Ut av puberteten
Generasjon Utøya
Regi: Aslaug Holm og Sigve Endresen
Foto: Aslaug Holm
Produsent: Tore Buvarp/Fenris Film
Med: Ina Rangønes Libak, Kamzy Gunaratnam, Renate Tårnes, Line Hoem, Jonas Gahr Støre, Raymond Johansen, Sissel Rønbeck, Eirin Kristin Kjær og flere.
På kino: fra 23. april
Selv om katalogen over 22. juli-bearbeidelser begynner å bygge seg opp, er det fortsatt langt igjen før det er mulig å forholde seg nøytralt til fotografiske bilder av det naturskjønne Utøya. Det er noe av det første jeg tenker, når jeg ser Aslaug Holms bilder av susende bjørkekroner, fjordgløtt mellom furuer, enger med hvitveis, knauser mot stille vann, så idyllisk at de kunne vært fra introsekvensen til Himmelblå, Der ingen skulle tru eller et annet bonderomantisk interiørprogram, og likevel med topografiske detaljer som har avsatt permanente spor på synsnerven.
Sånn sett må det være noe nærmest selvmotsigende i å nærme seg dette temaet gjennom kunstnerisk bearbeidelse. På den ene siden kunstneren, eller dokumentaristens, selvpålagte varsomhet i valg av bilder – hvilke bilder er egnet til å bryte gjennom klisjeen og si noe meningsfyllt om det ufattelige? (Her har jo filmene Utøya 22. juli og Rekonstruksjon Utøya vist hvor perspektivløst det kan gjøres om man ikke har samme grad av beherskelse.) Og på den andre siden billedmaterialets akutte overfølsomhet for hyperaktive assosiasjonsrekker. Slik at det er nok å se tilsynelatende uskyldige og sorgløse bilder av ungdommer som bader i Tyrifjorden, klærne typisk henslengt på stranda, for å aktivere billedminnene fra en ettermiddag hvor etterlatte klær og den mørke vannoverflaten fortalte noe helt annet.
Kanskje representerer dette en flik av hvordan det må være å oppleve posttraumatisk stresslidelse – en tilsynelatende uskyldig situasjon eller hverdagslig detalj kan aktivere hele hjernen og kroppens alarmsystem fordi det minner om at man en gang for mye har opplevd noe som overgår all mulig logikk og forventning. På samme måte som ungdomspolitikere intervjuet i Morgenbladet forteller at de på tilstelninger har funnet frem til nye metoder for å tappe luften ut av ballongene som ikke gjør at de sprekker og etterlater seg skarpe smell. [1] Det bygger broer mellom det individuelle og det kollektive traumet. Likevel tar Generasjon Utøya det viktige steget videre fra bearbeidelsen av selve hendelsen og vil heller være et generasjonsportrett.
For om naturbildene her har noen klare tema er det først og fremst kontrastene. Det understrekes ikke minst av den korte sekvensen med arkivmateriale i filmens begynnelse: overvåkningsbilder, bomben går av i regjeringskvartalet, panikkslagne ungdommer reddes av fritidsbåter. Deretter er vi i nåtid på MS Thorbjørn, fergen som fraktet den politikledde skikkelsen over, og ser Utøya åpenbare seg bak fergelemmen. Om noe kan summere opp tapt uskyld må det vel være dette bildet. Det balanserer på en knivsegg mot den poetiske høytideligheten som ofte preger samtalen om angrepet, særlig om man opplever det som en nådeløs rekonstruksjon av et slags historisk point of no return. Men bildet kan også representere noe annet – tiden som har gått og vannet som har rent. Og en av de største styrkene ved Generasjon Utøya er at den framfor å isolere dette nullpunktet forplikter seg til å se det i perspektiv i dag. Gjennom klassiske, men nære portretter av fire overlevende og fortsatt politisk aktive gir den etterlengtet innblikk i kostnadene ved å drive politikk i klimaet etter 22. juli. Vekslinger mellom intervju og observasjon gir glimt av en hverdag der hets, trusler og hatmeldinger er en stadig økende del av en offentlighet som fremstår mer polarisert enn noensinne. Sånn blir selve frykten, som er terrorens våpen, satt i sentrum som en helt konkret demokratisk trussel: Et forsøk på å stilne stemmer. Men hovedkarakterene i Generasjon Utøya er ikke først og fremst historiens vitner, de har tatt valg om å være med på å skape den: Fylkestingsrepresentant for Ap Line Hoem, AUFs tidligere generalsekretær Renate Tårnes, tidligere AUF-leder Ina Rangønes Libak og varaordfører i Oslo Kamzy Gunaratnam.
