Bodyhacker. Om Jon Eirik Kopperuds filmer

Jon Eirik Kopperud, Stutterer, 2016, stillbilde fra video. Foto: Pål Ulvik Rokseth

Jeg er ikke her for å skrive, men for å være gal.

― Robert Walser

 
Mannen som melder seg ut av fellesskapet får varsellamper til å blinke. Hjernen hans, vet vi, er en petriskål for ideologiske vrangforestillinger og voldsfantasier som nå vil få anledning til å blomstre uhemmet. Viser han seg i offentligheten, er det for å paradere automatvåpnene sine på sosiale medier eller dele et manifest dagen før han tar livet av et tosifret antall mennesker. Rart å tenke på at det var en tid da sosialt utilpasse unge menns hjemmesnekrede manifester ikke varslet en forestående killing-spree. Den europeiske avantgarden i tiden rundt første verdenskrig, for eksempel, var flust med opprørte noenogtjueåringer med samfunnsomveltende planer, som fant at kunsten tilfredsstilte behovet deres for å sette sitt merke på verden.

Selv i dag behøver en ikke være homicidal for å vegre deltakelse. Utmelding fra det sosiale og økonomiske fellesskapet kan òg være motivert av en betimelig trang til selvbevaring i møte med de offentlige arenaene som prediksjonsindustrien tilbyr, der enhver rykning i øyeeplet snart er en anledning til skjult fortjeneste. En økonomisk modell bygd på annonsesalg gjør at disse plattformene programmeres for å fange og holde på oppmerksomhet. De er i den forstand ikke egentlig tjenester, selv om de gir seg ut for å være det. Deres bruksverdi er fingert, en lokkemat smurt tynt over algoritmer som styrer etter helt andre endemål enn brukeren. «[I overvåkningsøkonomien] er vi ikke lenger subjekter for verdirealisering», skriver Shoshanna Zuboff. [i] «Vi er heller ikke produktet som selges», men «gjenstandene som råmaterialene utvinnes og eksproprieres fra». Deltakeren i de digitalt medierte fellesskapene har implisitt godtatt en transaksjon som innebærer at adferden deres registreres og brukes til å utvikle verktøy som blir stadig bedre på å forutse og manipulere adferden deres. 

En ting er udiskutabelt om filmene til den Oslo-baserte billedkunstneren Jon Eirik Kopperud; de beskriver isolerte individer. Det er imidlertid ikke opplagt hva som motiverer isolasjonen deres, heller ikke om de har valgt den selv. Er den en etisk eller terapeutisk respons på utålelige betingelser for deltakelse eller et symptom på sosial dysfunksjon? Jeg tar for meg tre av filmene hans her, alle filmet på 35mm og overført til digital video: Stutterer (2016), Røveren (2014) og Uten tittel (2014). De er så vidt jeg vet de seneste fra Kopperuds hånd. Men man kan aldri vite, selv ikke de av oss som forsøker å følge med. Det er nemlig ikke noe en-til-en-forhold mellom produksjon og synlighet i Kopperuds tilfelle. Denne asymmetrien finner gjenklang i solipsismen filmene forteller om. Speilingen mellom praksis og tema gjør det fristende å se Kopperuds filmer som refleksjoner over kunstproduksjonens betingelser og kunstnerens sosiale rolle. 

Men merk: det er ingen full tilbaketrekning eller kunststreik etter modell av Lee Lozano eller Gustav Metzger som settes i scene. Kunstneren Kopperud dukker opp med ujevne mellomrom; snart har han en utstilling på et kunstnerdrevet visningssted i Kongsberg eller Hamburg, snart en video på Skulpturbiennalen på Vigelandsmuseet. Total forsvinning ville risikere å se ham tiltre en naiv forestilling om muligheten av en fullt ut moralsk kunst, en kunst som eksisterte utenfor enhver kompromitterende sammenheng. Kopperuds utakt med kunstprofesjonens føringer hindrer ham ikke fra å tidvis gi etter (dvs. stille ut). Utstillingen vinner en dramatisk merverdi gjennom å skje uventet. For at den skal være av dramatisk interesse, må nemlig kunstnerens adferd være umulig å begrunne utfra økonomisk fornuft. Det må være en forskjell mellom adferden som belønnes og den som oppvises. Det unntaksvise sammenfallet i Kopperuds tilfelle vedlikeholder konflikten mellom instrumentalismen som det å stille ut i en viss forstand alltid innebærer, og trofasthet til idealet om ikke å handle etter økonomiske diktater – med andre ord en spenning. Som filmene til Kopperud trekker på underholdningsfilmens patos, er praksisen som kunstner òg en scene for individets vingling.

