Manthia Diawara: Cannes-hegemoniet og afrikansk film
Rouch in Reverse (Manthia Diawara, 1995)
Europeiske filmfestivaler bestemmer hvilke filmer som lages og eksporteres fra Afrika, Asia og Latin-Amerika. De alternative festivalene som Cannes og Berlin har minst like mye hegemonisk makt som Hollywood, påpeker New York-professor Manthia Diawara fra Mali. Han mener den pan-afrikanske filmfestivalen i Ouagadougou, Burkina Faso ikke er pan-afrikansk nok.
– Cannes har en uheldig definisjonsmakt på afrikansk film, insisterer forfatteren, filmskaperen og professoren ved New York University, Manthia Diawara (58). Diawara er leder for Institutt for Afro-amerikanske studier og forfatter av en rekke bøker om afrikansk filmkultur og sort diaspora-kultur. Vi møtte han da han ved Office of Contemporary Art (OCA) i 2013, hvor han blant annet holdt foredraget «African Film: New Forms of Aesthetics and Politics». Diawara presenterte også den senegalesiske regissøren, og afrikanske filmens faderskikkelse, Ousmane Sembènes filmer for norske filmentusiaster, blant annet Black Girl fra 1966, som blir kalt den første fiksjonsfilmen fra Sub-Sahara.
Cannes, Berlin og verden
Den europeiske kulturkampen mot amerikaniseringen av europeiske lands nasjonale kultur har påvirket filmspråket i hele verden, skal vi tro filmprofessoren fra Mali. Som et mottrekk mot Hollywood-dominansen på europeiske kinoer etter annen verdenskrig, ble festivaler i Cannes og Berlin i sin tid opprettet for å skape en annerledes filmkultur. Cannes internasjonale filmfestival ble startet i 1946, mens festivalen i Berlin ble etablert i 1951. Europeiske filmfestivaler har siden oppstarten utviklet seg som alternative visningsarenaer til den amerikanske filmindustriens. Alternativ film ble synonymt med europeisk film. Det alternative filmspråket i Europa utviklet seg etter hvert i kontrast til det mer sjangerbestemte Hollywood-språket. Både etterkrigstidens italienske nyrealisme med blant andre Roberto Rossellini (1907-1977), Jean-Luc Godard (f. 1930) og fransk nouvelle vague, og den svenske filmlegenden Ingmar Bergmans (1918-2007) filmer er eksempler på hvordan europeisk motkultur skaptes på filmlerretet utover 1900-tallet. Den europeiske filmen fikk ofte merkelappen «arthouse cinema». Men hvilken makt fikk dette europeiske filmlandskapet over andre deler av verden? En verden som i samme periode politisk, økonomisk og kulturelt prøvde å løsrive seg fra sine koloniherrer.
– Festivaler som Cannes og Berlin tok sine ideer om film og tvang dem på resten av verden. Euro- pas kamp mot USA, ble hele verdens kamp mot USA. Man hevdet at det var europeisk film som kunne kalles «den ekte filmen», sier Diawara.
Filmregissører fra Afrika, Asia og Latin-Amerika måtte dermed lage filmer som passet inn i den antiamerikanske alternative Cannes- eller Berlin-boksen. Ironisk nok var definisjonen for hva som var god film enda strengere i Europa.
– Mange av filmene som blir laget og vinner priser i Cannes forsvinner etterpå. De blir ikke sett av vanlige folk og glemmes. Samtidig blir dette Cannes-påvirkede filmspråket det dominerende i Latin-Amerika, Afrika og land som Filipinene.
– Så du mener at disse festivalene har mer makt enn europeere kanskje tenker seg?
– Ja, de har en enorm definisjonsmakt. Når du forlater Hollywood er filmen i hendene på Cannes og Berlin, som igjen influerer andre festivaler. Du har unntak som Toronto og Sundance, men for regissører i fattige land er det Cannes som er den viktigste festivalen i verden.
– Og det er en uheldig definisjonsmakt tenker du?
– Ja, det bør ikke være slik. Cannes-filmens hegemoni minsker muligheten for fremveksten av en autentisk afrikansk film. Dette er en type kulturimperialisme som jeg prøver å bekjempe i mitt arbeid. Afrikanere selv ser ikke selv afrikanske filmer som ender opp på Cannes.
