Filmer for stående mennesker
Speech (Knut Åsdam, 2021) installert på Oslo S. Foto: Niklas Lello / Oslobiennalen
Speech, Oslo, Kapittel 2, 30 min
Regi og manus: Knut Åsdam
Produksjon: Oblique institute, OsloBiennalen
1. Alt jeg har sett av Knut Åsdam har jeg sett stående
Mitt kjennskap til Knut Åsdams kunstnerskap er begrenset og fragmentarisk. Jeg har sett deler av filmene hans i ulike utstillingssammenhenger, alltid med gallerirommets forventning om bevegelse og progresjon i kroppen, slik at jeg aldri har gitt dem den tiden og oppmerksomheten de krever. Mitt sterkeste minne er en scene fra Abyss (2010), vist på Museet for samtidskunst for rundt ti år siden, som utspiller seg på en bensinstasjon eller en tilsvarende grelt belyst kiosk eller butikk i London. Jeg husker ikke handlingen – jeg gjør sjelden det – men stemningen sitter fortsatt i, og har vært avgjørende for min forståelse av Åsdams filmografi.
Basert på denne scenen og refleksjonene den frembrakte, har jeg klassifisert Åsdam som en subtil og lavmælt avantgardist; som en filmskaper som lager narrative, naturalistisk utseende filmer som opererer uavhengig av filmbransjens konvensjoner og allianse med underholdningsøkonomien. Jeg tenker på filmene hans som rom der alle de fundamentale spørsmålene som filmmediets blotte eksistens påkaller – om blikk, språk, semiologi, subjektivitet, makt – og som mainstream filmkultur skåner sitt publikum fra å befatte seg med – aktualiseres. Jeg tenker på disse filmene som så innrettet mot å få betrakteren til å stille spørsmål ved sine egne vaner, reflekser og forståelsestradisjoner, så kalibrert for å peke utover seg selv i alle retninger, at de er antitetiske til selve ideen om helhetlighet.
2. Vrengt kino
Dette siste er naturligvis en bekvem hypotese, all den tid den baserer seg på måten jeg har sett (og ikke sett) Åsdams filmer på, snarere enn filmene selv. Ikke desto mindre underbygges den til en viss grad av Åsdams seneste prosjekt Speech, en film i seks kapitler som ble vist i offentlige rom rundt om i Oslo mellom 23. april og 3. juni, som en del av Oslobiennalen. Speech er andre del av prosjektet Oslo: Work, Speech, Living, Sexualities, Struggle som produseres og vises i årlige bolker, før den ferdige filmen foreligger i 2025. Samlet sett utgjør Speech en drøy halvtime med materiale. Dette materialet ble vist i kapitler på mellom to og ti minutter på antikvariatet Schous Bøker, på Oslo S og på den nedlagte kiosken Majoren på Majorstua. I tillegg ble det vist kortversjoner av kapitlene på maks 60 sekunder uten lyd på Tøyen og Nationaltheatret t-banestasjoner.
Med mulig unntak av Majoren, som jeg ikke fikk besøkt, er ingen av disse arenaene optimalisert for filmvisning. Snarere handler prosjektet om å dytte fragmentariske filmfortellinger inn i et byrom der tegn, fortellinger og budskap kontinuerlig konkurrerer med hverandre om oppmerksomheten; inn i hverdagen til forbipasserende som uforvarende befinner seg foran skjermene. Speech må med andre ord forstås ut fra denne publikumsmodusen og blikket til de som verken har oppsøkt Åsdams filmer eller en arena for film eller kunst i det hele tatt, men som får dem dyttet på seg og ikke nødvendigvis har tid og interesse av å se dem fra begynnelse til slutt.
Selv hadde jeg satt av en god halvtime mellom et møte og et tog til Bergen til å se Speech i sitt rette element på Oslo S. Men da møtet tok nærmere dobbelt så lang tid som planlagt, fikk jeg dårlig tid og endte opp med å stå der stresset og utålmodig foran skjermen, på lik linje med tilfeldige forbipasserende som lot seg fascinere på vei til noe annet. Slik fikk jeg føle effekten av Åsdams anti-kino – visningsarenaer som er designet for å maksimalisere distraksjoner og flette filmene inn i utenom-verk-lige kontekster – på kroppen.
3. Invertert oslofilm
På sine nettsider presenterer Oslobiennalen Speech som “en annerledes oslofilm”. Oslofilm er et begrep som brukes om filmer som aktivt bruker kjente fasader og landemerker i hovedstaden til å fostre innlevelse og emosjonelt engasjement hos publikum. Den mest kjente oslofilmen som er laget dette århundret er Joachim Triers Oslo 31. august, som er et klassisk eksempel på hvordan slike filmer vever sted og historikk inn i fortellingen på visuelt og narrativt plan. I Speech er det forsvinnende lite av dette. Scenene utspiller seg hovedsakelig i anonyme venteværelser og kontorer; i et av kapitlene figurerer det en Bunnpris uten vinduer eller noen annen form for kontekstualiserende omgivelser, i et annet et stykke av Akerselva (formodentlig) som jeg ikke greier å identifisere.
