Skeive militærrom
Benjamin Crotty fortsetter å utforske koblingen mellom militærliv, dekonstruerte seksualnormer og kjønnsrelasjoner i sjangerleken Fort Buchanan.
I en tidlig scene i Fort Buchanan, spillefilmdebuten til den amerikanske Paris-baserte filmskaperen Benjamin Crotty fra 2014, forsøker de tre kvinnene Justine, Pamela og Denise å trøste den ulykkelige Roger mens de sitter rundt et kjøkkenbord og spiser sjokoladekjeks. Roger, som er iført badekåpe og blåveis lengter etter ektemannen Frank som på ny har forlatt ham for gjøre militærtjeneste i Djibouti. Til tross for at både Roger og Frank knapt synes å ha bikket 30 har de vært gift i 18 år og er foreldre til den iltre tenåringsdatteren Roxy, som heller ikke ser mye yngre ut enn sine to fedre.
Mens kvinnene med stor lyst fortærer sjokoladekjeks forsøker den melankolske Roger å rettferdiggjøre hvorfor den temperamentsfulle datteren enda en gang har slått ham i bakken: «It’s hard for Roxy. Two gay dads in the army is hard enough. But a single one … is worse.»
Livet på den fiktive amerikanske militærbasen der alle prater fransk er skeivt i mer enn én forstand. Her er beboerne enten kvinner eller homofile menn uten at kjønn eller legning spiller noen rolle. For rollekarakterene som befolker Fort Buchanan er krig og militærhandlinger på én og samme tid et livsvilkår og et diffust bakteppe som store og små kjærlighetsintriger kan utspille seg mot. Som militærfruer og -menn finner de seg i en slags permanent limbotilstand der hjemmebesøkene fra de utstasjonerte ektefellene utgjør flyktige høydepunkter. Resten av tiden forsøker de å fordrive kjedsomheten med mer eller mindre tilfeldige forførelsesleker, der det lett antennelige begjæret – med unntak av den trofaste Roger – alltid sikter inn mot første ledige kropp.
«I’ll die for my country, but fidelity is unrealistic», skriker den kjærlighetshungrende Justine til militærbasens staute gartner og personlige trener, den åpent homofile Guillaume, etter enda et mislykket forførelsesforsøk.
Rohmersk såpeopera fra militæret
Filmens idiosynkratiske kobling av militærliv, dekonstruerte seksualnormer og kjønnsrelasjoner utforsket Crotty allerede i kortfilmen Visionary Iraq fra 2009, mens det samme posttrukturalistiske blikket på makt og seksualitet fikk et enda mer eksplisitt postkolonialt perspektiv i Liberdade fra 2011, begge regissert i samarbeid med den portugisiske filmskaperen Gabriel Abrantes. I Visionary Iraq møter vi en portugisisk familie på vei til Irak. Kvelden før avgangen kommer det frem at gutten og adoptivsøsteren, spilt av Abrantes og Crotty selv, har et incestuøst forhold og at faren i familien har økonomiske interesser i krigen. I Liberdade fungerer geopolitiske spørsmål om masseinnvandring og global kapital i Angola som bakgrunn for kjærlighetsfortellingen om en ung angolansk gutt og en kinesisk jente på identitets- og Viagra-jakt i den tidligere portugisiske kolonien. Begge filmene ble vist i Norge på Oslo-galleriet VI, VII i 2014 der Crotty høsten 2016 også hadde sin første separatutstilling, som utforsket og utfordret offisielle fremstillinger av amerikansk militærliv gjennom en karakteristisk sjangernedbrytende blanding av dokumentarisk arkivmateriale og datagenerert animasjonskomedie.
Også i Fort Buchanan opererer Crotty, som er utdannet i kunst- og filmstudier fra henholdsvis Yale University og Le Fresnoy i nord-Frankrike, med et sprikende intertekstuelt referansearkiv der 60-talls fransk nybølge støter sammen med 90-talls new queer cinema og amerikansk såpeopera. All dialog i filmen er eksempelvis sakset direkte fra ikke-navngitte amerikanske såpeoperaer, som Crotty har funnet på internett. Samtidig pakkes såpeoperaens dramaturgisk kompakte dialog og følelsesmessig høyspenthet inn i kornet 16 millimeter-estetikk som tilfører bildesiden en taktil, drømmende kvalitet som leder tankene mot den franske nybølgeregissøren Eric Rohmer og hans lyriske hverdagsrealisme. Det samme gjør også fortellingens episodiske fireaktsstruktur som følger årstidenes gang fra vinter til høst hvor ulike karakterer trer inn og ut av fortellingens forgrunn og bakgrunn i den løst flytende handlingen.
Politisk formlek
Crottys forkjærlighet for smaks- og sjangerkollisjoner kommer også til uttrykk i den eklektiske samlingen av skuespillere og spillestiler som veves inn i hverandre i filmen. For et fransk publikum vil Andy Gillet, som spiller Roger, være kjent for sin hovedrolle i Eric Rohmers siste film The Romance of Astrea and Celadón fra 2007, mens David Baïot, som spiller Rogers utstasjonerte ektemann Frank, har en av hovedrollene i den populære franske såpeserien Plus belle la vie (2004–). Estetisk bidrar sammenstillingen av ulike spillestiler til et distinkt, kontinuerlig skiftende toneforhold, som stadig inverterer publikums forventninger og innlevelsesmuligheter. Filmens vårsegment er for eksempel strukturert som en rendyrket sex-komedie der basens kvinner etter tur og orden legger an på Rogers tenåringsdatter. Motsatt er det avsluttende høstsegmentet filmens mest barokke og mest melankolske, der militærbasen legges ned og et posttraumatisk stressanfall hos en av de hjemvendte soldatene fører til et tragikomisk selvmord. Men også til en begravelse som åpner for nye kjærlighetsrelasjoner. Ofte spilles denne toneleken ut innenfor et og samme bilde. I en scene i vårsegmentet skaper blandingen av melodramatisk patos og slapstickkomedie en idiosynkratisk deadpan-effekt, når Roger lengselsfullt blotter sjelen til de øvrige beboerne, helt upåvirket av datterens paniske møte med villfaren plantegift merket «higly toxic» i bakgrunnen.
Mer enn bare tidsvennlig eller generasjonspreget hybridestetikk inviterer Crottys formlek til politisk lesning. Der filmens titulære militærfort umiddelbart leder tankene mot den maskuline westernsjangeren, danner det hos Crotty en idyllisk ramme for et skeivt melodrama. Et liminalt rom der tradisjonelle kjønnsforestillinger og hierarkiske maktstrukturer flyter lekent sammen i de ensomme rollekarakterenes felles jakt på tosomhet, hvor flyktig den enn måtte være.
_
På trykk i Wuxia 3/4–2016.