Mellom himmel og jord
The Two Sights (Bonnetta, 2020)
The Two Sights 2020
Joshua Bonnetta
El mar la mar 2017
Bonnetta og J.P. Sniadecki
Vises på filmfestivalen Mirage 24.-26 september
Naturmystikk, abstrakte skumringsbilder, desorienterende speilinger i vann. Den kanadiske filmskaperen Joshua Bonnettas nyeste film The Two Sights (2020) kunne ikke ha vært et mer passende valg for den splitter nye filmfestivalen Mirage, som sjøsettes for aller første gang førstkommende helg i Oslo.
Med filmer som denne lavmælte skildringen fra Hebridene og et tjuetalls andre titler – deriblant Bonnettas forrige film El mar la mar (2017, med J.P Sniadekci) og den første langfilmen til den Brüssel-baserte filmkunstneren Vincent Meessen, Just a Movement (2020) – vil festivalen løfte dokumentarisme som kunstform og bygge broer mellom film- og kunstverdenen.
Man kan anta at luftspeilingen som festivalnavnet henviser til er ment som en slags cinematisk metafor, et selvrefleksivt tema som fastholder at det ikke er noe naturgitt eller selvfølgelig over dokumentarkategoriens konvensjonelle sammenfall med faktasjangeren.
Så også i filmen The Two Sights, hvor spillet med den filmatiske illusjonismen introduseres allerede fra start. I et mørkt landskap tar etter hvert konturene form av en skikkelse som beveger seg, før det viser seg å være regissøren selv som er på vei for å sette opp en pelskledt mikrofon midt i bildet. På lydsiden hører vi vinden, noe av det mest karakterfulle ved denne utsatte øygruppen helt vest i Skottland, gradvis tone inn.
Ellers består filmens lydspor av opptak hvor lokale beboere forteller om møter med det såkalt overnaturlige. I likhet med de skotske høylandene (hvor det sies Halloween kommer fra) er Hebridene et område med historie for overtro, spesielt det som refereres til som second sight, det man på norsk kaller vardøger, altså evnen til å se eller høre hendelser som ikke enda er skjedd.
Fra dette auditive landskapet av små fortellinger toner det avlange øyriket frem i Bonnettas kornete 16mm-bilder som et slags liminalområde hvor horisonten oppløses i havet, vannskorpen oppløses i strandlinjen, de geologiske konturene skifter, og det føles helt opplagt at også linjen mellom liv og død oppleves mer porøs.
Noe av fascinasjonen med The Two Sights ligger helt klart i det delvis uavklarte forholdet mellom lyden og det visuelle. Landskapsbildene blir aldri rent illustrerende, men fungerer mer som et ekko i forhold til de anekdotiske spøkelseshistoriene om druknende hester, uforklarlige lyder og forvarsel om branner, og understreker opplevelsen av at tiden bryter sin egen kronologi, kollapser og legger seg i lag.
I sin på mange måter antropologiske innsirkling av området, erstatter Bonnetta dermed etnografi med økologi, først og fremst i flere gjennomgående visuelle temaer. Det som først ligner kalkhvite klipper viser seg å være restene av en strandet hval i vannkanten. Senere skimtes fjærprakten til en død fugl, også den nesten kamuflert i landskapet, før et gammelt båtvrak heises opp av vannet. En livets sirkel hvor menneske, dyr og materie er likestilt, alle i siste ende underlagt naturens kosmiske kvern.
Et annet hyppig tema i filmen er vannflaten – som speil, som noe man kan dykke under og omsluttes i, og som en tynn hinne som insisterer på sitt eget mysterie. Kamera trekkes mot lysrefleksjoner og regnet som prikker på overflaten og Bonetta har en forkjærlighet for skumringen, tåken, speilinger opp-ned eller andre lysforhold hvor romlige koordinater oppløses og fastholder horisonten som en linje som aldri er helt absolutt.
The Two Sights preges av en tilnærming til sted som på samme tid løfter det lokale fra noe marginalt og eksotiserende og evner å være tro mot det lokalt karakterfulle, noe den deler med tidligere El mar la mar, som også vises under Mirage-festivalen. Filmen utforsker det politisk ladede grenseområdet i Sonora-ørkenen mellom Mexico og USA, og er laget i samarbeid med den amerikanske filmskaperen og dokumentaristen J.P Sniadekci som har bakgrunn fra Harvard Sensory Etnography Lab (SEL). Laben som gjennom en mengde samarbeidsproduksjoner har skapt oppmerksomhet omkring utvidelsen av dokumentarfilmen som sanseunivers, mest kjent er kanskje Leviathan (2012) og Manakamana (2014).
Selv har Bonnetta bakgrunn i en mer konseptuell type eksperimentalfilm som ligger tett på den amerikanske strukturalismen, eller avantgardefilmen, som filmhistorikeren P. Adams Sitney kaller den.
På mange måter er det fristende å si at El mar forener det beste fra to verdener: Den fenomenologiske impulsen fra SEL til å undersøke et miljø ved å nærmest grave seg selv, kamera og mikrofon ned i det.
Og avantgardefilmens modernistiske tilbøyelighet til å tematisere sin egen materialitet, som den tar videre, slik at filmens egen materialitet blir sentral i det å beskrive steder og landskaper som materielle:
Omgivelser filmes fra et tog i bevegelse som skaper en flimmereffekt. Isolerte punkter av lys, fra et menneske som beveger seg gjennom en nattsvart ørken, skaper en klaustrofobisk fornemmelse av rom siden resten av bildet er underbelyst. Hele det ugjestmilde ørkenlandskapet, som er et av det amerikanske grensepolitiets sterkeste våpen mot migrantene, skildres med spøkelsene av de mange mislykkede fluktene i filmstrimmelens kornete avskygninger.
Arven fra filmskaper James Benning, det nordamerikanske landskapets sosiopolitiske skildrer fremfor noen, er åpenbar, men det er samtidig noe langt mindre matematisk og langt mer sanselig over disse filmprosjektene. De tilnærmer seg dramatiske minner og hendelsers etterklang gjennom filmens eget mysterium mellom materie og illusjon.
Publisert 23. september, 2021