Høye herrer og høye bølger
Triangle of Sadness 2022
Regissør og manusforfatter: Ruben Östlund
Med blant andre Harris Dickinson, Charlbi Dean, Woody Harrelson, Zlatko Buric, Sunnyi Melles, Vicki Berlin Tarp og Dolly de Leon
På norske kinoer fra fredag 14. oktober
Det ville overraske meg om ikke Triangle of Sadness, Ruben Östlunds nye film, innehar rekorden blant Cannes-festivalens Gullpalme-vinnere når det gjelder antallet oppkast-scener. Med god grunn pryder en spyende eldre kvinne iført juveler og aftenantrekk (Melles) – med det brunlige mageinnholdet ruvende i en formidabel stråle fra kjeften – filmens plakat. Forsøket hennes på å døyve sjøsyken ved å styrte glass med champagne førte nemlig slett ikke frem. De formuende cruisegjestene på luksusskipet i Triangle of Sadness spyr i det hele tatt opp østers og kaviar i en serie scener så outrerte at det kan virke som om Östlund har latt realismen fare og gitt seg crazykomikken i vold. Kvinnen på plakaten, som er kona til en russisk forrretningsmann (Buric) som ynder å presisere at han har tjent pengene sine på dritt (gjødsel), ender, i takt med vinden og bølgene som har satt fart på alle de ferierende magene, med å rulle frem og tilbake på badegulvet i selskap med restene av de fjonge rettene hun har inntatt. Snart renner også skipets doer over, og den vestlige verdens luksus danner en brunfarget elv som fosser frem gjennom båtens teppebelagte korridorer. Fartøyets fotfolk, derimot, hvis hudfarge i all hovedsak er en annen enn passasjerenes hvite, tar det hele med stoisk ro og setter umiddelbart i gang med å rense teppene og vaske serveringslokkene milliardærene har spydd på og i. Den slående kontrasten antyder de politiske spørsmålene Östlund, uten selv å trekke bastante konklusjoner, tematiserer.
Svenskens tredelte film starter imidlertid et ganske annet sted enn på luksuscruise: blant mannlige modeller som prøvevandrer foran et dommerpanel som snakker seg imellom om ungguttenes behov for mer Botox, for eksempel. Triangle of Sadness skal da også være oppkalt etter hudområdet mellom øyenbrynene og «feilene» plastikkirurger gjerne vil rette opp i det. I uvanlig høy grad begynner filmen som en ganske annen forestilling enn den slutter som. De innledende scenene kan lede tankene til motesatiriske verk som Robert Altmans Prët-à-porter (1994) og Ben Stillers Zoolander (2001). Antydningen av motsetningen mellom motebransjens kynisme og det idealistiske politiske vokabularet den de seneste årene har funnet det opportunt å ta i bruk, får meg dessuten til å minnes modellagenten i Syk pike, norske Kristoffer Borglis film av året. Til å begynne med er nemlig modellen Carl (Dickinson) hovedpersonen i Triangle of Sadness. Snart introduserer Östlund også Yaya (Dean), Carls kollega og kjæreste. Der regissørens forrige film, The Square (2017), som også den vant Gullpalmen, drev gjøn med den internasjonale kunstverdenen, er det denne gang motens irrganger som får gjennomgå.
Yaya er en atskillig større stjerne enn Carl og viser plagg for et publikum anført av svenske popkultur-stjerner som krimforfatteren Camilla Läckberg og bloggeren, avisspaltisten og podcast-verten Alex Schulman (begge spiller seg selv). Om Carl, derimot, hviskes det at han har tapt seg. For øvrig får publikum vite minimalt om modellparet. De to presenteres i starten gjennom en pussig – og påfallende langvarig – kranglescene på restaurant: Carl mener at Yaya aldri tar regningen når de er ute sammen, og antyder misnøye med samtidens feminisme og kjønnsbevissthet. Likevel gir han inntrykk av å være ute i likestillingsærend, men blir på den annen side rasende da Yaya tar ham på ordet og forsøker å betale. Det meste tilsier at også hennes selvfremstilling bør møtes med store mengder skepsis: Yaya hevder først ikke å ha sett regningen foran dem på bordet, for deretter å fortelle hvor raus alle andre mener at hun er. Hvem av de to som har mest rett, forblir høyst uklart. Nettopp denne uvissheten er en av filmens kvaliteter: Den lite didaktiske Östlund klargjør ikke for seerne hvordan de bør oppfatte de i stigende grad eksentriske episodene han eksponerer dem for, og hva de bør synes om dem. Triangle of Sadness nærmer seg en rekke tidstypiske temaer – for eksempel forholdet mellom Vesten og det såkalte globale sør og dermed også mellom rik og fattig og mellom representanter for ulike hudfarger – men når det gjelder hvordan filmens konflikter skal fortolkes, må altså betrakteren stole på seg selv. Det satiriske blikket ikke bare på motebransjen, men også på den økonomiske overklassen og dens tallrike urimeligheter er på den annen side knapt til å ta feil av. I en tid da store deler av kulturlivet er særlig opptatt av å stå for den «riktige» moralen, ville det likevel ikke overraske meg dersom noen mener at filmen ikke er tilstrekkelig entydig med hensyn til hvem som er «god», og hvem som er «ond», hvem som er offer, og hvem som er overgriper.