*
Handlingen i Stutterer utspiller seg inne på et bad. Filmen varer tolv minutter. Det er tiden det tar protagonisten å tappe sin egen urin fra en kateterpose festet til beinet og injisere den i armen. Injiseringen gjøres i intervaller utmålt ved hjelp av et armbåndsur som mannen innledningsvis løsner fra håndleddet og legger på vasken, før han tar av buksene. En slange leder fra kateterposen og opp i undertøyet. Formodentlig fortsetter den inn i urinrøret og videre inn blæra og slik danner en lukket fortsettelse av urinveiene der de normalt ville munnet ut. Mannen later til å vite godt hva han driver med. Rutinertheten vitner om at han har gjort dette før. 

Foruten å sende tankene til kirurgi, sykehusinnleggelse, inkontinens, anestesi osv., er kateteriseringen, og ikke minst tilbakeføringen av urin til blodstrømmen, et symbolladet brudd på kontrakten mellom mennesket og livsmiljøet dets. Denne kontrakten krever en kontinuerlig returnering av stoffene kroppen ikke har bruk for, væske fremst blant disse. Kroppen vil selvfølgelig fortsette å avgi væske til omgivelsene gjennom porene i huden i form av svette, men røropplegget som utgjorde det eksplisitte leveringssystemet for kroppens væskeoverskudd, er demonstrativt lagt i ledning.

Et spørsmål melder seg: Hva er de helsemessige konsekvensen av å injisere urin? Som en sjelden foreteelse har det neppe større effekt, så lenge du gjør det i kontrollerte doser, som protagonisten i Kopperuds film. Enkelte hevder til og med at det kan hjelpe mot allergiplager. Opprettholdes praksisen over tid, vil imidlertid avfallsstoffene som urinen ellers hjelper kroppen å kvitte seg med, hope seg opp som om nyrene dine ikke fungerte, og du vil til slutt dø av blodforgiftning. Er vi vitne til et tilfelle av bodyhacking eller et langsomt selvmord? Disse forklaringene viser til nokså motstridende motivasjoner: selvmordet søker en avslutning av det biologiske livet som bodyhackingen er et forsøk på å optimalisere. Men begge innebærer tilsidesettelse av normer som funderer det moderne fellesskapet. 

Protagonisten i Stutterer «boikotter» toalettet og understreker med det den antagonistiske relasjonen til samfunnets materielle og ideologiske forutsetninger. Kloakknettet er en av de sentrale betingelsene for den demografiske fortettingen som har gitt opphav til den moderne urbane levemåten. Det er en innretning vel så fundamental for sivilisasjonen fortsettelse som et verdensomspennende kommunikasjonsnettverk. Kopperuds tittel er derfor symptomatisk, i det den setter urininjiseringen i forbindelse med talen – stammeren. Språk og urin er substanser som befinner seg i hver sin ende av en tenkt verdiskala over menneskekroppens produkter. Språket er mediet for våre sivilisasjonsbærende fiksjoner, urinen i beste fall gjødsel. Stamming blokkerer et verbalt kommunikasjonsforsøk. Sammenbruddet i taleflyten som isolerer språkbrukeren minner om hvordan mannen i Stutterer omruter sin egen urin fra kloakknettets sosiale kretsløp til blodstrømmens private. Stammingen limer talen til den talende kroppen og henter kroppen ut av det sosiale sambandet.

