Sammen, men alene
Foto: Motlys
a-ha – The Movie 2021
Regissør og manusforfatter: Thomas Robsahm
Medregissør og fotograf: Aslaug Holm
På kino fra 3. september
Selvsagt begynner filmen med at kamera oppsøker dem i hver sin konsertgarderobe: Morten Harket, Magne Furuholmen og Pål Waaktaar-Savoy. Der forblir de på mange måter a-ha – The Movie gjennom: Visst møtes de på scenen og foran fotografer og fans, men filmens nåtidsplan inkluderer en slående lang rekke scener med hovedpersonene alene: i bilbaksetet, på hotellrommet, i flysetet, i hjemmestudioet. Når de avbildes sammen, er det alltid på jobb, i skjebnefellesskapet som i 2021 har bundet a-ha sammen i nærmere fire tiår, avbrudd til tross. Armer lagt over brystet og blikk som ser bort, taler sitt tydelige språk: Dette er tre aldrende superstjerner som er sammen fordi jobben deres krever det, ikke fordi de trives i hverandres selskap.
Det vanskelige forholdet a-has medlemmer imellom – og uvissheten det skaper om hvorvidt bandet noensinne kommer til å gi ut nok et album – rammer inn den nesten to timer lange dokumentarfilmen Thomas Robsahm og Aslaug Holm har laget om gruppen som plasserte Norge på det internasjonale popkulturkartet for første gang.
Som prosjektet betimelig påpeker, har a-ha solgt 50 millioner plater og ruver fortsatt som et av tidenes største liveband. Til de mange artige tingene a-ha – The Movie minner meg om, hører nettopp dette: at gruppen har fortsatt ikke bare å gi ut plater i perioden etter årtusenskiftet, men i tillegg å spille for sekssifrede menneskemengder. Til filmens morsomste nåtidsscener hører bandets «meet and greet»-øyeblikk med kvinnelige tyske beundrere: Entusiasmen hos fansen er den samme som før – gaver overbringes, smil utveksles – men selv artister av a-has kaliber må innse at tilhengerne aldres i takt med stjernene selv. Etter å ha sett filmen to ganger på kino kan jeg legge til at også dette publikummet er på artistenes egen alder og vel så det.
a-ha – The Movie hører hjemme i sjangeren amerikanerne kaller «oral history». Med et par unntak forblir intervjueren usynlig og uhørlig: Morten, Magne og Pål (så sterkt ruver de i norsk popkultur at det føles naturlig å bruke fornavn) veksler på å fortelle historien om veien fra de to sistnevntes musikalske oppvåkning hjemme på Manglerud til kjendisstatus på begge sider av Atlanterhavet og skrikende velkomster på verdens største rockearenaer. Bare en sjelden gang får de hjelp av tekstplakater. Filmskaperne har aldri fått artistene til å innfinne seg i samme rom når a-ha skal fortelle, men dette utnytter de til sin fordel: De klipper stadig og effektivt mellom synspunkter som bryter med hverandre, og disse konfliktene ville muligens ha forblitt mer utydelige dersom bandmedlemmene hadde sittet i samme sofa. At de tre fremstår som så forskjellige og uttrykker seg så ulikt, er dessuten en åpenbar styrke for prosjektet.
Mortens renommé som tåkefyrste forblir intakt (så vel egenformulerte gullkorn som John Keats-strofer fremføres), men på den annen side demonstrerer han både humor og sjarm. Det samme gjør Magne, som beholder den rollen jeg alltid har forestilt meg ham i: som bandets «vanligste» medlem – og dét er ikke nedsettende ment. Magne er også den publikum kommer tettest på: Vi får høre om musikerfaren hans, som omkom i en flyulykke. Filmen byr dessuten på private, dramatiske bilder av Magne selv fra da hjerteproblemene han setter i sammenheng med de følelsesmessige påkjenningene a-ha har skapt, førte ham til sykehussengen. Pål er den mest tilbaketrukne av de tre. Han sier at han ville ha foretrukket å opptre i et band som spiller med ryggen til publikum, og er trolig den i filmen som i minst grad lever opp til sitt offentlige bilde: Musikalsk og i studio tar han kontrollen med en selvtillit og kompromissløshet som ikke gjør det til noen overraskelse at det har ført til kontroverser. Hans smått eksentriske valg om stort sett å snakke engelsk i filmen poengterer distansen til de andre. At Pål allerede i tenårene sørget for at Magne skiftet instrument fra gitar til tangenter, viser seg på ingen måte å være glemt hos ungdomsvennen. Konfliktene stikker imidlertid dypere og er mer komplisert enn som så: Fordi Pål og Magne allerede hadde spilt sammen i bandet Bridges før Morten kom til, later han til å føle at de to har et fellesskap han ikke er del av. Som han på sitt karakteristiske vis påpeker, var det de som måtte oppdage ham. Samtidig skaper filmen et bilde av tre individer som nærmest konsekvent har foretrukket å følge egne innfall heller enn andres råd. Så får det heller være at noen av dem – Pål og Magnes jakt på en harpist til bandet sitt, for eksempel – viste seg ikke å være særlig fruktbare.
