Anja Breien: Poetisk nerve og politisk ryggrad
Anja Breien er en av Norges mest kjente regissører, særlig utenfor landets grenser. På tross av gode besøkstall fra film én, nevnes Breien trolig oftere av utenlandske filmskribenter enn av norske. Kanskje fordi hun aldri har jaget noen Oscar-statuett, som til tider ser ut til å være det eneste på kulturjournalistenes radar, men heller har reist verden rundt på prestisjetunge filmfestivaler med hardtslående, politiske og dristige filmer. I dette intervjuet snakker hun om å jobbe politisk med film, kortfilmens underdog-posisjon og det myteomspunne 70-tallet.
Pionér
Som kvinnepionérer flest har Breien en spennende, ja nærmest utrolig historie, preget av ståpåvilje, dyktighet, og en god porsjon flaks. Norges første utdannede kvinnelige regissør måtte kjempe seg inn på regilinja i Paris, hvor hun gikk sammen med blant andre Theo Angelopoulos og Jean-Jaques Annaud. Hennes første spillefilm Voldtekt kom i 1971, og handler mer om hvordan rettssystemet kverner og bryter ned mennesker enn hva tittelen kan gi assosiasjoner til.
Breien har laget ni spillefilmer og tolv kortfilmer, i både dokumentar- og fiksjonsformat. Hun var sentral i den «nye norske bølgen» som kom i 1970, rundt tolv år etter den franske. På tross av mange sterke filmer fra denne perioden, for ikke å snakke om at Erik Løchens eksperimentelle Jakten kom alt i 1959, ble starten for den norske bølgen (i boka med samme navn) av forfatterne Gunnar Iversen og Ove Solum satt til 1985 og Orions belte. Dette provoserte Breien. Blant annet hevdet hun til NRK i 2010 at hun selv og kollegaer som Vibeke Løkkeberg og Laila Mikkelsen ble skrevet ut av historien.
Av Peter Cowie, redaktør av «International Film Guide» og forfatter av flere bøker om skandinavisk film, har Breien blitt omtalt som dogmeregissør - 20 år før dogmen. Hustruertrilogien er kanskje hennes mest kjente verk, og første film i serien slo ned som en feministisk bombe i offentligheten i kvinneåret 1975. Med utdannelse fra Paris har Breien vært mye representert på store, europeiske festivaler som Cannes og Venezia, og hun har vært mer europeisk orientert enn de fleste andre norske filmskapere. Under årets filmfestival i Tromsø foreslo Yngve Sæther, produsent i produksjonsselskapet Motlys, at norsk film bør ha som målsetning å vinne Gullpalmen i Cannes innen ti år. Et flott mål, men om norsk filmindustri skal greie det, kan det være lurt å ta en ny kikk på Breiens filmkunst – sist en norsk film i det hele tatt deltok i Cannes’ hovedkonkurranse var med hennes Arven i 1979.
I de senere årene har Breien vært opptatt av kurdernes situasjon. Hun har vært i Kurdistan syv ganger, skrevet reportasjeserie for Dagbladet, og gitt ut boka Kainaw og dokumentarfilmen Jezidi fra disse områdene.
Om vi begynner på begynnelsen: du er Norges første utdannede kvinnelige regissør, og gikk på den franske filmskolen IDHEC i Paris på begynnelsen av 60-tallet. Det sies at du måtte kjempe deg inn dit?
