Skape film, skape verden
Han Ok-hee's Untitled 77-A (1977)
No Master Territories: Feminist Worldmaking and the Moving Image
Haus der Kulturen der Welt , Berlin, 19. Juni – 28. August, 2022
Museum of Modern Art, Warsawa, 2023
"Feminisme er ikke en filosofi, eller en teori, eller ikke engang et synspunkt. Det er en politisk bevegelse som vil forvandle verden til noe ugjenkjennelig.»
Dette sitatet av filosofen Amia Srinivasan er toneangivende for utstillingen No Master Territories: Feminist Worldmaking and the Moving Image. Utstillingen på Haus der Kulturen der Welt (HKW) i Berlin som er kuratert av Erika Balsom og Hila Peleg, består av en imponerende rekke dokumentariske og eksperimentelle filmverk fra perioden mellom 1970- og 90-tallet. Den forsøker å se ulike former for feminisme som divergerer geografisk, kulturelt og politisk under ett, og viser hvordan filmfeminisme ikke bare er en tilnærming til kjønn og seksualitet, men også ulike problemstillinger innenfor miljøvern, antirasisme og antikapitalisme. Spørsmålet er om det å se på denne historiske perioden gjennom samtidens spørsmål og refleksjoner, kan være med på å fornye filmkunstens politiske potensiale?
Et verk i utstillingen som refererer direkte til feminisme som en global bevegelse er Pour mémoire (For Memory) (1987) av den franske filmskaperen og skuespilleren Delphine Seyrig (mest kjent fra I fjor i Marienbad og Jeanne Dielman). Ett år etter Simone de Beauvoirs død besøkte Seyrig graven hennes og fant enorme mengder blomster og brev sendt fra kvinner og kvinnekollektiver rundt om i verden. Seyrig filmer navnene og hilsenene fra graven og gir oss på den måten innblikk i et internasjonalt, sosialistisk feministisk nettverk, basert på solidaritet, tillit og samarbeid. Mens jeg ser på, slår det meg hvordan selve utstillingen danner et slags safe space, et "no master territory". Hele rommet er fylt med sterke kvinnestemmer med strenge budskap, og filmene kommuniserer med hverandre og utfyller hverandres politiske formål. Den amerikanske forfatteren og akademikeren bell hooks bruker begrepet «det opposisjonelle blikket» for å beskrive et publikumsmodus for marginale grupper, der du hele tiden er på vakt for å være feilaktig representert eller ydmyket på skjermen gjennom stereotypiske eller diskriminerende fremstillinger. Men etter å ha tilbrakt litt tid i dette rommet, tillater den svært oppmerksomme og gjennomtenkte kurateringen av No Master Territories en sjelden seeropplevelse der det opposisjonelle blikket kan få hvile en liten stund.
No Master Territories påminner oss om at noen typer film, de mer opposisjonelle, historisk har vært laget av kvinner. Selv om disse verkene har eksistert i marginene og i stor grad blitt neglisjert i filmhistorieskrivingen, peker Erika Balsom og Hila Peleg på deres viktige rolle som et alternativ til langfilmformatet. Balsom, som er filmviter og forfatter, og Peleg, som er filmskaper og kurator, har tidligere redigert antologien Documentary Across Disciplines (2016) sammen, om dokumentar som en tverrdisiplinær og kompleks sjanger. Til denne utstillingen har de laget en omfattende og viktig katalog med mange nye tekster og refleksjoner om feministisk film, både historisk og i dag. No Master Territories er dermed også et forskningsprosjekt på mange måter, og det er dedikert plass til et lite «bibliotek» til ustillingen på HKW med et tjuetalls nøye utvalgte relevante bøker.
De fleste filmene vises i et ganske stort rom, mens noen langfilmer vises i HKW-kinoen i underetasjen. Når du kommer inn og ser utover utstillingen fra toppen av trappen, ser du et rom fylt med fengslende bilder – av kvinners ansikter og kropper, intimitet, solidaritet og folkemengder i protest. Med rundt 60 filmer, plakater og infografikk er utstillingen designet slik at du går rundt med hodetelefoner i det halvmørke rommet som kun er opplyst av skjermer i forskjellige størrelser. De fleste skjermene er plassert foran et par stoler, og du er dermed invitert til å ta det rolig og bruke den tiden du trenger, noe som skaper en behagelig og fokusert stemning i lokalet. Det finnes en løs tematisk inndeling, men logikken i utstillingen tillater deg å sikksakke om rommet som du ønsker. Når du står eller sitter et sted og ser på en film, er det mange andre skjermer i synsfeltet ditt. Noen bilder er så sterke at det er vanskelig å løsne øynene fra dem, selv når du ser på en helt annen film på en større skjerm. Dette gjør utstillingsopplevelsen forskjellig fra en kinovisning, men snarere enn at det opppleves som en distraksjon, gir det en økt følelse av kollektivitet og sammenheng i rommet.
