Raw (2016)

Kai Hanno Schwind

Av alle filmatiske sjangere er muligens skrekkfilm spesielt opplagt for å vekke sterke fysiske reaksjoner, men det er sjelden det slår gjennom på en sånn måte som det gjør i den franske filmen Raw, regissert av Julia Ducournau. Ved flere scener ble jeg fysisk kvalm og vurderte å forlate kinosalen. Og det er en bra ting.

Raw forteller historien til Justine (Garance Marillier) som begynner et veterinærstudie ved en medisinsk høgskole hvor også søsteren (Ella Rumpf) studerer på andre året. Først møter vi henne som en idealistisk, litt naiv jente som vil bli dyrlege og er beinhard vegetarianer. Men så skjer det noe under fadder- uken på høgskolen – som en del av flere ydmykende og skremmende hazing-ritualer blir hun tvunget til å spise innvollene på en kanin. Først blir hun kvalm, så blir hun bokstavelig talt kåt på kjøtt. Hun oppdager alkohol, sex og en merkelig og mørk tilknytning til søsteren sin. Forholdet deres eskalerer en dyster kveld som gir en helt ny mening til begrepet finger food.

Raw har skapt mye oppmerksomhet mest på grunn av tematikken, som har overskygget de fantastisk naturalistiske skuespillerpresentasjonene (spesielt av Marillier) og hvor utrolig vellykket filmen er laget fra et teknisk perspektiv (klipp, lyddesign og ikke minst de praktiske spesialeffektene). Under Ducournaus suverene regi mestrer filmen flere ting: den kaster et satirisk blikk på Frankrikes elitistiske og gammeldagse høyere utdanningsinstitusjoner, samtidig som den er en feministisk ironiserende dekonstruksjon av hvordan «flink pinke»-syndromet har påvirket det franske samfunnet. Og ikke minst tilfører Raw noe skremmende nytt til kannibalisme-skrekk-sjangeren som har stått fast en stund i ubehagelige kolonialistiske urbefolknings-dystopier og en endeløs parade av post-apokalyptiske zombier.