– Gjør de ikke?
– Nei, afrikanere har ikke tid til å se kunstfilmer og essayfilmer som særlig siden nittitallet har blitt laget for å tilfredsstille europeiske filmfestivaler. Vanlige afrikanere er som vanlige nordmenn, de ser Hollywood-filmer og er populærkultur-konsumenter. De ser på Nollywood-filmer eller de nyeste filmene fra Sør-Korea, med moderne videografi og teknologi. De er en del av den verdenen. Jeg mener denne populærkulturen er en demokratisk kultur. Problemene oppstår i det filmskapere ser mot Cannes og lager filmer som folk egentlig ikke er interessert i å se.
Nasjoner med tette grenser
Ser man på kartet over verdensdelen Afrika, kan det virke fristende og tilforlatelig å reise fra land til land på det enorme kontinentet. Spesielt i Vest-Afrika er nasjonalstattettheten stor. Stater innenfor grenser, som er opptegnet av kolonitid og europeiske imperialister, men som etter frigjørin- gen er blitt afrikanske land med egne nasjonsbyggingsprosjekter.
Men å reise mellom land på det afrikanske kontinent er ikke like enkelt som en europeisk interrail, påpeker Diawara. Basert på hans egne erfaringer kan selv en reise, som egentlig kan ta seks korte timer, fra Accra i Ghana til Nigerias hovedstad Lagos, by på store problemer.
– Du må krysse de små og smale landene Togo og Benin. Ved hver grensepassering må du gjennom alt fra fire-fem til ti politisjekkpunkter, med ulike gebyr som må betales. Og dette er i en region hvor du liksom skal ha en regional integrasjon med ECOWAS (De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap – et slags vestafrikansk EU). Lander jeg i Amsterdam kan jeg så å si reise fritt fra land til land Europa. Dere har deres maskiner som sjekket narkotika og slikt, men dere har ikke ti forskjellige sjekkpunkter ved grensen slik vi har i Afrika.
– Men du mener generelt at de nasjonalstatene som finnes i Afrika i dag ikke er levedyktig. Hva legger du i det?
– Det er riktig. Afrikas nasjonalstater er ikke levedyktige. For det første fordi du ikke har markeder. Ta Ghana for eksempel, som i dag er en modell for Afrikas demokratisering. Skal de produsere eksempelvis sko med en viss inntjening, holder det ikke å selge sko i kun Ghana. De trenger å selge sko til togolesere, nigerianere og ivorianere. Det er ikke mulig i dag.
– Så det er markedsmessige hensyn som gjør at dagens grenser og land ikke er levedyktige?
– Dette handler ikke bare om markeder, men også om kultur. Der er det enda verre. Ghanesere definerer sin kultur i mot togolesisk og nigeriansk kultur: «Vi er ghanesere fordi vi ikke er nigerianere». Nigerianere sier det samme om ghanesere. Maliere sier det samme om senegalesere, sier Diawara.
Diawara trekker frem musikalske superstjerner som Youssou N’Dour (53) Salif Keita (63) og Fela Kuti (1938-1937) og den pan-afrikanske filmfestivalen FESPACO i Ouagadougou.
– I resten av verden er disse artistene regnet som afrikanske stjerner, men kommer de til Afrika blir de med gang senegalesisk, malisk, og nigeriansk. Filmfestivalen i Ouagadougou er ikke egentlig pan-afrikansk, den er blitt først og fremst burkinesisk.
Spesielt når det kommer til litteratur blir nasjonalstatsgrenser til uoverkommelige barrierer.
– Her i Norge har dere tilgang til alt afrikansk: film, litteratur og musikk. men er du i Senegal, som jeg ofte er, finnes det bare senegalesisk og fransk litteratur. Ingen litteratur fra nabolandet.
– Hvorfor er det slik?
– Det handler om det politiske lederskapets frykt for endring. Presidenter som holder på makten over nasjonen ved å stenge grensene.
– Men samtidig finnes det en ung befolkning som nettopp ønsker endring?
– Ja, mens lederne fremdeles er redde for endring, vil de unge noe annet. De unge har noe å tjene på endring. Ingenting vil stoppe dem. De er ikke opptatt av gamle opposisjonelle diskurser som hvit og svart og fortid og nåtid. De vil ha ting her og nå og er mye mer åpne for verden rundt seg. De unge har ikke alle kompleksene vi har gått rundt med i min generasjon. Vår generasjon har måtte bevise at vi var mennesker og hadde en historie og kultur. Nå er vi kommet flere skritt videre.