Under dette ligger naturligvis den ubehagelige erkjennelsen av at den umiddelbare troen etter 22. juli, på en rasjonell offentlighet der alle meninger måtte luftes og diskuteres, alle troll frem i lyset og sprekkes, ikke bare har vært naiv, men spilt falitt. Det første materialet Holm filmet til dokumentaren, var Sylvi Listhaugs pressekonferanse i 2018 da hun gikk av som statsråd etter den famøse Facebook-posten om Aps påståtte forsvar for terrorister. Ikke bare avslørte det at et nytt nivå av konspiratorisk usaklighet og tilhørende fiendebilde har funnet veien langt inn i det offentlige ordskiftet. Den følgende debatten ble også det filmskaperne har kalt en retraumatisering av ofrene, der tall fra Kripos viser at hatmeldinger tredoblet seg i etterkant. [2] Her vil filmen vifte bort den bedøvende røyken fra øynene til de som, til tross for moské-angrepet i Bærum 2019, fortsatt måtte se på 22. juli som et abnormt historisk unntak, ikke uttrykk for et tankegods som må bekjempes hver dag, hele tiden.
Sånn sett er det ikke minst av betydning at filmen evner å gi et bilde av hva som gir disse unge politikerne styrke til å stå i konstante trusler og meldinger om at de ikke burde kommet hjem fra Utøya den gangen: Et felles ansvar for å videreføre en politisk og ideologisk arv. Og det er når dokumentaren er i observerende modus at den er aller best – mens vi følger diskusjoner fra den politiske hverdagen backstage hos AUF eller på Rådhuset i Oslo, eller forberedelsene til sommerleir på Utøya, der små samtaler og tenkepauser oppstår blant snekring og skiltmaling. I de siste bildene i Holm og Endresens film er Utøya ikke lenger et åsted, men fylt med unge mennesker og fremtidshåp. Dermed kommer det også noe mer tilforlatelig og barmhjertig over hvitveisen og bjørkekronenes kosmiske likegyldighet. Det naturen har tatt tilbake, kan også menneskene ta tilbake. Kanskje er det ikke først og fremst monumenter, av typen dype kutt i geologiske formasjoner, vi trenger for å skape en konstruktiv minnekultur.
Det forsiktige oppgjøret med 22. juli på film har først og fremst funnet sted i fiksjonsfilmen, hvor fokus har vært på utenforskap og psykologiske forklaringer. Både eksplisitt og mer subtilt, som i Paul Tunges Fountain of Youth (2017) og senest i Guro Brusgaards Han (2021), hvor det nettopp tematiseres hvordan vi møter de som faller utenfor. Generasjon Utøyas bidrag er å vippe denne samtalen over mot angrepets politiske aspekter. Den treffer dermed inn i en del av historieskrivingen som i beste fall har vært synkopert, og først den siste tiden har blitt løftet frem, ikke minst av AUF og Arbeiderpartiet selv. Sånn sett er det nok ikke tilfeldig at en av filmens første replikker tilhører Ina Libak som sier «det har jo gjort noe med meg å bli forsøkt drept for det jeg står for og det jeg tror på». Det er ingen tvil om at filmskaperne vil at vi skal ta inn over oss at 22. juli var et angrep på Arbeiderpartiets politikk og ideer, og at Utøya-generasjonens coming-of-age bør få større innpass i en historieskrivning som foreløpig er i puberteten.
Noter
[1] Morgenbladet 21. mai
[2] Holm til Aftenposten 17. april 2021