske illustrativ i så måte. Mind of Modernism handler om norske, modernistiske hus. Skjønt handling er feil ord. Han har filmet bygning etter bygning etter bygning (i mer eller mindre samme glidende bevegelser) og satt de ulike klippene etter hverandre. Resultatet er en film der del I Ad Astra (om norske kirker) og del II Bauta (om offentlige bygg) tidligere er lansert som separate titler. Mens de som del av en trio har fått selskap av ny bit om eneboliger.
Rent filmatisk får man inntrykk av at opptakene har foregått ved at Tunge (eller Egil Håskjold Larsen og Patrick Säfstrøm som også er kreditert for foto) går rundt med kamera, slik at hans bevegelse og blikk dikterer det vi ser. Den ferdige filmen er tonesatt av Kim Hiorthøy. Og alle husene som figurer har altså det til felles at de på en eller annen måte sorterer under sekkebetegnelsen norsk modernisme.
Som arkitekt blir jeg matt av å se denne filmen. Årsaken er følelsen av at regissøren er forelsket i arkitektur som estetiske objekter. Dermed bringer han lite nytt til torgs, men videreformidler tvert imot et arkitektursyn som er like deler veletablert og problematisk, nemlig at hus har en egen, opphøyet verdi når de reduseres til skulpturelle objekter løsrevet fra bruk og kontekst. Dette er en ideologisk tilnærming som i det minste er ganske symptomatisk for modernismen, men som Tunge fortsatt deler med altfor mange av dagens arkitekter – og som utgjør fagets kanskje mest graverende, kollektive karakterbrist.
For som Snøhetta-partner Craig Dykers sa til meg en gang: Hus uten funksjonell nytte kan bare rives. De er verdiløse uansett hvordan de ser ut. Den uttalelsen kan misforstås som kynisme, men poenget er tvert imot dypt humant: Hus er til for å tjene mennesker. Og bare det. Uten menneskelig liv og sammenheng med verden rundt, ingen arkitektur. Det er denne forbindelsen som er arkitekturen. Bygningene som isolert størrelse er helt uinteressante ting. Med mindre regissøren klarer å tilføre noe helt vesentlig – i det formatet Tunge operer, nesten helt uten virkemidler, bare ved å peke kameraet på dem og bevege seg sakte rundt. Makter han det? Jeg synes ikke det.
For som film oppleves Mind of Modernism mest av alt som noe uferdig. Som en ansats til noe mer. Som presentasjonsvideo til en ambisiøs location-scout som etter lydsporet å dømme er på leting etter egnede innspillingssteder for en norsk Solaris eller noe i den duren. Men som verk mangler altså Tunges vilje til å kommunisere sin personlige verdensanskuelse og slik legge et berikende nivå i tillegg til de husene som filmen hans handler om. Og for meg er ikke det litt drømmende lydsporet til Hiorthøy eller de nevnte glidende kamerabevegelsene på langt nær nok til å avstedkomme en slik effekt.
Og som sagt er jeg faktisk litt usikker på om det er mulig å lykkes med å drive ambisiøs gjengivelse av et annet kunstnerisk medium gjennom film. Som dokumentasjon, ja, selvsagt. Men som eget verk, uten at kameraet blir mer enn en taus observatør? Jeg tviler faktisk litt. Noe som ikke begrenser seg til arkitektur.
Mens jeg led meg gjennom Mind of Modernism, gled tankene over til Henri-Georges Clouzots The Mystery of Picasso fra 1956, som regnes som et sjeldent (og sjeldent vellykket) forsøk på å fange en kunstform i fullfilmformat. I denne filmen er det til forskjell fra Mind of Modernism både mennesker, dialog og forrige århundres største kunstner i fri dressur. Men selv her er det noe med den gjentagende formen og distansen som oppstår når maleriet filtreres gjennom filmmediet som gjør at Picassos verker liksom forringes og blir overraskende uinteressante. Og når det er så vanskelig å representere maleri gjennom film, der begge mediene tross alt er utpreget visuelle, er det kanskje ikke så rart at arkitektur er en enda mer kinkig oppgave.
For arkitektur er opplevelsen av rom erfart med kroppen og hele sanseapparatet. Alle som for eksempel har vært i Lund & Slaattos St. Halvard kirke på Enerhaugen i Oslo, har jo selv merket at det visuelle er én ting. Men akustikken, den litt rå lukten, kjølig luft mot ansiktet, den fysiske erfaringen av å bevege seg inn under den omvendte kuppelen – man kan liksom filme alt dette så mye man vil uten å komme i nærheten av å formidle disse erfaringene – med mindre man introduserer en karakter som kan respondere på omgivelsene, slik at vi kjenner igjen erfaringene i et annet menneske som er til stede for oss.
Men da er vi ute av Tunges prosjekt og over i noe annet. Det er fyfy å kritisere filmer for noe de ikke prøver å være. Og ja, det kan virke litt brutalt å nærmest avskrive en hel sjanger. Men etter å ha sett Mind of Modernism (som også tar meg tilbake til lærere på arkitekthøyskolen som filmet ut av vinduet en busstur og viste oss 20 minutter uredigert materiale som de trodde kommuniserte de følte mens de filmet det) er jeg umåtelig fristet. For meg representerer Mind of Modernism alt jeg misliker både med arkitektur og film: Den pretensiøse forelskelsen i mediet som egenverdi – i motsetning til en nysgjerrig kjærlighet til hva man kan oppnå ved å bruke det. Jeg snakker om arkitektur som middel, ikke mål. Og jeg snakker om at Tunges film for meg ikke er et stilistisk verk, men den mest lettvinte måten det går an å lage en film på.
Publisert 28. sepbember, 2021