Dag Johan Haugerud: Kampen om språket handler også om alt det andre
I Dag Johan Haugeruds filmer kommer folk oftest til orde gjennom voiceover eller monologer. Hva er det de forsøker å si oss?
Som du ser meg, Dag Johan Haugerud (2012)
Dag Johan Haugerud er kjent som en av Norges aller beste filmskapere, på tross av at han bare har laget én spillefilm i tradisjonell forstand. Det er Som du ser meg (2012), som ble tildelt filmkritikerprisen og en rekke Kanon- og Amandapriser, inkludert de gjeveste for beste manus og beste regi begge steder. Haugerud har tidligere laget fem super 8-kortfilmer samt novellefilmene Ekko av Ibsen: Trøbbel (2006), Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta (her også kalt Origamijenta, 2005), og nå sist Det er meg du vil ha (2014), som ble laget til Norsk Dramtikkfestival.
Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta handler om en ung regissør, spilt av Jan Gunnar Røise, som føler på et politisk ubehag han ikke finner uttrykk for. Derfor intervjuer han professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen, som setter ord på hans følelse av at markedstenkning er i ferd med å sive inn i alle livets sfærer. Samtidig blir filmskaperen opptatt av origamijenta, spilt av Henriette Steenstrup, som lever ut noe av det han forsøker å beskrive. Hun har vanskelig for å finne sin plass blant venner hvor selvrealisering er det eneste som gjelder. Da hun finner ut at hun har et spesielt talent for papirbretting blir hun glad, men skjønner også raskt at det ikke har noen verdi ute i verden. Hun må, som så mange av oss, forsøke å leve et godt liv på tross av markedspresset som sier det ikke er godt nok.
Som du ser meg er inne på mye av det samme. Filmen har en rammefortelling hvor en forfatter leser inn en historie om tre kvinner, og disse historiene følger vi etter tur. Det handler først om en sykepleier som skifter over til engelsk når hun blir nervøs, og det blir hun når hun må gi opplæring til en student. Andre historie i filmen handler om en eldre oversetter som går på akkord med sin yrkesstolthet i møte med en ung og overentusiastisk redaktør, mens siste del handler om klasseforskjeller innad i en familie. Når et rikt ektepar arver mye penger, foreslår de å gi en million kroner til en slektning av kona som bor i trygdebolig og har vanskelig for å få endene til å møtes. Kan man takke ja til så mye penger uten å bli ydmyket samtidig?
I Haugeruds nyeste film, Det er meg du vil ha, møter vi en kvinnelig lærer som forteller historien om da hun ble sammen med sin 15-årige elev. Læreren spilles av Andrea Bræin Hovig, som opptar hele filmen alene med en monolog skrevet av Sonja Evang. Manuset er basert på et intervju med læreren som opplevde dette i virkeligheten.
Vi skal ikke lete for mye etter likheter mellom filmene dine, særlig siden den nyeste var et oppdrag fra Norsk Dramtikkfestival. Men en ting som går igjen i filmene, er tematiseringen av språket. Regissøren i Origamijenta leter etter et språk for følelsene sine, karakterene i Som du ser meg sliter med å bli forstått og læreren i Det er meg du vil ha vinner oss over ved å ha språket i sin makt. Er språket det viktigste i filmene dine?
Det er hvert fall veldig viktig, og jeg jobber mye med manus, rent språklig. De to første filmene er i stor grad drevet av voice over. Det gjør at jeg kan bruke språket friere. Når man jobber med film ønsker man gjerne at noe skal være autentisk, men det kan være vanskelig å få til et språk som både føles autentisk og meningsbærende. Det er derfor jeg liker voice. Den tillater litterære formuleringer, som lett kan høres patosfylte ut i dialog, men ved å kombinere en litterær voice med en mer pludrete, muntlig dialog, kan man jobbe med flere nivåer og flere lag av undertekst.
Fortelleren i Origamijenta forsøker å sette ord på følelsene sine og går til en akademiker, Thomas Hylland Eriksen.