Diawara forteller at afrikansk film ble en del av nasjonsbyggingen i Afrika.
– Det stemmer i virkeligheten fra det marxistiske kulturbegrepet. At intellektuelle og filmskapere skulle gjøre ideene til staten forstått gjennom kunst. Film og kunst skulle opplyse folk, og vise dem veien til modernitet, modernisering og nasjonsbygging. Dette var den svært propagandistiske begyn- nelsen for afrikansk film.
Négritude-bevegelsen
Likevel indikerer Diawara at den afrikanske samtidskulturen kan ha nytte av en historisk bevissthet om sine identitetskamper. Diawaras hovedfokus under besøket i Norge var å fortelle om koblingen mellom afrikansk film og négritudebevegelsen. Den afrikanske og karibiske diasporaen i Paris på 1930-tallet, bestående av kunstnere, forfattere og senere politikere, skapte en ideologi som sto i oppo- sisjon til den franske koloniale rasismen og assimileringspolitikken.
– Målet med bevegelsen var å vise at afrikanere og karibiere også hadde en kultur, en historie og kunst. Man måtte rett og slett vise at svarte mennesker også var mennesker, forklarer Diawara.
Négritude-bevegelsen vokste frem i et Paris influert av modernisme, surrealisme, ekspresjonisme og kubisme. Inspirasjonen kom blant annet fra Harlemrenessansen i 1920-tallets New York, hvor afro-amerikansk kultur og intellektuelt liv ble revitalisert med størrelser som Langston Hughes (1902-1967), Alain Leroy Locke (1885-1954) og Countee Cullen (1903-1946). I tillegg ble Négritude-bevegelsen i Paris inspirert av kunstnere som Jean Epstein og Pablo Picasso og forfattere som Samuel Beckett og André Gide.
– Alle var samlet der. Paris var litteraturens hovedstad. Bevegelsen var en kunstnerisk og litterær strømning som sprang ut av dette miljøet, sier Diawara engasjert.
Og noen av bevegelsens menn, for det var for det meste menn, ble også sentrale i det nye frie Afrika. Dette gjør négritude ekstra spennende, mener Diawara. En av bevegelsens grunnleggere var den senegalesiske poeten Léopold Sédar Senghor (1906-2001). Han ble Senegals første president 6. september 1960. Arven etter Senghor i Senegal regnes som grunnlaget for at landet er blitt det mest stabile demokratiet i Afrika. Landet har aldri opplevd et politisk kupp. Senghor selv ga fra seg makten frivillig, riktignok etter tjue år som president, men siden har makten byttet hender fredelig. Senest da sittende president Abdoulaye Wade ringte presidentutfordrer Macky Sall klokken halv ti om kvelden 25. mars 2012 og gratulerte han med seieren. Alt er ikke like perfekt i Senegal, men sammenlignet med andre land i verdensdelen er det en suksesshistorie, mye takket være Senghor og négritude-filosofien.
– Mange mener Senegals relative suksess skyldes arven Senghor tok med seg fra négritude. Han gjorde Senegal til en kreolisert versjon av afrikansk kultur og franske ideer om frihet, likhet og brorskap, sier Diawara som mener disse ideene også i dag kan gjøre négritude relevant.
– Hvis du ser på hva negritude sier om Afrika, mener jeg vi kan lære mye. Se for eksempel
på miljøproblemene i mange afrikanske land. Jorden blir ødelagt av oljeutvinning, gullgruver og generell forurensing. Ser du på dette opp mot Senghors definisjon av afrikansk natur: at afrikanere var «på bølgelengde» med naturen, at de snakket vindens språk, ildens språk og fjellets språk. Det er essensialistisk, men jeg får likevel respekt for slike uttalelser, og begynner å si til meg selv at vi ikke bør ødelegge alle disse kulturene. Kanskje bør vi lytte til dette heller enn å hele tiden streve med å være på bølgelengde med den moderne utviklingen? Utvikling er viktig, men bør vurderes opp mot verdiene til negritude, avslutter han.
Første gang på trykk i Wuxia 2, 2013