Motebransjens hierarkier møter hard konkurranse fra klasseforskjellene som kjennetegner luksuscruisenes verden, universet som preger filmens annen del. Carl og Yaya får nemlig, på grunn av hennes status som «influencer», gratisbilletter til det som snart viser seg å være alt annet enn et flytende paradis. Her fordriver det smukke paret dagene med å sole seg og å mobilfotografere heller enn å spise de iøynefallende rettene båtens kjøkken byr på. At Carl på dekk lar et åpnet eksemplar av James Joyces Ulysses hvile på sitt nakne bryst, tjener til lite annet enn å demonstrere hvor ubehjelpelig han – i all sin forfengelighet – fremstår som. Det måpende ansiktet hans understreker det samme poenget. Carls sjalu protest til personalet angående en ansatt om bord som kjæresten forteller ham at ser bra ut, fører imidlertid til umiddelbar oppsigelse av vedkommende. I restauranten får de to selskap av eldre par som har tjent seg styrtrike på håndgranat-produksjon, eldre par som ferierer med det som later til å være en medbrakt elskerinne, og eldre par hvor den ene parten er slagrammet og ytrer det samme tyske uttrykket igjen og igjen. Denne kvinnens snodige «In den Wolken»-utrop («I skyene») høres jevnlig gjennom store deler av handlingen. Östlund er overraskende lite redd for lytehumor, men så er da også hele dette partiet kjennetegnet av overdrivelser. Om bord lar regissøren dessuten det fargesprakende fellesskapet rundt hovedpersonene i mangt ta over for den pene duoen, som må finne seg i noe trolig så uvant for dem som å havne i bakgrunnen: Her er det de tilsynelatende vellykkedes kollektive sprøhet som stilles til skue. Östlund kontrasterer deres liv ved middagsbordet, i baren og i bassenget med den innestengte tilværelsen til båtens arbeidere. De to verdenene møtes for eksempel da kona til den russiske gjødsel-magnaten plutselig krever at hun og personalet skal bytte roller, og at alle skipets ansatte skal bade.
Galskapen er likevel til stede i begge gruppene. Båtens kvinnelige service-leder (Tarp) fører an i inspirasjonsseanser hvor det går klart frem at bare ett ord er tillatt for besetningsmedlemmene i møte med de rike: ja! Imidlertid har hun en tørst kaptein (Harrelson) som stenger seg inne på lugaren sin, å slite med. Etter under «kapteinens middag» å ha fortært hamburger og pommes frites parallelt med at gjestene har satt til livs østers – og etter å ha inntatt store mengder drikkevarer – ender han med over båtens høyttaleranlegg å sitere den radikale lingvisten Noam Chomsky og erklære seg som marxist. Passasjeren som er blitt rik på dritt, har på sin side sitert Ronald Reagan og Margaret Thatcher og skremt sine medreisende med urettmessige dommedagsprofetier i den grad at de, iført redningsvest, har krøket seg sammen i skipets korridorer. Til helvete med fartøyet går det ganske riktig, men ikke fordi det ikke tåler kveldens storm. Snarere blir det, ikke lenge etter uværet, angrepet av pirater. Luksusfartøyets reise ender i en eksplosjon. Deretter begynner filmens tredje og avsluttende parti. I det utvikler Triangle of Sadness seg til en øde-øy-fortelling, et fenomen med en lang og frodig tradisjon i kulturhistorien. De få overlevende etter angrepet tar seg med møye i land på en tilsynelatende ubebodd øy. Her slutter de pengene som hittil har stått så sentralt i filmen, å ha sin vante effekt. Ikke uventet viser det seg at hverken tech-entreprenøren, gjødsel-rikingen eller de to modellene er til hjelp i arbeidet med å skaffe mat og varme i villmarka. Med ett er maktforholdene snudd på hodet: Abigail (de Leon), kvinnen med asiatisk bakgrunn som om bord vasket doene passasjerene fylte med oppkast, klarer i motsetning til sine privilegerte medstrandede brasene og benytter overtaket til å skaffe seg makten i gruppen. Det innebærer for eksempel – i bytte mot mat – å ta den langt yngre Carl til elsker. De påfølgende motsetningene og intrigene kulminerer i en dramatisk idé som bare kanskje blir realisert, og som utgjør en filmatisk finale av den uavklarte sorten.
Triangle of Sadness er ikke preget av noen tradisjonell spenningskurve, men Östlund tillater seg likevel å la forestillingen vare i to og en halv time. Delvis på grunn av den episodiske strukturen er det heller enn ytre handling dynamikken og samtalene de ofte burleske skikkelsene imellom som driver prosjektet fremover. Jeg kan ikke si at jeg var like engasjert hele veien. Hvilken sjanger den tematisk stadig vekslende filmen bør sorteres under, er ikke selvsagt. Det meste tyder på at den er tenkt som en komedie av den heller mørke sorten. Snarere enn å le satte jeg ofte latteren i halsen. Like mye som av at filmen ikke er tilstrekkelig vittig, kan dét imidlertid komme av den produktive usikkerheten Östlund skaper når han er som best: Hvordan skal vi forholde oss til det vi ser? Hverken modeller som er besatt av sitt eget bilde, eller dekadente milliardærer er i utgangspunktet særlig originale motiver, men i et av fortellingens mest morbide øyeblikk driver filmskaperen det så langt som til å la gjødseloligarken strippe det ilanddrevne liket av sin kone for smykkene hennes. I mine øyne er Triangle of Sadness i det hele tatt mer absurd enn den er morsom. Östlunds film er uvanlig nok på samme tid uforutsigbar og sterkt karikert. Dramatikken og de radikale endringene til tross later menneskene i den knapt til å utvikle seg. Carl og Yaya virker – og dét er muligens tilsiktet – like flate og endimensjonale ved filmens slutt som da den begynte. Den plassen Östlund gir publikum til å tenke selv, stereotypiene til tross, er uansett med på å gjøre Triangle of Sadness anbefalelsesverdig. Som jeg allerede har vært inne på, byr den innfallsrike filmen dessuten på opptil flere uforglemmelige øyeblikk. De særlig sensible bør vurdere å ta med spypose.
Publisert 12. oktober, 2022