Der kinoer (med visse hederlige unntak) er designet for å være nøytrale arenaer som skal gjøre det mulig å vie sin hele og fulle konsentrasjon til filmene, slik at publikums fysiske omgivelser ikke forstyrrer filmens påkallelse av sted og tid, er Speech bygget på motsatt prinsipp: Filmene er geografisk vage på grensen til det generiske, samtidig som visningsarenaene er valgt for at publikum ikke skal kunne glemme eller fortrenge at de befinner seg midt i Oslo by. Istedenfor å møte Oslo via skjermene slik man vanligvis gjør i en oslofilm, presser byen seg på publikum fra alle andre retninger mens de står og ser på. Dette Oslo er ikke det Oslo vi vanligvis ser på film, men transportetappenes og mellomrommenes Oslo – ikke det Oslo man aktivt oppsøker for å se og oppleve, men det man erfarer som bakgrunnsstøy.
4. Kulturell demens
Det er vanskelig å få et godt grep om Speech. Handlingen er fragmentarisk, replikkene er tvetydige, og vi får aldri noen bakgrunnsinformasjon om karakterene eller glimt inn i deres indre. Filmens de facto hovedpersonen er X (Birgitte Larsen), som presentasjonsteksten på Oslobiennalens nettsider beskriver som en språkpatolog. Filmens andre mest fremtredende rollefigur er M (Kjersti Dalseide), som går i behandling hos X. I tillegg møter vi X’ kollega Z (Manish Sharma) samt et knippe andre pasienter og tilfeldige forbipasserende (blant annet spiller Åsdam selv en ‘vanskelig person’). Brorparten av scenene kretser rundt kartlegging og behandling av lidelser eller problemer som aldri konkretiseres, men som synes å handle mer om hukommelse og konsentrasjon enn språk.
Selv om visningene i offentlige rom er en essensiell del av prosjektet (i alle fall på dets nåværende stadium), er verken formspråk eller dramaturgi utformet for å gripe tak i publikum på samme måte som reklame- og informasjonsfilmene man blir eksponert for på skjermer i bybildet gjør. Da jeg så samtalen mellom X og M i det sjette kapittelet på Oslo S, forstod jeg verken relasjonen mellom de to eller hva samtalen handlet om, og jeg kan bare anta at mennesker som snublet over skjermene på sin ferd rundt i Oslo sentrum var like forvirret som meg selv. Denne forvirringen er imidlertid ikke en svakhet – den er fremprovosert med hensikt, og gjennomsyrer alle ledd av Speech.
Oslobiennalen beskriver Speech som en film om «språk og avvik […] Åsdam tar situasjoner der språket ikke fungerer som utgangspunkt for dialoger som går inn og ut av funksjon og fiksjon». Med dette som nøkkel blir det lettere å se den røde tråden i dialoger som konsekvent styrer unna nødvendig kontekst og håndfast informasjon, men det er likevel hukommelse og konsentrasjon som fremstår som filmens kjernetematikk. I bilder, dialog og voice-over utforskes og testes rollefigurenes hukommelse og evne til å kontekstualisere det som til en hver tid foregår. Et tilbakevendende motiv er en test som kartlegger pasientenes forståelse av språkets romlige og relasjonelle aspekter ved hjelp av plansjer med illustrasjoner av uttrykk og et kamera som sporer øyets bevegelser. Når Åsdam klipper inn nærbilder av øyne som leter etter betydning og sammenheng i informasjon på skjermer, er det som om han avbilder sitt eget publikum av tilfeldige forbipasserende.
Det er lett å se fremstillingen av M som en samtidsdiagnose. Hun lider av en kronisk mangel på konsentrasjon og tålmodighet, og klamrer seg til bokser med energidrikk som en livbøye i dragsuget av glippende kontekster. «Det er utrolig hvor lite vi klarer å holde i oppmerksomheten vår, uansett», sier hun i det siste kapittelet. Dette er en treffende observasjon, men også en mange har gjort før Åsdam. Det som gjør Speech til et interessant innlegg i samtalen om vår stressede, ufokuserte tid er at den utforsker konsentrasjonssvikt som publikumsmodus og estetisk metode: Speech kan både sees som et portrett av det man kan beskrive som en begynnende kollektiv eller kulturell demens og som en filmatisk illustrasjon av opplevelsen av å se film under de omstendighetene Speech vises i.
Mange av replikkene i Speech synes å verbalisere tankeprosessene til et publikum som prøver å finne mening i fragmentariske filmsnutter de tilfeldigvis har havnet foran – eller den interne monologen til tilskuere som prøver å huske hva som skjedde forrige uke på skjermene de passerer hver dag på vei til jobb. I alle filmvisningssammenhenger finnes det forstyrrende elementer publikum er ment å redigere bort fra opplevelsen – som lysende grønne EXIT-skilt på kino eller gallerirommets forstyrrende lyder og suboptimale visningsforhold – og jo flere forstyrrelser, jo mer aktiv blir publikums avgrensning. Speech er derimot laget for å absorbere alle disse forstyrrelsene og gjøre dem til en del av et verk som omfatter både film, visningsarena og publikumsmodus. Slik skildrer den vår konsentrasjonssviktende samtid både som film og fysisk-kognitiv erfaring, og bruker denne distraherte modusen til å presentere et nytt perspektiv på Oslo. Speech er en film om og for stående mennesker og forbipasserende blikk; en oslofilm om det Oslo vi bevisst eller ubevisst redigerer bort når vi avbilder byen eller gjenskaper den for vårt indre.
Publisert 2. september, 2021