Cat Food, Joyce Wiland, 1967
Nora Joung
Kanadiske JoyceWieland (1930–1998) var en allsidig og sterkt selvstendig kunstner. Produksjonen hennes omfattet maleri, tegning, trykk og tekstil i tillegg til film. I 1963 flyttet hun til New York med avantgarde-filmskaperen Michael Snow, sin daværende ektefelle og sporadiske samarbeidspartner. I løpet av sekstitallet var hun også i nær kontakt med filmstrukturalismens «gudfar» Hollis Frampton, kjent for blant annet Zorn’s Lemma (1970) og Winter Solstice (1974). Vennskapet er dokumentert i samarbeidsprosjektet A & B in Ontario (innspilt 1967, lansert 1984), hvor Frampton og Wieland utrettelig filmer hverandre mens de flåser rundt i Wielands fødeby Toronto. Selv om kunstnerskapet rommer filmer med strengt formale interesser – for eksempel den hypnotiske Dripping Water (med Michael Snow, 1969) – kan man vanskelig kalle Wieland strukturalist, som nevnte Frampton eller Tony Conrad.
Som filmskaper er hun kanskje mest kjent for bruk av humor i oppriktig politiserte verk. Roadmovien Reason Over Passion fra 1969 turnerer den daværende kanadiske statsministeren Pierre Elliott Trudauds valgspråk: La raison avant la passion. Mens vi ruller gjennom vakre landskap, dukker tittelen opp, først i originalform, og siden omstokket: «areson ervo sapsi- ons», «nosare vroe nopassi», osv. Wieland benytter turistens storøyde blikk på hjemlandet, mens hun tømmer dets politiske motto for mening, eller vrir og vrenger på det for å se hvordan det best kan forstås.
Rat Life and Diet in North America (1968) åpner med en programerklæring: «This film is against the corporate military industrial structure of the global village», og klipper så ubeskjedent til nærbildet av øyet på en vettskremt mus. Til den som tror bruken av katt og mus som politisk analogi blir for dumt, vil jeg anbefale å se filmen. Som gode kunstnere ofte gjør, lærer Wieland publikum å akseptere hennes logikker – mens vi ser.
Skulle jeg anbefalt bare én film av Wieland, ville det tross mange sterke kandidater blitt Cat Food fra 1967. Det virker nesten meningsløst å kryste semiotikk ut av denne perlen. En katt blir oppvartet med tilsynelatende grenseløse mengder fersk fisk. Mens den tar for seg med elegansen og selvsagtheten til en adelig, hører man bølger slå og følger kameraets pendlende bevegelse. Visuelt sett er filmen slående. Den skaper en sanserikdom som er desorienterende og samtidig håndgripelig taktil: kattens varme pels, fiskens stramme, kalde skinn. Wielands kamera observerer katten årvåkent. I løpet av filmens tretten minutter blir velbehaget erstattet med uro. Dyret er umettelig! Temposkifter synliggjør at katten er i frenetisk blodrus, en bakkanalsk spiseorgie. Nærportretter av fiskenes døde fjes holdes over flere sekunder. Wielands dvelende, uforferdede blikk evner å iscenesette et spill om liv og død. Som seer nyter jeg vekselsvis med katten, lider med fisken og observerer scenens skjønnhet gjennom kameraets kjærlige tilstedeværelse.