Nicolás Pereda: Hybrid far, hybrid film

Los mejores temas (Greatest Hits), Nicolás Pereda, 2012

Et intervju med den canadisk-meksikanske regissøren Nicolás Pereda. Om den falleferdige skigarden mellom dokumentar og fiksjon. Og om et bemerkelsesverdig forsøk på å feste en meksikansk familie til film.

Litt over halvveis inn i Peredas Los mejores temas (Greatest Hits, 2012) vender faren i huset, Emilio, hjem etter å ha vært borte i femten år. Han kommer inn døra til den knøttlille leiligheten som ligger i halvmørke, står en stund ute i gangen og ser seg om. Og det er ganske merkelig. Ikke sånn i seg selv – på film er fravær og hjemkomst noe mange publikummere kan kjenne seg igjen i, og et egnet grep til å vekke gammelt agg til live og endre dynamikken på lerretet.

Så også i Los mejores temas. Det merkelige er at faren jo allerede har vendt tilbake, ganske tidlig i filmen, i en annen skikkelse. Også han har stått i gangen, sittet ved kjøkkenbordet med eks-kona Teresa og sønnen Gabino og tryglet om å få bo hos dem, bare et par dager, til han får seg noe eget. Han har litt halvhjertet blitt med på Gabinos nye forretningsidé – å selge samle-CDer på gata. Og gjort et (mislykket) forsøk på forsoning ved å ta familien med på biltur.

Da jeg så Los mejores temas første gang, var forvirringen i salen allerede stor da far nummer to meldte sin ankomst. Det virket som om teppet ble trukket bort under det som begynte som en ganske streit spillefilm: Scenene var begynt å trekke i langdrag, skuespillerne kom ut av det og fikk latterkrampe, en stemme fra bak kamera henvendte seg til en av rollefigurene med et direkte spørsmål som tilsynelatende motsa hele plottet. Idet far nummer to er på plass, begynner filmen å gjenta del én – tilnærming og avvisning, anklager og forsvar, helt fram til forsøket på forsoning, som er mer vellykket denne gang. Men den nye faren er en helt annen type: mer offensiv, og innstilt på å forsvare sitt langvarige fravær. Han snakker i vei, vifter vekk anklagene fra Gabino og Teresa. Her endrer også filmen karakter. Dialog, lyd, kamera og klipp blir mindre stilisert, som i en dokumentar- film, og i mange scener er filmcrewet og utstyret deres synlig foran kamera. Etter visningen leser jeg meg til at Teresa og Gabino spilles av skuespillere ved samme navn, og at far nummer én og to spilles henholdsvis av Gabinos far og av regissørens onkel – som ikke er profesjonell skuespiller.

Komplisert? Kanskje er det for forenklingens skyld at Los mejores temas ofte er blitt kalt en fiksjonsfilm som går over i dokumentar. Den kan karakteriseres som en hybridfilm, men er ved første øyekast også lett å knytte til det som er blitt kalt virkelighetshunger, altså tendensen til at kunstnere, forfattere og filmskapere trekker ”virkeligheten” inn i verket ved å bruke (selv)biografiske elementer eller bryte med publikums forventning om fiksjon. To slike filmer som åpenbart har noe til felles med Los mejores temas er Sarah Polleys Stories We Tell (2012) og Anna Odells Återträffen (2013). Den første nøster i fortiden til regissørens familie, og har også to ulike fedre (minst!) med i regnestykket. Odells film har samme todelte struktur, og blander fiksjon og dokumentar i sin utforskning av regissørens fortid som mobbeoffer. Men med sine lange tagninger og sin naturalistiske, nærmest tilforlatelige spillestil har Peredas filmer mer til felles med Apichatpong Weerasethakul eller Tsai Ming-Liang. Dessuten er Los mejores temas ikke selvbiografisk, men derimot stedsspesifikk. Den er lagt til Mexico, og er den siste av fem Pereda-filmer om meksikanske familier, der Teresa Sánchez og Gabino Rodríguez figurerer som mor og sønn. Mens faren altså er fraværende. Inntil han plutselig står der i gangen og ber om godt vær.

Men hvorfor er det to av ham? Og er farsfiguren sentral for å forstå Peredas blanding av fiksjon og virkelighet?

Nicolás Pereda: Det jeg har kommet fram til er at dokumentarfilm og fiksjonsfilm står i det samme forholdet til virkeligheten. Forskjellen har mer å gjøre med form: lyssetting, hvordan kamera er plassert, sånne ting. Når vi ser film, tar det oss mindre enn ti sekunder å skjønne om det er fiksjon eller dokumentar vi ser. Altså en rent formal forskjell. Men det finnes andre, mer interessante forskjeller, som har mye å gjøre med kroppen og hvordan vi oppfatter den, og med skuespill. Folk spiller i dokumentarer også, bare på en annen måte. I filmene mine prøver jeg å bruke det beste fra begge verdener, uavhengig av om det som kommer ut av det er sant eller usant. Jeg tenker mer sånn «hvis jeg skal få fram den eller den følelsen, hvordan bør jeg filme da».