Han er ute av stand til å formulere sine politiske synspunkter, han har bare en anelse om hva han vil si, men har ikke vokabularet og terminlogien som han tror han må ha for å bli tatt på alvor. Jeg fikk forresten kritikk for bruken av voice i den filmen fordi det gjør origamijenta helt språkløs. Hun sier noe innimellom, men mest er det regissøren som sier hva hun tenker. Det er interessant, jeg hadde ikke tenkt på det sånn, for jeg mener at filmen skal kunne leses som at hun er han. Hun representerer det han ikke helt har fått til. Det var altså ikke ment som et portrett av en svak, språkløs kvinne, men et menneske som strever med å bli forstått og å forstå hva samfunnet gjør med henne (ham).
De sliter begge med å finne sin plass i samfunnet og føler seg fremmedgjorte, selv om de kanskje ikke helt greier å uttrykke det?
Ja. Valgmulighetene markedskreftene gir er bare en frihet til å velge varer, ikke til å være den man vil. Jeg syntes at man snakket alt for lite om det, og syns det fremdeles. Manuset ble skrevet på en tid da Oslo fikk reklametårn og busskur med reklame, plutselig stanga man i det overalt. Privatiseringen ble så synlig i og med at den fikk prege byrommet i så stor grad. Man måtte tåle å bli invadert av reklameestetikk, mens man slet med å finne et sted å henge opp en plakat som annonserte et kulturarrangement. Målet til origamijenta, via regissørrollen, var å presentere en verden som var reklamefri, hvor miljøet bar større preg av menneskene som bodde der enn markedet. Det er det de gjør på slutten, erstatter reklame med origami. Det er ikke sånn at de får hverandre, de finner et felles ideologisk mål og en praktisk måte å uttrykke dette på.
Origami blir et bilde på en del av verden som ikke er markedsstyrt. Det handler om å mestre noe, men er også litt naivt og lite?
Jeg reagerer på at folk sier det er naivt, det tenkte jeg aldri. Det er å mestre et håndverk, og i Japan er ikke det naivistisk. Det kunne vært noe annet også, men papir er noe alle har tilgang til og du trenger ikke mestre noen redskaper. Jeg synes det er et så fint bilde på et talent hun bare hadde, som lå der helt fysisk. Vi ser for sjelden verdien av å bare holde på med noe fordi vi liker det, vi må alltid argumentere økonomisk. Det må på en eller annen måte ha en form for lønnsomhet. Du skal selvrealisere deg som en økonomisk enhet og finne en måte å stadig være i vekst på. Det er det som er origamijentas bøyg, hun er ikke interessert i det, men skjønner at hun må. Det er det jeg mener med at markedet virkelig har kolonialisert sinnene våre, vi klarer ikke å forestille oss at vi kan gjøre noe uten å tjene penger på det. Om man gjør noe ulønnsomt, selger uten fortjeneste, sitter på noe og ikke tjener på det man potensielt kunne tjene på, blir man veldig fort ansett som dum.
Origamijenta gjør også noe vi alle kan kjenne oss igjen i, hun sammenligner seg med vennene sine og føler hun kommer til kort overfor deres suksess.
Hun er utdannet sosionom, men sliter med å få anerkjennelse for det. Hun er også i et miljø hvor den typen jobb ikke har noe status. Hun har foreldre som er glade bare hun får seg en utdannelse og vil at hun skal jobbe i stat eller kommune fordi det er trygt. I kontrast til det står venninna som er kunstner og helt fri. Det er egentlig den samme skikkelsen som kommer igjen i Som du ser meg, da spilt av Ane Dahl Torp. Hun er helt grenseløs og har ingen begrensninger i måten hun tenker om seg selv eller verden på, hun kan bare ta for seg. Det er en påstand i filmene om at det har å gjøre med en privilegert bakgrunn. Ikke alle vil si det er sant, men jeg tenker at det er i hvert fall en fordel, det handler om å ha en form for selvtillit og trygghet som er mer iboende for noen enn for andre. Og det handler jo om hvor de kommer fra. Jeg er også opptatt av den retten til å kalle seg selv kunstner som noen bare har og kan ta. Andre kan lage fine ting og holde på med det på hobbybasis, men ville aldri turt å kalle seg kunstner. Jeg tenker jo at origamijenta er en kunstner, det er det hun er, men hun ville aldri våget å si det selv.
