Forbrytelse og terapi
Russia 1985-1999: TraumaZone, 2022
Av: Adam Curtis
Tilgengelig på BBC iPlayer og rundt omkring på internett
Den notoriske britiske kultdokumentarfilmskaperen Adam Curtis fortsetter sin kulturkritikk for internettaldereren, men det mest interessante med hans siste filmprosjekt er kanskje ikke hva det sier om Russland, men hva det sier om hans egen metode.
Eller, i det minste, hvordan disse elementene synes så tett sammenbundet at de er to sider av samme sak. Som de som har fulgt Curtis en stund vet, har Sovjetunionen ofte vært et tilbakevendende tema for den BBC-tilknytta britens arkivfebrile og selvtitulerte «emosjonelle journalistikk», enten den har kjempet mot afghanske mujahedin-spøkelser i Bitter Lake (2015), eller sine egne dysfunksjonelle illusjoner i HyperNormalisation (2016). Gitt tingenes tilstand er det dermed ikke unaturlig at hans nye syv episoder lange dokumentarserie TraumaZone i sin helhet er viet vår labile nabo i øst – med den selvsikre undertittelen «What it was like to live through the collapse of communism and democracy.» En viktig kjepphest Curtis ikke rir videre inn i det nye prosjektet, er imidlertid den messende, BBC-aktige fortellerstemmen, som har blitt hans kjennemerke gjennom utallige kompilasjonsfilmer. Det betyr ikke at TraumaZone på noen som helst måte er frigjort fra argumenter og polemikk, eller at det finnes noen tvil om at filmskaperens sympati ligger hos folket. Curtis er for eksempel fortsatt en mester i å finne klipp som kondenserer retoriske poenger visuelt: Selv i disse tider er det vanskelig å tenke seg et bilde som illustrerer apokalypsen bedre enn kalde og desperate russere som i mangel på brensel etter oppløsningen av Sovjetunionen gikk løs på trærne i Moskvas parker med øks. I en sekvens fra 1993 har tv-fotografene forvillet seg ned i kloakken hvor de støter på på et par opprørere som har oppholdt seg der siden de flyktet fra beleiringen av parlamentsbygningen flere uker tidligere. Imens har de funnet en ny løsning på det ferske Russlands problem: utvis alle fra Kaukasus!
Denne arkiviske matrjosjka-dukken står med andre ord ikke tilbake for feeden i enhver videodelingstjeneste. Ikke minst profiterer den på samme hypnotiske fascinasjonen for det hverdagslig bisarre, en sentral valuta i oppmerksomhetsøkonomien som Curtis vet å utnytte. Det omhyggelig sammenflettede materialet dekker perioden fra 1985 til 1999, i en noenlunde kronologisk gjennomgang, hvor de første to episodene tar for seg tiden opp mot Sovjetunionens kollaps. På et tidspunkt forsøker tre av økonomene i den statlige planleggingskomiteen Gosplan å forklare hvordan man i en planøkonomi nå kan finne forholdet mellom tilbud og etterspørsel ved hjelp av datamaskinens utregninger. I det som må være seriens mest freudianske øyeblikk, hentes en flere meter lang utskrift med forbrukerdata ut av maskinen, før det voluminøse papiret taper kampen mot tyngdekraften og velter ut av økonomens favn. Det er som å se selve fortellingen om kommunismen rakne i sanntid og renne ut over gulvet.