Mye av det som oppfattes som dokumentarisk i filmene dine, tror jeg har å gjøre nettopp med form: statisk kamera, lange tagninger uten klipp, fravær av musikk. Er dette mest en måte å fortelle på, eller prøver du å få til en egen stil eller tone i filmen?

Begge deler. Pluss et tredje element det er vanskeligere å sette fingeren på, som handler om at ikke alle situasjoner i en film må ha med narrativet å gjøre. Jeg liker å fortelle, men livet er så fullt av andre ting. Jeg er altså opptatt av fortelling, av en estetikk som skaper bestemte følelser, og av å formidle et inntrykk av livet, av alt i livet som bare er der. Som når to karakterer har en samtale som sier noe om hvordan de snakker sammen, og ikke noe mer, eller måten folk vasker opp på.

De samme skuespillerne går igjen i mange av filmene dine, særlig Teresa Sánchez og Gabino Rodríguez som mor og sønn. Hvilken effekt gir dette grepet?

Etter den første filmen min ?Dónde estan sus historias? (Where Are Their Stories?, 2007) der begge to er med, fikk jeg ideen til å lage en serie filmer om mor/sønn-forhold. I mange land i Latin-Amerika, særlig Mexico, er familien den viktigste institusjonen i samfunnet, men siden mange menn utvandrer til USA eller stikker av fra ungene sine er mor/sønn-forhold veldig spesielle. Jeg ville utforske den relasjonen i ulike sosiale lag, og la Teresa og Gabino representere «alle» meksikanske mødre og sønner, selv om det egentlig er umulig. Tanken var å vende tilbake til den samme konflikten – at Gabino ikke har jobb, eller i alle fall en veldig dårlig en, at moren vil at han skal få seg noe bedre, at faren ikke er der. Skuespillerne og karakterene og relasjonen er lik; det er et slags eksperiment med noen konstanter.

På én måte synes jeg bruken av ensembleskuespillere gjør oss klar over at dette er fiksjon, som når de samme skuespillerne går igjen i filmer av Cassavetes eller Fassbinder. Men på den annen side blir karakterene mer virkelige, siden relasjonene og navnene er de samme. Hvor mye har de to med seg fra sine egne liv i filmene?

Det varierer, men mest i form av måten de snakker eller beveger seg på. De er seg selv, jeg vil ikke at de skal spille på noen annen måte. Slik sett ligger filmene tett opp til virkeligheten. Jeg researcher aldri karakterene, hva som har skjedd eller vil skje med dem, hva slags traumer eller psykiske problemer de har, ingenting. Skuespillerne kan selv fylle karakterene med innhold.

Heller ikke vi som ser filmene, får vite mye om karakterene dine, og får sjelden se hva som skjer med dem, bare hvordan de reagerer. Hvorfor?

Fordi det er tåpelig at alt som skjer i et manus liksom skal begrunnes
i fortida, slik vi lærte på filmskolen – at hvis en person dreper noen, er det fordi foreldrene slo ham da han var barn. Hvis alt i en film blir forklart med fortida, og gjort synlig, blir filmen veldig endimensjonal, et rent årsaksforhold. I livet er årsak og virkning mye mer komplisert.

Derfor går folk i psykoanalyse i årevis, og likevel sliter de med å forstå hvorfor de handler som de gjør. Jeg prøver heller å konsentrere meg om hverdagens mysterium. Vi er jo så opptatt av meningen med livet, samtidig som vi bruker mesteparten av tiden på helt hverdagslige ting. Og da må disse tingene nødvendigvis være viktige. Folk vasker opp, tar bussen, spiser middag etter jobb. Det må være noe med det som forklarer hvem vi er.

Jeg tror slike hverdagslige handlinger ofte bekrefter en relasjon man er i. Og rollefigurene dine bruker jo mye tid på å prøve å være sammen, på fellesskap. De leter etter en hund, venter på en sønn som ikke kommer hjem til middag, eller savner en far.

