Når du leser dette, Jannike Låker, 2010
Liv Kristin Holmberg
Jeg ble minnet på Jannicke Låkers kunstnerskap via utstillingen «Exitus» ved Galleri F 15 på Jeløya og visningen av hennes film Når du leser dette.
Låkers filmer får meg til å tenke på noen ord en kollega og norsklektor i min hjemby Skien sa til meg en gang vi diskuterte Ibsen: «Du vet, når man nå ser teater eller opplever kunst, så er det så ofte at man ser på de andre – den ekstreme terroristen, miljøsvinet, mannssjåvinisten, det ensomme flyktningebarnet. Og så sitter man der i salen, som idealist, feminist eller miljøaktivist, og akker seg over verdens håpløse tilstand og rister på hodet over andres feiltrinn og besynderlige vurderinger. Mens Ibsen skrev og portretterte de som faktisk satt i salen. Det var aldri ‘de andre’ som ble gestaltet på scenen – det var tilskuerne.»
Slik tenker jeg også om Låkers filmer, og det er derfor de oppleves så verdifulle. Hun går ikke inn som kunstner og kjemper en kamp på vegne av andre. Kunsten er ikke en sosial instans som taler på vegne av marginaliserte eller vanskeligstilte grupper. Hos Låker er kunsten et talerør for de avgrunner som finnes i våre egne middelklasseliv. Hun går inn i vår egen kulturs blindsoner: ubehagelige sider ved vår egen omgangskrets, ubehagelige sider ved våre egne liv. Det kan være kultursegmentets depresjoner, middelaldrende kvinners alkoholvaner, suicidalitet, rasisme eller mentale forstyrrelser. Låker lager film, oftest usentimentale tragedier, akkurat slik som Ibsen også gjorde: skarpe, konsentrerte kammerspill, der et menneskes skjebne utfolder seg i et nådeløst lys.
Og hvorfor skulle det være viktig å se slike filmer om våre plagede liv, våre slagsider, våre fall?
Jo, kanskje fordi man slik kan bli oppmerksomme på at smerten ikke bare finnes i utlandet, men også i vår egen kulturs midte – og slik kan kanskje begynnelsen av en bedre verden starte der med oss selv. I tråd med Låkers mot til sannhet.