*
Røveren bytter ut det lineære forløpet med et ukronologisk, men har fortsatt likhetstrekk med Stutterer. Begge beskriver hensiktsløse transportsystemer. Scenografien er nøytral: et nærmest tomt rom med hvite vegger. En person legger en trillebag opp på en seng – rommets eneste møbel – og tar ut en blekkskriver som han setter i vinduskarmen. En blekkpatron pakkes ut og settes inn, og snart begynner skriveren å spytte ut avfotograferte boksider. Arkene seiler gjennom luften og lander i en uryddig haug på gulvet. Gjennom et digitalt kompaktkamera som protagonisten holder foran seg, ser vi i en kort sekvens et stykke av gardinen gli inn og ut av fokus. Sittende på kne blar han deretter gjennom en bok fra først til siste side mens han systematisk tar bilde av hver eneste side samtidig med at han teller. Det kjente korverket Te Deum av barokk-komponisten Michel Richard Delalande spilles på lavt volum. Hele tiden hører vi lyden fra skriveren.

Det er ikke tilfeldig at boken som reproduseres er Røveren av den sveitsiske forfatteren Robert Walser (1878-1956). I perioden etter første verdenskrig, da han skrev Røveren, levde Walser et omflakkende liv i Bern. Boken, den siste han skrev, ble først utgitt i 1972, lenge etter hans død. Det er ikke en roman skrevet med tanke på utgivelse – i hvert fall forsøkte han aldri selv å få den utgitt. Dette kan riktignok ha sammenheng med at han kort tid etter, i 1929, fikk et sammenbrudd og endte med å tilbringe resten av livet på et mentalsykehus. Manuset ble funnet blant hans etterlatte papirer, nedtegnet i en nærmest uleselig mikroskrift som det tok årevis å tyde. Ikke bare forsinkelsen, men også beretningens ukonvensjonelle form, gjør den til et dokument over et språk som unndrar seg, et språk henvendt til avsenderen heller enn et forventningsfullt publikum. Røveren er med andre ord et eksempel på den absurdistiske og formoppløsende modernismen som preget litteraturen gjennom første halvdel av 1900-tallet. Kopperuds film bryter også opp det kronologiske forløpet, men kjøler samtidig ned dette brutte narrativet ved å la det utspille seg i et ubebodd og avsondret, nesten klinisk miljø, uten berøringspunkter med verden utenfor. Det er ikke starten på en revolusjon, men heller en tilbaketrekning (eventuelt en innleggelse, som Walsers). 

Den ribbede scenografien gjør at detaljer stikker ut som om de var på utstilling.  Estetiseringen gjør rekvisittene til noe tilsvarende stavelsen som blir stående og insistere på seg selv når noen stammer; de trer ut av sin plass i filmbildet og fortellingens bakgrunn, slik enkeltstavelsen for stammeren nekter å innordne seg språkets meningsskapende syntaks. Symptomatisk er objektene gjennomsiktige beholdere: en nesespray i vinduskarmen, en vannflaske, et plastkrus med vann. Transparensen til disse objektene er en motpart til den fortettede prosaen fra Walser bok. Registrereringen og reproduksjonen av bokobjektet erstatter den nærmest filologiske dedikasjonen tekster av denne typen etterspør med en mekanisert lesing. Forbindelsen mellom leser og tekst er brutt. Utplasseringen av lesehandlingen fratar teksten muligheten til å påvirke eller overføre. 