- Det er jo egentlig en gammel historie, men den er også god, så jeg kan gjerne ta den igjen. Jeg søkte meg inn på filmskolen i Paris, fikk fransk statsstipend og støtte fra lånekassa, og så måtte vi utlendingene igjennom en måneds forkurs med eksamen til slutt. Da så jeg på oppslagstavla at navnet mitt var satt opp på script/klipp, noe som gjorde meg fortvilet, da jeg trodde jeg hadde kommet inn på regilinja og hadde installert meg i Paris av den grunn. Rasende gikk jeg opp på rektors kontor, men han sa at de ikke ville ta inn kvinner på regilinja, vi fikk bare barn og forsvant. Han ga meg likevel en slags åpning: om noen falt fra, eller hvis jeg gjorde det veldig bra, så skulle de revurdere det. Eksamensdagen opprant, oppgaven var å skrive et synopsis til en spillefilm der situasjonen var at folk står på en jernbanestasjon og venter på et tog som aldri kommer. Jeg kom på et fjernsynsteaterstykke av Johan Borgen kalt Mens vi venter, som handler om skuespillertrupp som venter på toget, og skrev en tekst sterkt basert på den. Da fikk jeg beste karakter og kom over på regilinja, så du kan si jeg jukset meg inn. Jeg har siden fortalt Johan Borgen om dette, og han syntes det var en veldig god historie.
Det er det absolutt, men jeg synes det virker så rart at de ikke tok inn kvinner. Jeg mener, dette var jo en stund etter Edith Carlmar og…
- Ja, men vi så bare én film laget av en kvinnelig regissør under hele studiet, og det var Viljens triumf av Leni Riefenstahl (1935). Det kom jo sakte, men sikkert flere kvinner inn i filmmiljøet på den tiden, men det har tatt lang tid med film. Jeg tror òg det var vanskeligere for kvinner i Frankrike og mange andre land med en større filmtradisjon. Vi har ikke samme tradisjon i Norge, og det er bra, for den tradisjonen er patriarkalsk.
Og så kom du i gang med filmjobbing i Norge?
- Jeg var heldig som gikk på skole i Frankrike under nybølgen, det var så mange impulser derfra. Og så jobbet jeg som scriptgirl på Sult (1966) av Henning Carlsen, det var en veldig viktig film for min generasjon, vi var mange som jobbet på den innspillingen.
Murer rundt underklassen
Breiens første spillefilm var Voldtekt som kom ut i 1971. En slik tittel fra en feministisk filmskaper bringer tankene raskt i retning kritikk av patriarkat og kvinners underordning, men filmen er heller en kritikk av det norske rettssystemet. Voldtekt handler om hvordan en arbeiderklassemann som blir uskyldig anklaget for voldtekt møter et slikt system. Anders er fåmælt og uutdannet, og klarer seg dårlig når etterforskningen ruller i gang.
- Idéen til filmen kom på et manusseminar hvor jeg satt i arbeidsgruppe med regissør Per Blom. Han hadde en idé etter noe han hadde lest i avisen fra England, om en gutt som hadde blitt anklaget for en voldtekt han ikke hadde begått. Hovedpersonen går gjennom rettskverna og blir utsatt for hele det voldsomme systemet som har sine egne koder. Jeg skjønte fort at etterforskningen og rettsaken i filmen ville fortelle mye av det samme, samtidig som jeg ville ha hele saken med fra A til Å. Derfor jobbet jeg meg innover mot skyldspørsmålet fra begge ender. Historien fortelles altså ikke kronologisk, men beveger seg inn mot midten fra to kanter, og kutter før tiltaltes svar.
Ja, jeg la merke til det. Faktisk minnet filmen meg om fjorårets mesterverk, Nader og Simin – et brudd av iranske Asghar Farhadi. Også der får vi på en måte samme historie to ganger: først slik vi ser den, og så gjenfortalt i en rettssak.
- Så bra du tenker det. Jeg elsker Nader og Simin, og det er så sjelden man opplever det og føler den type slektskap, det er jo beslektet stoff. Jeg har vel egentlig bare følt det en gang før, i sammenheng med min debutfilm, og det gjaldt filmen Du skal ikke slå ihjel (1989), en av Krzysztof Kieślowskis’ dekaloger. Det har vel å gjøre med at jeg har gått på fransk filmskole.
Hvordan var mottakelsen av Voldtekt? Å ta slikt parti med mannen var kanskje underlig på det feministiske 70-tallet?