Dokumentarfilmskapere har én stor fordel når de skal arbeide med stjerner av a-has kaliber: Det visuelle materialet er enormt. Det har Robsahm og Holm visst å utnytte: NRK-intervjuer, klipp fra internasjonale tv-opptredener, private bilder, magasinforsider – dette mangfoldet bidrar sterkt til at a-ha – The Movie er blitt en så rik og underholdende opplevelse. Stillbilder avløses av levende bilder, innblikk i vordende musikeres håpefulle, men fattigslige liv i det tidlige 1980-tallets London avløses av øyeblikk fra scenen. Fremstillingen hopper jevnlig mellom for- og nåtid, men er likevel primært kronologisk. Sentralt står trioens musikkvideoer, både de mislykkede og de gode. Viktigst er Steve Barrons levende bilder til «Take on Me», a-has gjennombruddshit og signaturlåt. Takket være sine animerte sekvenser er videoen en av tidenes mest berømte i sjangeren. Uttrykket i den har smittet over på a-ha – The Movie, som er preget av beslektede animasjoner av både dokumentarisk og gjenskapt materiale.
Selv om intervjuerne har fått mye ut av stjernene verbalt – etter klipping kan hende mer enn a-ha selv hadde trodd – er opptakene fra nåtiden jevnt over visuelt kjedeligere enn gullet fra arkivene: Artistene gjør lite annet enn å snakke hver for seg og posere og spille sammen. En «ny» scene hvor Morten av uklare grunner plutselig ikke vil synge en låt på den måten han har gjort i tiår, og frustrerer alle rundt seg, er derimot uimotståelig.
De mange gamle bildene gir også filmen en interessant stil- og musikkhistorisk dimensjon og understreker hvor avgjørende det var for Pål og Magne å få med Morten, frontfiguren som stylet seg i den grad at han gjerne brukte hvit husmaling i håret, og som sørget for å «pusse opp» den kjedeligere utseende Pål. Hva hadde a-ha vært og oppnådd uten skinnremmene, jeansene, koftene, sveisene, kinnbena og stemmen til Morten? I alle fall ikke noe i nærheten av det bandet fikk til med ham. For den 1980-tallsnostalgisk anlagte er a-ha – The Movie i det hele tatt en fest: Skinnvester, oransje Poco Loco-dresser og voluminøse frisyrer skifter på å gi karakter til bildene.
Filmen tematiserer det fargesterke tiåret på flere måter: Pål peker på synthpop-duoen Soft Cell som viktig inspirasjon, Morten på Freddie Mercury, vokalisten i Queen. Hvor nær det unge a-ha var 1980-tallets nyromantiske bølge i Storbritannia, er lett å glemme fordi bandet alltid har fremstått som et utpreget maskulint prosjekt i tråd med tradisjonelle rockeverdier. Sminken og antrekkene filmen vitner om, bringer imidlertid særlig Morten nærmere vår tids lek med kjønnsroller og seksualitet enn man skulle tro. På den annen side tegner bandet i tillegg opp sin utpreget klassiske rockekanon: The Doors, Jimi Hendrix, Uriah Heep. Også a-has bekymring over at 1980-tallskulturen sementerte inntrykket av et tenåringsband, og det påfølgende musikalske taktskiftet i retning av det mer «seriøse», forteller hvor de tre har hjertet sitt. I filmen tar de uansett selv ansvaret for alt det snodige de stilte opp på den gang.
a-ha – The Movie inneholder likevel slående lite av rockemytologi og grenseoverskridende oppførsel: Sammen med bransjefolkene nærmest a-ha og Jan Omdahl, gruppens biograf, er trioens kjærester blant de få andre som får fortelle (Lauren Savoy, for eksempel, måtte lære seg å spille eller skille seg fra Pål, som hun sier om mannen som bare var opptatt av to ting: henne og musikk). Partnerne til både Pål og Magne møtte sine menn før a-ha hadde slått gjennom, opptrer på gamle, uskyldsrene bilder i filmen og holder fortsatt sammen med dem. Heller ikke Morten byr på fortellinger fra vilt turnéliv. Snarere skaper filmen en følelse av at dette livet er ganske ensomt, i alle fall for den som har levd det lenge. Slik sett fremstår filmens a-ha som artister for 2020-tallet, en tid som er langt mer opptatt av stjernenes moral enn tidligere.
At ingen helt uavhengige eksperter får taletid, understreker inntrykket av en musikkfilm som i uvanlig høy grad konsentrerer seg om bandets indre dynamikk. Uenighetene og diskusjonene om låtkreditering og -håndtering kunne fort ha blitt kjedelige for utenforstående, men når de, som i a-has tilfelle, eskalerer til at et av medlemmene i praksis trues med utkastelse, er det ingen grunn til å klage på underholdningsverdien. Fllmens tallrike morsomme øyeblikk og anekdoter akkompagneres dessuten av trioens musikk, som har holdt seg overraskende godt og også bør fremheves: Underveis får jeg stadig lyst til å oppsøke den samlingen av kassetter – stadig den foretrukne teknologien ved a-has gjennombrudd – som jeg dessverre ikke har beholdt. a-ha – The Movie revolusjonerer på ingen måte musikkdokumentar-sjangeren, men er likevel blitt en ytterst severdig forestilling: på samme tid et formidabelt stykke norsk kulturhistorie og et portrett av en bandkonstellasjon med skrikende behov for psykologisk assistanse.
Publisert 11. oktober, 2021