Mener du å si at alle kan og bør gjøre noe kreativt, litt à la Simone de Beauvoirs oppfordring om at alle burde ha et prosjekt?
Der er jeg ambivalent, for jeg mener ikke at alle skal realisere seg gjennom kunst, det er ikke nødvendigvis svaret på et godt liv, selv om filmen sier litt det. Men jeg mener det har en frigjørende effekt på deg som person, å synge i kor eller delta i et annet fellesskap som ikke skal være noe mer. Det tenker jeg særlig er noe unge folk må skjønne, at det er mulig å gjøre noe som ikke skal føre til noe annet. En hobby, rett og slett, selv om hobby høres ut som et 70-tallsord..
På integriteten løs
I Som du ser meg eskalerer en veldig liten konflikt fordi en sykepleier og ledelsen ikke greier å kommunisere.
Ja, og det handler om at de snakker forbi hverandre, at de misforstår hverandre rent språklig, men det er også en liten kommentar til konsulentsamfunnet, hvor tanken er at alt kan settes ut på anbud, selv personlige, språklige misforståelser er det noen som kan tjene penger på. Derfor henviser oversykepleieren til HR-avdelingen i stedet for å gå inn og løse problemet selv. Det er interessant hvordan høyresida sier de vil avbyråkratisere samfunnet, mens det egentlig er det motsatte som skjer. Sykepleieren blir sendt videre til en konsulent i stedet for at det tas tak i der og da av en person som er mer egnet, i og med at hun kjenner henne, og kunne ha løst konflikten med omtanke og forståelse i stedet for å utsette henne for en personlighetstest.
Også bytter hun til engelsk når hun blir nervøs, det er en del av konflikten.
Det med engelsk er basert på en historie jeg har hørt. Det er mange som begynner å snakke på morsmålet sitt om de blir nervøse, trøndere jeg har jobbet med ble for eksempel mer trønderske i krangler. Jeg syntes det var passende med engelsk, fordi språket vårt er så fullt av anglisismer. Engelsk er overalt og vi bruker det hele tiden, men det er begrenset til spesielle ord og uttrykk som vi har anerkjent i en slags felles overenskomst. Det er altså greit når man gjør det på den rette måte, men sykepleieren i filmen har en tendens til å overdrive og bruke andre uttrykk enn hva som er anerkjent, dermed forvirrer hun omgivelsene sine, ikke minst sykepleierstudenten.
Da vi laget studentrollen, snakket vi om at hun ikke føler noen plikt utover det å passe på at hun får det hun har krav på. Så når veiledningen ikke går som forventet, klager hun i stedet for å ta kritikken innover seg. Skjønner du hva jeg mener?
Ja, at det er sånn vi har begynt å oppføre oss?
Ja, særlig yngre folk. Man tenker ikke at man har en forpliktelse overfor jobben, det er bare jobben som har en forpliktelse overfor deg. Hvilket den jo også har, men om det ikke går begge veier, kan man aldri oppnå en følelse av felleskap på en arbeidsplass.
For oversetteren i filmens andre del er det annerledes. Hun har en lang yrkesstolthet, men blir overrumplet av en ny og ung redaktør?
Ja, som er flink, og som både gir henne anerkjennelse og deler hennes syn på litteratur, i hvert fall tilsynelatende. Jeg tror hun ser i henne en hun selv kunne ha vært om hun hadde fått en annen inngang i livet. De har jo på en måte samme referanser, og smak, det er i hvert fall det Grete Maigret synes hun ser. Dessuten er den nye redaktøren intim på en måte som er helt vanlig for yngre folk, men som Grete Maigret ikke er vant til. Hun legger nok mer i vanlig klemming enn hun burde, og oppfatter det som et tegn på tillit og vennskap, som krever lojalitet, både av henne selv og av redaktøren. Det er også derfor hun syns hun må oversette boka. Det er et utslag av at hun har misforstått kodene. Og det er i det hun sier ja til det, at hun faller. Hun tenker at det må være greit å gå på akkord med prinsippene, folk gjør jo det hele tiden. Sånn kan jeg tenke også, at jeg har klare prinsipper, men så kommer en situasjon hvor det er noen glidende overganger og jeg tenker: er det så nøye da?