Nettopp. Og slike handlinger kan være en stor del av livet, selv om de virker som en liten del av filmen. Under premieren i Mexico på Juntos (Together, 2009), en av filmene i serien, tok en i publikum ordet etterpå og sa han var skuffet fordi filmen ikke minnet ham om livet, siden det skjedde så lite. Men i løpet av de to ukene filmen omhandler, må Gabino reparere rørene på kjøkkenet, hunden blir borte og han leter etter den, det blir slutt med kjæresten, en kompis overnatter stadig hjemme hos ham selv om han prøver å unngå det – det er ganske mye på to uker, vi er bare så vant til at på film skjer det store ting. Jeg tror en av grunnene til reaksjonen var at jeg ikke gjør hendelser større enn de er, jeg bare filmer dem, jeg klipper ikke fem ganger i en scene der Gabino rydder, eller flytter kamera. Vi er så vant til at ting skal bety noe for handlingen, at vi kjeder oss når vi ser noe uten at vi vet hvorfor.

Av dine filmer ligger Los mejores temas kanskje nærmest opp mot det vi kan kalle hybridfilm, fordi den blander fiksjon og dokumentar slik at vi til slutt ikke lenger vet hva som er hva. Hvordan stiller du deg til selve begrepet?

Jeg har mine tvil om det, fordi det krever at vi først definerer dokumentar versus fiksjon. Og jeg er uenig i flertalls-oppfatningen av dokumentarfilm, slik jeg var inne på tidligere; jeg tror at forskjellen har mer å gjøre med form enn forholdet til virkeligheten. I tilfelle er Los mejores temas hybrid ikke fordi den nærmer seg virkeligheten, men fordi den til å begynne med ser veldig ut som den er regissert av meg, mens etter hvert mister jeg mer av kontrollen. Blant annet fordi en av skuespillerne ikke aner hva som foregår.

Du mener han som spiller faren som kommer hjem andre gang?

Nemlig. Han vet at Teresa i filmens rammefortelling er eks-kona hans og at Gabino er sønnen. Og at han forlot dem for lenge siden. Men ikke noe om de enkelte scenene. De andre skuespillerne vet hva som skal skje, men han er så dominerende at han tar over hele filmen, slik at de andre må respondere på det han sier. Det er altså forskjell på det han gjør, som ligger tettere opptil dokumentar, enn på det en skuespiller ville gjort, som er mer i retning av improvisasjon. Han improviserer ikke, han bare er, og sier helt sprø ting. Det var derfor jeg ville ha ham med i filmen, fordi han har et interessant syn på livet. Han er jo onke- len min i virkeligheten, så jeg fikk en annen slektning til å se filmen, og hun syntes personligheten hans kommer veldig tydelig fram. Slik sett klarte jeg å få fram mye mer av virkeligheten gjennom en form for fiksjon enn jeg ville gjort med en streit dokumentar; det ville vært mye vanskeligere, tror jeg.

Hvor mye av dette var planlagt på forhånd?

Jeg visste på forhånd at jeg ville lage en film med to deler, der del to skulle være en slags bakom-dokumentar av del én – men lages etter at del én var ferdig. Dermed kunne jeg planlegge første del, men ikke den andre. Der var både jeg og skuespillerne forvirret, i en slags mellomtilstand. Kanskje filmen har litt til felles med reality-tv, der man skaper en fiktiv setting for virkelige mennesker? Jeg synes det meste av reality-tv er grusomt, men sjangeren gir noen interessante muligheter. Kanskje reality-tv er det som ligger hybridfilm-begrepet nærmest.

Los mejores temas er den eneste av de fem filmene i familie-serien der faren faktisk vender tilbake. På meg virker hjemkomsten veldig tvetydig. Hva ville du oppnå med den?

Jeg tenkte mye på hjemkomsten, siden fraværet er så viktig i de andre filmene. Så fikk jeg se en film jeg likte svært godt da, den russiske filmen Vozvrasjtsjenije (Tilbake, Andrej Zvjagintsev, 2003), om en far som vender hjem og der dette vies stor plass i filmen. En annen fantastisk film om det samme er Un lac (A lake, 2008) av Philippe Grandrieux, der hjemkomsten er veldig høytidelig, og faren er familiens overhode. Men hva
om faren i filmen var mer av en taper – ikke slem, bare litt ynkelig – og hjemkomsten ble et slags antiklimaks? Om far og sønn kom sånn passe godt overens? Det er en liten leilighet, de har egentlig ikke plass til ham, kanskje de ikke elsker hverandre, men de hater ikke hverandre heller. Mot slutten besøker Gabino far nummer to i hans nye leilighet, som ser helt bombet ut, men det føles likevel bra for ham å ha møtt faren igjen. Ting er liksom ikke så verst.

Utvalgt filmografi

?Dónde estan sus historias? (Where Are Their Stories?, 2007)
Juntos (Together, 2009)
Perpetuum mobile (2009)
Verano de Goliat (Summer of Goliath, 2010)
Los mejores temas (Greatest Hits, 2012)
Los Ausentes (The Absent, 2014)
Tales of two who Dreamt (2016)
Fauna (2020)

På trykk i Wuxia 1-2, 2014