- Som sagt, det var Per Bloms idé, men jeg tente på den, og da vi jobbet med filmen het den Tilfellet Anders. Jeg bodde i København på den tiden, og oppdaget for sent at Norsk Film hadde forandret tittelen til Voldtekt. Man trodde kanskje det ville trekke folk, og så hadde man dekning i at hovedpersonen ble voldtatt/ overkjørt av systemet. Jeg har aldri vært glad for den tittelen, men jeg var og ble opptatt av hvordan rettssystemet kverner og gjorde masse research på det. Og så fikk vi 15 000 kroner til å lage et synopsis, det var mye penger den gangen, så da fanget bordet. Men mottakelsen var god, filmen gikk på Saga med 1400 plasser i noen uker, og ble vist på Cannes-festivalen under Quinzaine des Réalisateurs-programmet, eller Directors Fortnight, som det heter på engelsk. De franske nybølgeregissørene som Jean-Luc Godard og FranVois Truffaut fikk jo stoppet Cannes filmfestival i 1968 som en del av opprøret, og siden gikk dette regissørstyrte sideprogrammet, det var der vi syntes de interessante filmene ble vist den gangen.
Samfunnets utstøtte og rettssystemet har du jobbet med også etter Voldtekt. Jeg tenker mest på de korte dokumentarfilmene Murer rundt fengselet (1972), Herbergistene (1973) og Gamle (1975).
- Absolutt, jeg kaller dem en trilogi. Jeg er veldig opptatt av research, og den jeg gjorde i forbindelse med Voldtekt brukte jeg videre i trilogien. Det er sånn jeg er: først må jeg se og lukte, så kan jeg jobbe.
Murer rundt fengselet har et veldig beslektet tema med Voldtekt, men kan du si litt om de to andre?
- Med Herbergistene, som handler om folk som ikke har annen bopel enn herbergene, var jeg opptatt av å få intervjuobjektenes signatur med på filmen, jeg gikk rundt og tok masse fotografier selv. Det var mye rødsprit og slikt i miljøet den gangen, i dag er det mer narkotiske stoffer. Med Gamle, som følger utvalgte pensjonister i Oslo i hverdagen, ble jeg særlig slått av hvor flinke de var til å formulere seg, for dette er jo eldre fra arbeiderklassen som har jobbet hele livet. Og du ser hvor umyndiggjort de føler seg, hvordan de så gjerne vil jobbe og være nyttige.
Begge disse filmene er laget mer som fotomontasjer enn tradisjonelle dokumentarfilmer, vi ser stillbilder med voice-over fra intervjuobjektene i mange scener.
- Ja, jeg jobber med å ha en poetisk nerve i filmene mine, også dokumentarene, og jeg synes jeg har fått det til i blant. Å se en båt med seil (2000) har kanskje enda mere av det poetiske, men også et klasseperspektiv, da vi følger den lokale mannen fra enkle kår som synes denne båten er så fantastisk, mens eierne bare ser på den som skrap.
Dette bringer oss over på formatet kortfilm. Det er ganske uglesett, og behandles mest som noe unge regissører må gjøre før de får lage spillefilm. Du har imidlertid jobbet med kortfilm hele livet, og vant prisen for beste europeiske kortfilm under Berlinalen i 2001 for nevnte Å se en båt med seil. Hvorfor jobber du fortsatt med kortfilm?
- Fordi det er et veldig interessant format! Det er ingen som sier til Kjell Askildsen: hvorfor skriver du bare noveller? Det er feil at kortfilm bare er et springbrett, både kort- og dokumentarfilmen må utforskes mye mer, det ligger masse potensiale der.