Er det det?
Kanskje ikke alltid, men på sikt tror jeg man vil miste flere og flere av de idealene man har. Dermed slutter man å bli tatt på alvor, både av seg selv og av andre. Man mister seg selv. Det er det som skjer med Grete Maigret. Hun mister språket, som i hennes tilfelle er ensbetydende med den hun er.
At man mister integritet er overordnet for alle episodene i Som du ser meg. I siste del diskuterer de det direkte, om man kan motta en stor pengegave uten at det er problematisk. Men det avgjøres ikke av de som diskuterer det, men av en mann som kommer inn på slutten.
Rollen til mannen i siste episode er den jeg er minst fornøyd med i hele filmen. Vi jobbet mye med å skape hele, komplekse mennesker, som ikke er entydige. Rollen til Ane Dahl Torp sier jo ting som er drøye for mange, men like etter sier hun også: ok, jeg har kanskje tatt feil, men hør på meg. Hun får en sjanse liksom, både til å forklare seg og vise at hun forstår mer enn man først tror. Men han mannen får ingen sjanse, han er bare klisjéen av en hvit, heterofil mannlig direktør.
Kvinnene har vært alene og diskutert seg i mellom, og så kommer han inn?
Han punkterer alt sammen. Jeg opplever at det kan være sånn, på møter med mange kvinner så går diskusjonen rundt i sirkler til det kommer en mann inn som skjærer igjennom. Så jeg mener det ofte er sånn, men er usikker på om jeg burde vise det på film. Jeg tenker at en fin ting med film er å kunne vise hva som kan skje; ikke bare hvordan ting er, men hvordan de skulle kunne ha vært. Det er mer progressivt. Kvinnene kunne ha snudd situasjonen selv, men så gjør de ikke det, det tilfredsstiller heller en tradisjonell dramaturgi.
Men noe endres i forholdet mellom mor og datter, de som ikke har så mye penger.
Ja, men det forholdet må jo endres. Jeg tenkte at filmen skulle handle om hvordan det ideologiske klimaet påvirker måten vi tenker og snakker på, presentert på tre ulike nivåer utfra tre ulike deler av samfunnet. I den første episoden ser vi hvordan det kommer til uttrykk i måten vi tenker og snakker om de valgene vi tar i hverdagen. I den andre delen er det løftet et hakk opp fra intimsfæren, og handler om verdivalg. Børs mot katedral. I den tredje ser vi hvordan dette er et strukturspørsmål. Alle historiene har et klasseaspekt, men det er først i den tredje hvor dette spisses og blir selve premisset. Det er underklasse mot overklasse, og den er nesten overtydelig fortalt, med en reise fra en trygdebolig på Grønland opp til en villa i Holmenkollen.
Blir klasse for lite diskutert på film?
Det blir diskutert for lite overalt egentlig. I Sverige, for eksempel, er både klasse og feminisme en større del av dagligtalen, noe man tar inn som et aspekt ved ethvert samfunnsspørsmål. Jeg snakker ikke om klasser fordi jeg tror at det vil være med på å utslette dem, men fordi jeg mener vi må anerkjenne at de er der og at de preger måten vi tenker på oss selv og andre. Det er så åpenbart, bare det at det er tiggere overalt er jo et utrolig tydelig bilde på et klassesamfunn. Jeg tror ikke vi kan ha så god råd som vi har uten at noe sånt oppstår, at de med god råd kjøper masse tjenester som for eksempel vaskehjelp, og at man dermed er med på å skape et samfunn med et tjenerskap.
Ment politisk
I alle filmene bruker du nesten utelukkende kvinnelige skuespillere. Særlig påfallende er det i Som du ser meg og mottakelsen av den, som var veldig opptatt av at det er en kvinnefilm.
