Antydningens kunst
Lille mamma 2021
Regissør og manusforfatter: Céline Sciamma
Med: Joséphine Sanz, Gabrielle Sanz, Stéphane Varupenne, Nina Meurisse, Margo Abascal
På kino fra 29. oktober
Åtte år gamle Nelly går fra rom til rom på sykehuset og sier farvel til de gamle damene som leser og løser kryssord. Bestemoren hennes, innlagt på et rom i samme korridor, har nettopp dødd, og derfor skal Nelly og moren nå forlate institusjonen og dens sterile atmosfære. Slik åpner den franske regissøren Céline Sciammas (f. 1978) seneste film, Lille mamma. Fra første øyeblikk dveler den ved skuespillernes ansikter, og det skal den komme til å fortsette med.
I en sjarmerende scene, som er lysere enn mye av det som følger, mater så Nelly moren, som er sjåfør, med chips fra baksetet i bilen, én bit av gangen. Målet er bestemorens nå tomme hjem, som må ryddes ut av. Handlingens to arenaer er med andre ord, som filmen generelt, begge preget av aldring og død og tidens gang. I bestemorens hus viser det seg raskt at Nelly blir alene med sin far. Selv om årsaken forblir uavklart, antyder morens forsvinning at ting ikke er som de skal med henne og forholdet til resten av kjernefamilien, hennes forståelige sorg over sin mors død til tross.
I skogen ved bestemorens hus får det lavmælte, tillitsfulle enebarnet Nelly på den annen side en ny venn på sin egen alder. Hun heter Marion og er så lik Nelly utseendemessig at jeg lenge var forvirret og undret på om samme barneskuespiller bekledde begge rollene. Etter å ha forlatt kinoen leste jeg imidlertid at det er tale om to skuespillere, men at de er tvillinger: Joséphíne og Gabrielle Sanz. De to gjør en forbløffende innsats, og samspillet jentene imellom og den barneverdenen og sosiale dynamikken de skaper sammen, enten de bygger hytte ute eller spiller skuespill inne, er en av filmens sterkeste sider.
Lenge blir det bare antydet at Nellys møte med Marion egentlig er et møte med moren da hun var på Nellys alder, men etter hvert blir det mer eller mindre slått fast. Hvorvidt dette er noe som skjer i Nellys fantasi, eller noe som skal oppfattes som «virkelig», er opp til seeren å avgjøre, og det samme er hvem i filmen som har bevissthet om hva. I alle tilfelle er det slående realistisk fremstilt av Sciamma og skuespillerne, og i alle tilfelle åpner det opp for svimlende perspektiver: Sammen diskuterer de to jentene når Marion skal få Nelly – som niåring hevder den kommende moren allerede å ha begynt å tenke på det – og om den nært forestående operasjonen for en sykdom hun har arvet fra sin mor igjen, kommer til å gå bra. Nelly blir en utsending fra morens fremtid.
Filmens premiss er nemlig et fascinerende tankeeksperiment: Hva om man som liten fikk møte sine egne foreldre på like fot – da de selv var barn? Hvordan ville det være som barn å være gjest i sin mors niårsdag og synge bursdagssangen for henne – med vissheten om at det faktisk er mor det er tale om? Hva kunne man da få vite om mammas og pappas fortid og hvorfor de ble som de ble, et emne som ikke sjelden blir liggende i skyggen og i beste fall opptrer i form av artige anekdoter, den familiære nærheten for øvrig til tross.
Sciamma økonomiserer strengt med informasjonen: Seeren får vite minimalt om familien i filmen, hvor den kommer fra, hvor den befinner seg, og – utover bestemorens død – hvorfor ting later til å være vanskelig. Lille mamma introduserer imidlertid også et karakteristisk og sårt skyldmotiv: Nelly engster seg for at det er hun som har gjort moren ulykkelig. Etter alt å dømme har forholdet deres vært preget av vanskelige følelser. Også bestemorens sykdom, som altså ble overført til datteren, understreker det kompliserte forholdet generasjonene imellom og temaet slekters gang. Hva slags relasjon er egentlig forholdet mellom mor og datter? Sciammas tvillingmotiv understreker det slektningene har felles.