Hustruer ut av redet
Anja Breiens trolig mest kjente filmer er trilogien om hustruene: Hustruer (1975), Hustruene ti år etter (1985) og Hustruer III (1996). Filmene forteller om de tre skolevenninne Mie, Heidrun og Kaja som møtes igjen på en jenteklassegjenforening for folkeskolen. De sitter hjemme hos en fra klassen og drikker og prater om livet, og på morgenkvisten går de ut og spiser frokost sammen på en frokostkafé. Derfra bærer det ikke hjem igjen til mann og barn, men i stedet ut på en heseblesende rangel som er innom både badstue, nachspiel på et fotostudio og en legendarisk tur med danskebåten. Innimellom tas en rekke problemer for kvinner opp: svakt stillingsvern ved graviditet, økonomisk avhengighet av menn, oppdragelse til kun å være hustru og mor, utro ektemenn/ elskere, omtrent eneomsorg for barna og ingen daghjemsplasser. I de to neste filmene følger vi de samme skuespillerne med samme rammehistorie: en gjenforening av venninnene som igjen fører ut på rangel og diskusjoner.
Hustruer står med sitt kvinnefokus og lange tidsperspektiv som et veldig særegent kapittel i norsk filmhistorie. Kan du fortelle hvordan filmene kom til?
- Det begynte med at vi jobbet med det feministiske teaterstykket Jenteloven på Nationaltheatret. Det var et kollektivt prosjekt mellom musikere, skuespillere og andre, og jeg var regissør. Utgangspunktet var en streik gjennomført av vaskedamer i Kongsberg, og første akt var vår tekst, mens andre akt besto av diskusjon med publikum. Da lærte jeg at de som trengte et slikt stykke eller film er ofte de som ikke føler seg undertrykt. Og så var jeg på kino og så Husbands (1970) av John Cassavetes for andre gang, som handler om tre venner som etter en begravelse går ut på rangel. Jeg tenkte at om kvinner skulle gjøre det samme, så ville de ha dårlig samvittighet fra dag én, og det slo meg at det hørtes ut som en god komedie. Jeg gikk hjem og skrev ut idéen på 15 sider og fikk støtte til å lage film på det. 15 sider, det ville aldri skjedd i dag!
Anne Marie Ottersen, Frøydis Armand og Katja Medbøe spiller hovedrollene i alle tre filmene. Hvordan var samarbeidet med dem?
- Jeg kjente dem fra arbeidet med Jenteloven og valgte dem ut fordi jeg tenkte at de var fra samme generasjon og ville være perfekte. Vi utviklet mye sammen, strukturen lå fast, men alle kom med innspill og vi skrev gjerne replikker sammen kvelden før.
Jeg opplever at Hustruer-triologien funger som Wam & Vennerøds trilogi Sangen om den knuste drømmen, fra de tre tiårene 60- 70- og 80-tallet. Ikke bare sier filmserien noe om hovedpersonene og kvinners situasjon, men også mye om Norge og samfunnsutviklingen.
- Ja, det er morsomt å ha med seg utviklingen, for eksempel i film to hvor Heidrun er så forelsket at hun løper hjem for å rekke og ta telefonen, og fortvilet mister den. Det er en del problemstillinger vi ikke har lenger.
Ja, og på et mer overordnet plan: jeg ser en utvikling fra et politisk og kollektivt 70-tall til en mer nyrik, jappete og individualistisk orientering. Fra snakk om daghjemsplasser blir hustruene mer orientert mot selvrealisering, som at Kaja begynner å jobbe i sin egen butikk et stykke opp i årene, og Heidrun innordner seg i et åpent forhold med to elskere. Løsningen er verken kjærlighet eller kollektiv, men å finne sin individualistiske tilnærming til tilværelsen.
- Ja, filmene speiler samfunnet på et vis, og en del av problemene i den første filmen, som svakt stillingsvern og daghjemsplasser, blir jo mer eller mindre løst. Vi har fått det bedre og tryggere, og da blir også orienteringen mot livet annerledes. Samtidig er jeg uenig i at politikken forsvinner ut, i andre film utdanner for eksempel Mie seg til lærer, men får ikke jobb. Og kvinners orientering mot jobb er jo politisk.
Kommer det en ny film i serien?