I ettertid har jeg tenkt at jeg ikke taklet det helt riktig. Det er jo et poeng med alle kvinnene, jeg vil gjerne se flere filmer hvor kvinner snakker om annet enn mann og barn, for det gjenspeiler det samfunnet jeg beveger meg i. De fleste filmer gjør ikke det, så jeg tenkte at hvis jeg skal lage film, så må det være et poeng. Men jeg merket fort at det er relativt få som liker å snakke om det, kanskje mest fordi man er redd for at feminisme skal oppfattes som noe traurig og kjedelig. Litt masete, liksom. Når for eksempel Gyldendal gir ut en feministisk bok av Marta Breen, lanserer de den som morsom og skriver at Breen er feminist uten å miste humøret av den grunn. Nei, hvorfor skulle hun det? Uansett, så feiget jeg ut og tenkte at det var et utidig spørsmål fordi filmen handler om allmennmenneskelige spørsmål, og ikke «kvinnespørsmål». Men nettopp derfor var det jo også et poeng å bruke kvinnelige skuespillere, at det var kvinner som snakket om det allmennmenneskelige for en gangs skyld. Så det burde jeg ha sagt.
Din nyeste film, Det er meg du vil ha, handler også om en dame. Hvorfor valgte du å jobbe med det manuset?
Det som er rart med den, er at jeg hele tiden har sagt jeg ikke vil lage film med andres manus. Det høres arrogant ut, men jeg tenker at det er så mange filmer jeg selv vil lage, og at jeg ikke vil bruke tiden min på å lage andres. Jeg tenker at de kan gjøre sjøl. Jeg har heller aldri vært så opptatt av overgrepstematikken fordi det er så opplagt hva som er rett og feil. Dermed er ikke så mye mer å utdype. Men da jeg leste manuset så jeg at dette nettopp beskrev en gråsone-problematikk og det syns jeg var interessant.
Det er en gråsone ja. De er forelsket og hadde sex en måned før han ble 16, det er jo nesten greit?
Nei, det er jo ikke det. Selv om det ikke er det seksuelle jeg synes er det mest problematiske. Det jeg synes er mest urovekkende, er det hun gjør med seg selv. Man må ha forståelse for at barn og unge har en seksualitet og kan forelske seg i folk som er eldre. Og også motsatt, at en voksen person kan falle for noen som er langt yngre. Men som voksen må man alltid være nettopp voksen, og ta det ansvaret som ligger i det. Man må ikke bli et barn selv, og det mener jeg at hun gjør. I stedet for å takle dette som en voksen, senker hun seg ned på hans nivå og argumenterer som en tenåring. Det tenker jeg gjelder Vågå-ordføreren og mange andre overgripere også. Når du hører hva de sier, så forklarer de seg som små barn.
Men læreren i filmen skiller seg veldig fra Vågå-ordføreren ved å snakke så bra for seg. Øygard irriterer de fleste med sitt kløneri, mens hun vinner oss over.
Ja, hun er velformulert og verbal, det er hennes styrke. Det minner meg om et intervju jeg hørte med den svenske kunstneren Carl Johan De Geer, der han sa at hans største frykt er at han skal rote det til med penger og ende opp på gata som uteligger. Da han fortalte det til vennene sine, svarte de at han har språkets gave, så det vil aldri skje med ham. Og jeg tenker det er helt sant, at hvis du behersker språket, så har du også lettere for å få makt over din egen situasjon.
Historien skiller seg fra de fleste overgrepssaker i media ved at den handler om en kvinne.
Det er interessant at det er annerledes, men det hadde også vært gøy å se om filmen kunne vært laget med en mann. Jeg vet ikke hvordan det skulle gått, en mann skulle kunne argumentere med samme språk uten at vi fikk sympati med ham. Men det spørs i og for seg hvordan mannen framsto for oss. Dette handler mye om hvordan vi oppfatter personen som snakker, om vi liker vedkommende og oppfatter henne som sympatisk og troverdig. Andrea Bræin Hovig er jo inntagende i denne filmen, hun endrer seg mye med små grep. Det hadde det vært interessant å lage den med en mindre pen skuespiller, og se om vi hadde hatt like stor forståelse for henne da. I så fall er det jo sånn at vi forandrer moral etter hvor godt vi liker den som snakker, eller hvor god hun eller han er til å argumentere.
Men det jeg syntes var like interessant som temaet, det var det språklige.
At det er så muntlig mener du?
