Leve sitt liv
Verdens verste menneske, 2021
Regi og manus: Joachim Trier
Medforfatter: Eskil Vogt
Med: Renate Reinsve, Anders Danielsen Lie, Herbert Nordrum, Hans Olav Brenner, Maria Grazia di Meo
På kino fra 15. oktober
Senkapitalismen har gjort noe med vår evne til å forestille oss fremtiden. Denne noe svulstige diagnosen er kanskje det underliggende premisset for Triers dramakomedie, som kun unntaksvis forankrer sitt generasjonsportrett i noe utenfor de nære relasjonene karakterene inngår i. Det er ikke overraskende at Triers fokus ligger her, der det ofte synes å være. På hvorfor føler vi oss spesielle, verdifulle. Hvordan vi defineres og fanges av språket, vårt eget og andres.
Det sies at millenniumsgenerasjonen preges av en frykt for fremtiden. En frykt som strekker seg fra jordens undergang til hvem som dør av vannmangel om du spiser en avokado, til pensjonsoppsparing, til det å krenke noen. For noen kommer det til uttrykk i nesting, fornuftige utdanningsvalg og trygghetssøkende adferd. For den 29 år gamle Julie (Reinsve) i Verdens verste menneske en uro og manglende evne til å finne veien. Hun begynner på medisin, vil heller studere psykologi. Hun begynner på psykologi, vil heller drive med foto. Før hun vet ordet av det jobber hun fulltid i bokhandelen Norli. Imens har de søkende, intellektuelle og kule X-erne fra trilogiens første filmer, Reprise (2006) og Oslo 31. august (2011), nådd midten av 40-åra, arvet arkitekttegnede hytter hvor de fester i parkonstellasjoner med alt for mye vin og alt for lite søvn (barn), og kanskje strever litt med erkjennelsen av at de nå er mer intellektuelle enn kule. Julie er sammen med den 15 år eldre Aksel (Danielsen Lie), og kollisjonen mellom generasjonene kommer blant annet til uttrykk i en mansplaining/womansplaining standoff, hvor hun etterlyser kvinners begjær og menstruasjon som samtaleemne etter en mannlig deltakers passiar om sædceller.
Det er på kornet, men samtidig litt karikert. Som satire oppleves det mest av alt kjærlighetsfullt og (antakelig) selvironisk. Det er det også når Julie skriver en tekst som stiller spørsmål ved om det er lov for en kvinne å nyte å gi oralsex etter #metoo. Eller når en annen karakter (di Meo) finner seg selv i en slags urfolk/green yoga/miljøvekkelse etter å ha identifisert sine 3% samiske gener. Eller når tegneserietegneren Aksel må forsvare seg på Dagsnytt 18 etter påstander om at stripene hans er sexistiske og utdaterte. Woke-mentalitetens hypersensitivitet kolliderer med undergrunnkulturens karnevaleske behov for provokasjon og grenseoverskridelse. Og er det i det hele tatt snakk om undergrunn, når Aksels tegneserier i den grad er absorbert i apparatet at han holder slippfest med fullt hus på Ekebergrestauranten?
Filmen starter med en voiceover som siden også dukker opp underveis i filmen, gjerne på litt overflødig manér, hvor den gjentar mye av dialogen. Jeg er litt usikker på hva jeg synes om dette grepet. Foruten å gi noen scener et litt oppsummerende preg – det er kanskje intensjonen – risikerer det å sette filmen i en parentes som gjør den påtrengende litterær. Kanskje handler det om de fortellingene vi skaper for oss selv om vårt eget liv, behovet for å finne en mening integrert i en slags litterær rød tråd. Jeg vet ikke. Det kan også oppfattes litt uforpliktende, eller ironisk, rett og slett. Filmen er i tillegg delt i 12 kapitler og det er umulig å ikke tenke på Jean-Luc Godards Vivre sa vie (Leve sitt liv, 1962), som har samme inndeling. I begge filmene får denne strukturen en deterministisk virkning, et skjebnedrama som tross alt slår bedre ut for Julie enn Godards Nana (som forsøker å bli skuespiller, men ender som prostituert), men som likevel har fjerne, eksistensialistiske slektskap. Det er ingen ytre, sosioøkonomiske forhold som driver Julie ut i Oslos gater, men definitivt et ønske om å være tro mot seg selv – opplevelsen av at fremtiden ikke helt har skjedd enda og muligvis kan romme noe bedre og riktigere enn nåtiden.
For de som har levd en stund i Oslo, er Barcode og Bjørvika på mange måter bildet av fremtiden som en individualistisk utopi som nå nærmest er realisert. Det rike, nye Oslo, med alle sine muligheter til kroppslig forlystelse – bading, sauna, SUP-padling, vinbarer og high dining. Det er nok ikke tilfeldig at det er dette landskapet Julie skuer utover når hun tviler på forholdet til Aksel, om hun nok en gang skal pakke snippesken og gå videre i livet. Hun fortsetter turen ned gjennom Gamlebyen hvor hun som piken med fyrstikkene kikker inn i leilighetene hvor folk fester og har det gøy. Som i de forrige filmene bruker Trier effektivt byen for å beskrive et utenforskap som foregår midt i et fruktfat av muligheter, og som definitivt er mer emosjonelt enn sosiokulturelt. Det bekreftes blant annet når hun med uanstrengt freidighet ender med å snike seg inn på en bryllupsfest der hun ikke kjenner en sjel.
Trier er fortsatt best, jeg vil si kanskje uovertruffen, når han pirker i ironigenerasjonens habitus, og ikke minst: dens blindsoner. Filmens beste scene er klart en hvor Aksel konfronteres med sin egen dødelighet og ideen om at et korpus forfattede tegneserier potensielt er det eneste ettermælet hans. I denne scenen og flere illustrerer Verdens verste menneske levende hvordan behovet for anerkjennelse ofte kolliderer med motstanden mot å la seg definere. Derfor er det kanskje ironisk at filmen først og fremst fremstår nettopp som et generasjonsportrett – av en generasjon som motvillig må medgå sin forgjengelighet, noe som i siste ende jo skal komme til å gjelde for alle generasjoner.
Publisert 13. oktober, 2021