Nå våkner hunden, nå venter høreapparatet
More Woman, More Cry (24 minutter)
Regi, manus, foto: Anne Haugsgjerd
Klipp: Terje Paasche
Produsent: Jarle Bjørknes
Norges ukronede kortfilmdronning Anne Haugsgjerd (77) fikk premiere på kortfilmen More Woman, More Cry (2021) på den anerkjente Kurzfilmtage Oberhausen tidligere i våres, hvor den mottok hederlig omtale. Men når Kortfilmfestivalen i disse dager sparker i gang er tittelen fraværende. I den haugsgjerdske laissez-faire ånden trenger ikke denne teksten dvele unødvendig lenge ved dét. Heller ikke debutfilmen Livet på Frogner (1986) ble antatt til festivalen i sin tid, men vant allikevel en spontan publikumspris etter at Haugsgjerd fikk vist filmen i en pause. Tanken på at noe slikt i det hele tatt kunne skje, sier både noe om Haugsgjerds posisjon i filmmiljøet som en slags evig outsider – fra dag én og inn i evigheten – og hennes grep om sitt publikum. Og Livet på Frogner har i de senere årene oppnådd en slags kultstatus blant en håndfull entusiaster (som denne skribenten kan sies å være iblant).
More Woman, More Cry låner første del av tittelen sin fra annonser for testosteron i Dagbladet, myntet på kvinner som trenger livskraft, sexlyst, motivasjon og tankeevne. Andre del legger Haugsgjerd til selv, og på et tidspunkt uler (unnskyld) regissøren sin egen variant av reggaelåten No Woman, No Cry på lydsporet. Og slik går Haugsgjerd i dialog med sin egen aldrende kropp, minner fra oppveksten, besøk av firbente i hjemmet av både ønsket (hund) og uønsket (rotte) art, og gjør seg opp en slags status på hvilken livsvei hun har valgt (den kreative), hvilke forventinger hun ikke har innfridd (produksjon av barnebarn, jobb i Staten), og hvilke synder hun trolig tar med seg i graven (kake, rødvin, selvironi).
De haugsgjerdske visuelle motiver kommer som perler på en snor og påkaller regissørens samlede verker, med en særlig hengivenhet til debuten Livet på Frogner. Og riktignok har de to kortfilmene mange fellestrekk. En voice-over som gjerne trekker det hele i tvil, kaffekopper, huslig rot, falliske skulpturer, og kameraet diskret vendt mot naboen som om det var et sladrespeil, for å nevne noen likheter. Men også andre motiver er typiske for regissøren: hunder har en helt egen plass i både Flink pike, sitt pent! (1991) og En øy i solen (1998), kropp og nakenhet, både egen og andres, studeres raust og nøye i Aileen, min rødhårede venninne (2000) og Opp ned er alt abstrakt... sa pappa (2014).
På et tidspunkt i More Woman, More Cry tolker Haugsgjerd sine egne helseskjemaer, som er fargekodet etter trafikklyssystemet, og vender dem opp-ned for å finne den korteste veien til den riktigste delen av kurvene, før assosiasjonsrekkene glir over til det bolivianske flagget i korresponderende rødt, gult og grønt og frister forfatteren til å legge ut på utenlandsreiser. Slik hopper filmen sikk-sakk fra såre og ærlige øyeblikk til skarpe og humoristiske observasjoner, før en tankerekke forlates fullstendig og et helt nytt tema dukker opp. Fra oppgjøret med den urettferdige tyngdekraftens kroppslige herjinger til løsrivelsen fra Bergmans spøkelse og morens hjemmestrikkede knestrømper.
Som i flere andre av Haugsgjerds filmer ligger en feministisk samfunnskritikk til grunn. Tydeligst dukker den opp i en montasje av ulike skulpturer med kroppslige referanser og regissørens egen kropp, delvis skjult av vannet. Bildene ledsages på lydsporet av voice-overen som assosierer fritt rundt fravær og tilstedeværelse av kvinnelige og mannlige hormoner, både i menneskekroppen og i naturen. Der testosteronet markedsføres til kvinner «i en viss alder» som kan oppnå høynet livskvalitet, er østrogenet («de kvinnelige hormonene som spres i drikkevannet») synonymt med destruksjon av mannekroppens potens. Dette temaet glir over i en ny og mørkere sekvens om regissørens angst, både for å dø alene og for om hun har nok materiale til å fullføre filmprosjektet. Som så ofte i Haugsgjerds filmer henger kunsten og livet uadskillelig sammen.
Her, ved filmens slutt, brytes estetetikken med de siste ordene fra voice-overen «nå våkner hunden, nå venter høreapparatet». Etter en kort, skingrende lyd følger en uventet hjemmevideosekvens på noen få sekunder hvor lyd og bilde er synkront, og den skeptiske voice-overen er lagt til side. I stedet høres den glade stemmen til Haugssgjerd der hun snakker til hunden som logrende og forventningsfullt ser på henne. Kanskje det nærmeste en happy ending man kommer – i det haugsgjerdeske universet.
Publisert 24. september, 2021