Filmen er et slags kammerdrama: få roller, en handling som er konsentrert både tematisk og i tid, og lengde på bare én time og tolv minutter. Også verkets fysiske univers er meget begrenset. I all hovedsak foregår Lille mamma inne i og i området rundt huset til Nellys avdøde bestemor, som i filmen blir en parallell til tvillingene: Dette huset er så likt huset Nelly besøker moren som barn i, hvor bestemoren opptrer som ung, at det, ulik møblering og tidskoloritt til tross, etter alt å dømme er det samme. Jentene møtes delvis inne i disse interiørene og delvis ute i naturen like i nærheten.
Slående er det dessuten i hvor stor grad Sciamma har skapt roller for kvinnelige skuespillere – i tråd med sine tidligere filmer og sitt feministiske engasjement. De tre kvinnegenerasjonene dominerer Lille mamma fullstendig – Nellys far, ensemblets eneste mann, forblir en sympatisk type som aldri riktig får vist seg frem som en interessant skikkelse. Én scene med ham husker jeg på den annen side særlig godt, delvis fordi den så tydelig bygger opp under filmens sentrale tema: da han hvisker inn i sin lille datters øre at han som barn var redd for faren sin. Vennligheten far og datter imellom får til slutt en parallell i forholdet mellom mor og datter: Den voksne Marion vender hjem til familien sin, og harmonien later til å bli gjenopprettet.
Filmens knappe lengde kler stoffet: Sin oppsiktsvekkende grunnidé til tross skjer det lite på handlingsplanet i Lille mamma. Seeren følger Nelly og Marion mens de forsøker å lage mat sammen, mens de padler ut til en slående, pyramideformet struktur i et vann, og mens de snakker om fremtiden – sistnevnte et emne som i denne sammenhengen altså får bokstavelig talt nye dimensjoner. Likevel makter filmen, på sitt utpreget lavmælte vis, å formidle noe interessant om «store», evige temaer som liv, død og tid og familie og forholdet mellom barn og foreldre. Sciamma er imidlertid en regissør som antyder mer enn hun forteller. Først og fremst får hun altså frem det barneuniverset de to jentene skaper seg imellom – unge jenters miljø har Sciamma undersøkt også i tidligere verk.
I sin tematisering av en barneverden med overnaturlige innslag har Lille mamma likhetstrekk med De uskyldige (2021) av Sciammas norske kollega Eskil Vogt. Begge har gått på filmskolen La Fémis i Paris, det er bare fire år mellom dem, og slektskapet er allerede påpekt. I de aktuelle filmene deres er parallellene likevel særlig slående: I begge er barnas fellesskap det sentrale anliggendet, og begge demonstrerer den markante avstanden mellom det og de voksnes liv. Også rammen rundt handlingen ligner: I både Lille mamma og De uskyldige pendler barna mellom inneliv under de voksnes kontroll og en tilværelse kjennetegnet av en ganske annen stemning i landskapene utenfor – selv om det er et stykke fra Romsås' blokkvirkelighet til det jeg får inntrykk av at representerer den franske middelklassen og mindre urbane strøk. I begge filmene får naturen, et sted med rike assosiasjoner både historisk og samtidig, karakter av frirom med andre aktører, andre regler og en annen tidsfølelse. Også den provisoriske hytta i skogen som fører sammen jentene i Sciammas arbeid, skriver seg inn i en frodig kulturell tradisjon for lek og påfunn.
I likhet med den langt dystrere De uskyldige, som alltid er interessant, men tidvis en påkjenning å se, er Lille mamma dessuten ikke en film for alle – om enn av andre årsaker. Min sidemann i den lille kinosalen reiste seg og gikk i god tid før den var ferdig – selv så kort Sciammas verk er. I tråd med «slow cinema»-tradisjonen filmen utvilsomt skriver seg inn i, krever den så vel en viss utholdenhet som en viss toleranse for handlingsmessig uklarhet: Straks etter at jeg hadde sett den, måtte jeg tenke grundig gjennom hva jeg hadde vært vitne til, og full oversikt over det er jeg ennå ikke sikker på at jeg har, gåtefullt som verket og skikkelsene i det forblir. Med sin følelsesmessige rikdom fortsetter filmen å romstere i hode og kropp etter at man har forlatt kinosetet og Nelly og Marions fantasieggende hytte i skogen.
Publisert 17. november, 2021