Vi ser aldri personens hode; kameraet behandler ham som en biperson. I leserens sted har Kopperud plassert et samband av maskiner som registrerer og reproduserer teksten uten et avklart formål. Den ender talende som en haug vilkårlig henslengte løs-ark. Lesing er blitt transport av informasjon. Mennesket deltar i prosessen, men utelukkende som en besørger av rent tekniske oppgaver, og ikke lenger den selvskrevne mottakeren litteraturens innhold er ment for. Mannen i Kopperuds film har avfunnet seg med å tjene den underordnede funksjonen som en vedlikeholder av sambandet. I dette ligner han hovedpersonene i Walsers romaner, som gjerne bekler lavere stillinger. I romanen Assistenten (1909) tar hovedkarakteren seg jobb som assistent for en oppfinner. Oppgaven hans er å sørge for at entreprenøren får utført sin verdiskapende virksomhet. Kopperuds «røver» opererer antydningsvis i skyggen av den digitale infrastrukturen som understøtter innovativ aktivitet i dag. Han vinner ikke integritet gjennom voldelig konfrontasjon, men gjennom forbeholden deltakelse, ved å begrense den økonomiske innsatsen til et minimum, holde seg med ubetydeligheten som ideal. 

Å underordne seg teknologien samtidig som man forblir fysisk adskilt fra den, innebærer å eksistere som fraværende. Et slikt pragmatisk forsvinnningsetos kommer til uttrykk i en navnløs film av Kopperud fra 2014, hvor han har filmet av en yogavideo som spilles på en laptopskjerm. Omtrent to tredjedeler av skjermflaten er skåret vekk av den nedre bildekanten, så kun den øverste delen av videoen er synlig. Laptopen står tett inntil en vegg med en brungrå vablet tapet. Rommet i filmen er påfallende grunt, i kontrast til bakgrunnen i yogavideoen der greinene til to løvtrær rammer inn en fortryllende sjøutsikt. Av og til dukker armene og hodet til instruktøren opp et kort øyeblikk, før de forsvinner igjen. Lyden er en kombinasjon av klakkingen fra filmfremviseren tatt opp under overføringen til digital video, og laptop-høyttalerenes spinkle gjengivelse av det opprinnelige lydsporet til yogavideoen. Over laptopens integrerte webkamera er det klistret en teipbit, et vanlig knep for å hindre hackere fra å kunne spionere på deg, men her først og fremst et symbolsk mottiltak mot trusselen om overvåkning i alminnelighet.

Kopperud gjør et kupp etter mal fra appropriasjonskunsten. Filmen overtar yogavideoens instruerende henvendelse. Instruksjonen lover funksjon, det vil si anvendelig informasjon. Yoga hjelper individet å få kontroll med sin egen kropp, representert ved pusten. Selvhjelpsteknikker som yoga er en nødvendig del av den digitale økonomien fordi de forebygger negative fysiologiske og psykologiske konsekvenser av et liv foran skjermen. Fokuset på båttrafikken i bakgrunnen av yogavideoen, minner om at stemmen vi hører er en sirenesang, et åte; dette svarer godt til den sensuelle og intimiserende tonen. Språket som når oss kaller på en lytter. Den påfallende beskjæringen og integreringen av fremviserlyden, forsterker samtidig avstanden mellom beskjed og mottaker, gjennom å henlede på rommet foran skjermen. Yogainstruksjonene er talende dempet til en fjern summing. Vi inviteres ikke inn, men blir stilt overfor en omgivelse som ikke rommer oss. Kopperud har evakuert mottakerposisjonen som yogainstruksjonene er henvendt til, og overlater heller ikke førstepersonsperspektivet til seeren. Vi ser på en forlatt skjerm.

Den instruerende stemmen er antitetisk til stemmen som svikter i det den begynner å stamme. Stammingen gjør subjektet vanskelig å innlemme i den digitale sirkulasjonen fordi den motarbeider språkets abstraherende prosesser. Spaltningen mellom kroppen og dens omsettelige biprodukter kollapser. Urinen som introduseres til blodkretsløpet i Stutterer metaforiserer stammerens sosiale og økonomiske skjebne. Kopperuds subjekt er en bodyhacker med negativt fortegn, en som etterstreber nedsatt funksjon. Han forespeiler oss kunsten som muligheten til å kultivere en økonomisk uspiselig eksistens. Da er yoga en risikabel fristelse. 

Noter

[i] Le monde diplomatique, januar 2019, s. 31.

Publisert 22. september, 2021