- Jeg har absolutt tenkt på det og har fortsatt lyst, den måtte i så fall være klar i 2015, da har vi hoppet over et tiår. Jeg har snakket med Anne Marie og Frøydis om det, nå er de jo bare to. Jeg har også en idé om at Hustruene gir stafettpinnen videre til den yngre generasjonen, men filmen om de unge, den bør ikke jeg gjøre, det må en regissør som er ung i dag ta tak i, og det håper jeg noen vil. Det er en veldig fin ting å sette alvorlige problemer under debatt i en komedie også, ikke bare pakke det inn i alvor.
Engasjement for kurderne
I de siste årene har du reist mye i kurdiske områder og skrevet og laget dokumentarfilm. Hvordan begynte det engasjementet?
- Det begynte med at jeg deltok på en filmfestival i Damaskus i 2001, og på flyet ned møtte jeg lederen for Norsk Folkehjelp, Ragnar Hansen, som ivret veldig for at jeg skulle dra til Kurdistan og lage film der. I begynnelsen var jeg veldig motvillig fordi jeg ikke hadde noen kunnskap eller forutsetning for å gjøre det. Så jeg fikk idéen om en kurdisk jente som har bodd i Norge mesteparten av sitt liv, og det ble det mer riktig å forsøke. Vi gjorde masse research til en film om tvangsekteskap, men fikk aldri støtte til å lage den, så prosjektet endte som en reportasjeserie i Dagbladet og boka Kaniaw (2006). Kaniaw er historien om en ung, kurdisk kvinne som kom til Norge i fireårsalderen og som er lovet bort fra fødselen til sønnen til farens bestevenn. Hun tar skjeen i egne hender og reiser til Kurdistan for å oppsøke sin tilkommende og forklare at hun ikke kan gifte seg med ham. Dette foregår i 2002 under Saddam, og som kurdisk kvinne kunne hun ikke reise alene uten følge av enten far eller bror, så hun reiser med falskt pass, blond parykk og blå øyne. Hun finner etter hvert han hun er lovet bort til, og kommer i samtale med ham, utgitt for å være journalist. Dette er fiksjon, men mange kurdere har spurt meg om hvordan det går med henne, så historien framstår autentisk. Kaniaw har vært pensum høsten 2007 i et litteraturfag på Universitetet i Oslo, det har blitt skrevet en masteroppgave om den og den er oversatt til svensk. Jeg er veldig glad for at jeg fikk støtte av Fritt Ord til å gjøre det, samtidig er jeg fortsatt litt skuffet over at det aldri ble en film. Siden har jeg laget dokumentarfilmen Jezidi (2009), som handler om den sjeldne kurdiske minoriteten jezidier, som tilhører en av de eldste, førkristne naturreligionene på jorda. Det er en god, gammeldags opplysningsfilm, da dette er så lite kjent hos oss.
Du har vært i områdene rundt Nord-Irak hele syv ganger, hvilke tanker gjør du deg om situasjonen der?
- Det første jeg tenkte da jeg besøkte Nord-Irak var at her kunne to av mine filmer utspilt seg: min første film, kortfilmen Vokse opp – Sagnet om rypa i Justedalen (1967) og Forfølgelsen (1981). Med Vokse opp så jeg for meg Jostedalsrypa i landsbyene oppe i fjellene som ble ødelagt av Saddam, hvordan hun kunne gjemt seg der alene og kurdere kunne kommet over fra Iran og funnet henne… Med Forfølgelsen, som er lagt til Norge i 1630 og handler om en kvinne som blir anklaget for å være heks, ble det enda mer akutt: hun vil være selvstendig, har gått fra mannen sin og tatt av seg konelua. Hovedpersonen Eli utfordrer en patriarkalsk kultur og tøyer grensene, og for det må hun bøte med livet. Vi glemmer ofte at vi brant kvinner i Norge før. Jeg er veldig spent på utfallet av den arabiske våren nå, hva som kommer ut av den for kvinners del. Jeg tror de må jobbe beinhardt for sin plass.