Ja, jeg synes manuset er interessant som litteratur, det er svært muntlig, nesten pludrete inn til det omstendelige, og det er presentert i en sammenhengende blokk, nesten uten avsnitt. Sånn sett funker manuset som en modernistisk tekst med mye friksjon. Du må knekke en kode for å lese det, finne tekstens rytme, som ikke er så opplagt som den ofte er i andre tekster. Men når du gjør det, er det veldig morsom lesning.
Er det ordrett intervjuet Sonja Evang gjorde med læreren, eller har det blitt bearbeidet?
Det er absolutt bearbeidet, og må leses som en fiksjon, men Evang har våget å beholde mye av den omstendelige pludringen. Hun har sett at det forfattere vanligvis gjør, er å ta vekk mye av det muntlige, ikke minst gjentakelser av ord. Her er det gjentakelser hele tiden, men når vi ser det, tenker vi ikke over det, siden det jo er sånn folk snakker. Dermed føles det også autentisk.
Bevegelser som betyr noe
Hvordan var det å filme Det er meg du vil ha, som opprinnelig var en teatermonolog?
Jeg tenkte at jeg måtte bruke anledningen til å teste ut noe filmatisk. Jeg liker å se talking heads på film og har hatt lyst til å prøve det ut, men hadde ikke funnet et påskudd for å gjøre det før. Og gatebildene, det å bare filme folk på gata synes jeg er utrolig tilfredsstillende fordi det nesten alltid oppstår situasjoner, du kan gjerne kalle det små koreografier, som er fantastiske å se på, og som man aldri kunne ha planlagt. Eller, man kunne kanskje ha planlagt noe av det, men det ville ikke ha fått den samme naturlige lettheten. Jeg liker også å filme byen og gatelivet fordi det dokumenterer samtiden. Hvordan byen ser ut, og de som bor der. Ellers er åpningssangen mitt bidrag. Det vil si, det sto ikke i manus. Jeg ville se hva man kan lese ut av et ansiktet til en person som hører på en sang som har betydd mye for dem i livet. Jeg ville at scenen skulle vare fra sangen begynner til den slutter, og se om det er mulig å spore avtrykk av minner i et ansikt. Kanskje savn, anger, vemod, sånne ting. Så de tingene fikk jeg testa ut. En annen ting jeg har oppdaget etterpå og liker godt, er bevegelsene i filmen, eller fraværet av dem. Når du ser folk snakke på tv og film, så er det som oftest en konstant myk innzooming, bildet er nesten aldri helt statisk, men det er det her. Det er skuespilleren som beveger seg nærmere og lenger bort, ikke kameraet, og det gir en helt annen følelse av intimitet. I stedet for at vi dras mot henne, er det hun som nærmer seg oss. Det er hun, og ikke kameraet, som styrer hvor nær hun vil være i de forskjellige delene av betroelsen.
Hvorfor valgte du å filme i svart-hvitt?
Fordi vi filmet med et 5d-kamera og kun hadde naturlig lys, fant vi ut at det ville se bedre ut i svart-hvitt. Lyset forandrer seg så mye i løpet av dagen, og det ville gjøre at bildene klippet dårligere om vi viste dem i farger. Det var hvert fall det vi tenkte før vi begynte, men jeg er usikker på om det hadde vært noe problem. Uansett synes jeg jo at det er veldig fint med svart-hvitt, og det var en enkel løsning på noe som kunne blitt et problem.
Hvordan lærte du regigrepene du nå snakker om?
Regigrep og regigrep. Jeg har studert filmvitenskap i Stockholm, og har bare en teoretisk filmutdannelse og derfor også en litt teoretisk tilnærming til det å lage film. Det kan gjøre ting litt vanskelig for meg, for på filmvitenskap lærer du at alt betyr noe, du analyserer hver kamerabevegelse. Når jeg da skal lage film selv, så tar jeg det med meg og tenker at alt skal bety noe. Men det gjør det jo ikke, det vil si, det betyr jo noe for filmens uttrykk, men det er ikke nødvendigvis sånn at hver kamerabevegelse er et politisk standpunkt. Det hadde jo selvfølgelig vært interessant dersom det var sånn, men jeg tviler på at det er så mange som jobber sånn. Det kan jo også hende det ikke er regissørens oppgave å analysere kamerabevegelsene, men at det er noe filmvitere skal gjøre
__