Tross raske klipp og ofte abrupte sprang og sammenligninger, er egentlig hele TraumaZone et mareritt som utfolder seg i saktefilm, om et land som sakte slutter å fungere og et imperium som favner så vidt geografisk og kulturelt at det tilsynelatende er dømt til å implodere. Foruten at det gjør strømmen av inntrykk og argumenter langt mindre utmattende, har fraværet av Curtis’ stemme den virkningen at fortellingen er betydelig mindre autoritær og langt mer åpen, og dermed, kan man påstå, mer lik virkeligheten selv. Og det er et ikke helt ubetydelig poeng, all den tid kjernen i denne fortellingen er at hverdagsmennesket (her: hverdagsrusseren) er offer for maktens løgner, vikarierende motiver og manipulasjoner. Tidligere har Curtis’ insistering på å utstille autoriteter gjennom selv å figurere som én vært noe av et uforløst paradoks, som han her i større grad lykkes med å manøvrere rundt. Likevel er det ikke før i episode fire at tittelens betydning for alvor resonnerer: Her melder Curtis (denne gangen via tekstplakater altså) at den typen omkalfatring til markedsliberalisme på speed som Boris Jeltsin innførte i 1991, tilsvarer det økonomiske eksperimentet amerikanerne kaller «shock therapy», og som de som har lest Naomi Kleins The Shock Doctrine (2007) vil gjenkjenne som en praktisk og ideologisk hestekur amerikanerne flittig ordinerte for å utradere kommunist-viruset (ikke minst i Chile under Pinochet-diktaturet på 1970- og 80-tallet). Her er det naturlig å tolke Curtis dithen at sjokkterapien, som skulle fordrive kommunistspøkelset, i stedet har etterlatt store deler av Russlands befolkning i «traumesonen» – som, hvis man skal ta begrepet bokstavelig, ikke bare er en kjip opplevelse, men i tillegg en språkløs en. Det er sånn sett uttrykk for en virkelighet som er løsrevet fra ethvert narrativ man måtte ha om den, og som dermed er utilstrekkelig integrert i de forståelsesrammene man har tilgjengelig. For de kynisk anlagte blir denne handlingslammelsen av folket lett å omsette til politisk kapital. «Sonen» er dessuten et begrep fra Strugatsky-brødrenes filosofiske sci-fi roman Roadside Picnic fra 1971 (filmatisert som Stalker av Andrej Tarkovskij i 1980), der omgivelsenes fysiske koordinater forsvinner som faste holdepunkter – et begrep sentralt for Curtis analyse av kapitalistiske selskapers kolonisering av virkelighetsbegrepet i HyperNormalisation.
I den grad disse traumene kommer til uttrykk som en slags spasmer absorbert i populærkulturen og i datidens fraklipte tv-bilder, er Curtis der for å fange opp og utstille dem. Noen ting er selvforklarende, slik som sekvenser der ordensmakten angriper demonstranter, demonstranter angriper ordensmakten (og militærets tanks!), eller der strevende russere forsøker å tilpasse seg det nye systemet ved å selge sex, sminke eller glassvarer de selv har produsert og fått som betaling siden den akselererende korrupsjonen har slukt pengene som skulle gått til lønninger. Andre ting, som politikere i håndgemeng i parlamentet i Kiev, formidler riktignok en generell trykkoker-stemning, men blir ellers et litt reduktivt og billig poeng på grunn av manglende kontekst. Andre ganger igjen blir tvetydigheten både poetisk og metaforisk, særlig når det dukker opp arkivbilder av dyr: en luskende bjørn i skogen som senere viser seg å være kommunistpartiets symboltunge jaktmarker, aper i bur overlatt til seg selv etter ødeleggingen av Abkhasias hovedstad Sukhumi, delfiner trent i krigføring og en egenrådig hest som den turkmenske presidenten med mye møye forsøker å donere til britenes statsminister John Major.
Når man i tillegg ser for seg at det meste av dette arkivmaterialet stammer fra mengder med råklipp filmet av fotografer ved BBCs Moskva-kontor i over et tiår, blir selve disse fraklippene lett til metaforer for historiens skraphaug, for de alternative fortellingene og dermed for et historiesyn som ikke er basert på nødvendighet og tilforlatelige koblinger mellom årsak og effekt. Kanskje var Curtis bare trett av å høre sin egen stemme, kanskje var han lei av å se hvordan dokumentarbegrepet har blitt tatt som gissel av true crime-sjangeren og brennpunktdokumentaren og bestemte seg for å gjøre noe annet og la bildet tale for seg selv, kanskje er det bare jeg som er lei av det og projiserer mine kjepphester tilbake på Curtis. Etter syv timer i traumesonen sitter jeg igjen med en fortelling som definitivt har et budskap, og som knapt kan møtes med annet enn desillusjon, der grådige oligarker og maktarrogante og udugelige politikere er syndebukkene, der en ringeakt for folket som nærmest er sadistisk fremstår som en tilbakevendende maktpolitisk refleks, og samtidig: en fortelling om at historien ikke er et resultat av uunngåelige prosesser, men feilgrep og tilfeldigheter, og at det dermed på ingen måte er nødvendig at den skulle bli som den ble.
Publisert 11. november, 2022