Tro på samtidsfilmen
Vi nærmer oss slutten av intervjuet, men jeg synes det er på sin plass å spørre nestoren: hva synes du om norsk film i dag?
- Det er fart i sakene nå, med regissører som Jannicke Systad Jacobsen, Sara Johnsen og Anne Sewitsky. Jeg ønsker meg selvsagt flere kvinnelige filmskapere og det må legges til rette for det, men jeg er ikke sikker på om kvotering er det riktige, det passer ikke helt i kunsten. Vi må også huske at det ikke var bedre før på den fronten, det kommer stadig flere kvinnelige regissører på banen.
Du lager fortsatt film, og er nettopp ferdig med en ny kortfilm. Kan du si noe om forskjellen mellom å lage film i dag og for eksempel på 70-tallet?
- Nå for tiden er det veldig store team, jeg vil helst tilbake til å jobbe med færre folk over lengre tid. Og så er det den nye teknologien: jeg bruker selvsagt den, men det betyr ikke at jeg vet hvordan den unge generasjonen arbeider, det er nok på en annen måte. Ellers må jeg si at produsentene har fått for mye makt. Vi får ofte høre fra flere hold at «dette manuset blir ikke sett av mere enn 10 000, vi kan ikke går for det». Det ville vi aldri hørt før, og man kan ikke tenke sånn heller om man skal lage dristige filmer.
Når jeg ser dine filmer tar jeg meg i å tenke at samtidsfilmen er for slapp og uengasjert. Din generasjon var opptatt av klasse og politikk, nå er det så mye oppvekstskildringer og filmatisering av bøker.
- Ja, det er alt for mye filmatisering av bøker nå, folk kan faktisk lese. Jeg tenker for øvrig på noe Truffaut sa, nemlig at man må finne de dårlige bøkene for å lage gode filmer. Ulysses ble verdens dårligste film, sa han. Jeg har bare filmet en bok, i Sverige, Den allvarsamma leken (film 1977, bok 1912) av Hjalmar Söderberg. Det var et prosjekt jeg tok over rett før filmingen startet siden regissøren ble syk. Den ble jeg fornøyd med, for det var et stort sprang fra Hustruer og dit, og jeg skjønner fortsatt ikke at jeg turte.
Filmen Oslo 31. august (2011) har fått mye oppmerksomhet i det siste. Den handler om narkomani, men virker likevel langt fra så politisk som for eksempel din film Herbergistene.
- Ja, men det er en flott film, og Joachim Trier er et stort talent. Den er jo også basert på en bok, og den forrige filmatiseringen av denne, Le feu follet (1963) av Louis Malle, var veldig viktig for min generasjon. Dette med politisk film går alltid i bølger, jeg tror det vil komme mer av det nå. Og så finnes det jo sterke politiske stemmer allerede, vi har for eksempel Margreth Olin og Erling Borgen. Jeg synes det er mye spennende som skjer i dag.
Om Anja Breien
Norsk filmskaper, født 1940
Første norske kvinne på regiutdanning. Studerte ved filmskolen IDHEC i Paris i perioden 1962-64
Debuterte med kortfilmen Vokse opp – sagnet om rypa i Justedalen i 1967, første del i filmen Dager fra 1000 år, som presenterte arbeidene til tre unge, lovende regissører
Spillefilmdebuten var Voldtekt fra 1971, som deltok i det regissørstyrte sideprogrammet Quinzaine des Réalisateurs i Cannes samme år
Har har laget ni langfilmer og tolv kortfilmer, inkludert dokumentarer
Arven fra 1979 er siste norske film som har deltatt i Cannes’ hovedkonkurranse om gullpalmen, og Forfølgelsen fra 1981 deltok i Veneziafestivalens hovedkonkurranse
Har i de siste årene jobbet mye med Kurdistan, og har både filmet og skrevet derfra
Hennes siste kortfilm heter Fra tyggegummiens historie (2012)
På trykk i Wuxia nr. 1, 2012