En film som nesten umiddelbart fanger oppmerksomheten, er Han Ok-hee's Untitled 77-A (1977). Filmen viser en ung kvinne med en stor saks som sitter ved siden av en projektor. Hun klipper febrilsk opp filmstriper, og på et tidspunkt stikker hun saksa rett gjennom et hvitt lerrett, som begynner å blø. Dette oppleves som en referanse til volden som kvinner opplever i livet generelt, og mer spesifikt i forhold til filmmediet, både på skjermen og i kinobransjen. Untitled 77-A minner om Man With a Movie Camera (1929) regissert av Dziga Vertov og klippet av Yelizaveta Svilova, som også bruker montasjeteknikker som raske og trege bevegelser om hverandre (fast and slow motion og freeze frames), til å undersøke hvordan vi kan forstå, produsere kunnskap om og forandre hvordan vi ser på samfunnet gjennom film. Begge filmer er lekne, samtidig kan saksa sees som et symbol for å bryte med konvensjonelle metoder for filmskaping, kutte den gamle og skape en ny, mer feministisk tilnærming.
I arbeidet til Sara Lahire sidestilles vold mot kvinnekroppen med ødeleggelsen av naturen. Lahire var en britisk aktivist som var en del av den feministiske antikrigs- og anti-kjernevåpenbevegelsen i sin tid, og filmen Serpent (1989) tematiserer omkostningene ved utvinning i den kanadiske provinsen Ontario, en gang kjent som verdens uran-hovedstad. Filmen er den siste konstellasjonen i det som noen ganger blir omtalt som hennes anti-kjernekraft trilogi. Ved å bruke teknikker som eksponering for naturlig lys og optisk printing, oppnår Lahire en ladet følelse av overeksponering for giftig avfall. Vi ser knallrøde røntgenbilder av lunger lagt oppå opptak av rennende elver, og opptak fra gruvarbeid som har fått et nytt lag med blått lys. Skader påført arbeiderens kropp blir tydelige gjennom bilder som ser ut som de selv er radioaktive. Ved å veksle mellom varmt og kaldt, ild og vann, bruker hun formale kontraster til å male det kvinnelige blikket som et motstykke til et patriarkalsk system som må ødelegges.
Utstillingen som helhet preges av et interseksjonelt perspektiv, som tar hensyn til at ulike sosiale kategorier som kjønn, rase, etnisitet, klasse, funksjonalitet og seksualitet kan samvirke for å avgjøre livsvilkårene til personer. No Master Territories har et bredt utvalg av verker som tematiserer rasisme og påpeker mangler ved en «hvit feminisme». I filmen A Tribute to Black Women (They Don't Get a Chance) (1986) gjør Ann Carney og Barbara Phillips en undersøkelse i Liverpools gater. Ved å stille spørsmål som: Kjenner du noen kjente svarte kvinner bortsett fra underholdere og idrettskvinner? forsøker de å kartlegge uvitenheten om svarte kvinners bedrifter og hvordan dette er knyttet til utdanningssystemet i Storbritannia. Sarah Moldorors fire kortfilmer fra tidlig 1980-tallet viser også portretter av kvinner som nektet å bli glemt og strebet etter å bli husket i fremtiden på ulike vis. I tillegg vises Prathiba Parmar's A Place of Rage (1991) og Yvonne Rainer's Privilege (1990), begge dokumentarfilmer som diskuterer disse spørsmålene mer direkte, med fokus på svart og skeiv feminisme.
I dag lever vi i en tid der feminismen fanges mellom motstridende ideologier. Feminismen i 2022, i hvert fall hvis begrepet brukes løst, er truet av transfobi, rasisme og nyliberale strategier. SisterhoodTM: Hyping the Female Market (1993) av Paper Tiger Television kritiserer den nyliberale feminismen som fokuserer på individuell empowerment og forbrukerisme, ved å humoristisk analysere Nike-annonser. Filmen resonerer muligens enda sterkere i dag og minner oss om at raske løsninger og symbolske tiltak bare vil frigjøre noen få og utnytte de fleste. På denne måten viser No Master Territories hvor fruktbar en titt på fortiden gjennom samtidens optikk kan være. Siden 1990-tallet har det vært en økende grad av kommodifisering av tanker, idéer og ikke mindre kunst, kultur og aktivisme. Vi må fortsette å omforme feminismen og har mye å lære av 1970-, 80- og 90-tallet. Hvilke forhold kjempet kvinner under i disse årene? Hva fungerte og hva mislyktes? Og hvordan oppnådde kvinner en internasjonal sosialistisk bevegelse for å bekjempe visse kamper? Gjennom disse filmene blir de glemte, skjulte og ignorerte historiene fortalt. Hvordan har kvinner brukt film til å utforske identitet i ulike sosiopolitiske kontekster? Hva slags driv og motivasjoner har kvinner hatt bak kamera? Hvordan har deres opposisjonelle blikk trosset kommersielle normer og skapt nye uttrykksformer og konsepter?
Tittelen No Master Territories er hentet fra Trinh T. Minh-has essaysamling When the Moon Waxes Red: Representation, Gender, and Cultural Politics (1991). Denne tittelen antyder at verden må gjenskapes som noe ikke-hierarkisk, uten en undertrykkende mester. Som Minh-ha også skriver i sine tekster, er feminisme en kamp mot alle former for undertrykkelse, ikke bare kjønn. En slik verden er nesten utenkelig i praksis, men den innrammer feminisme som et pågående prosjekt, et prosjekt som vi er invitert til å delta i. Å forestille seg det ufattelige er også hva filmmediet tillater, og en rekke muligheter, ideer og estetiske strategier er inkludert i denne unike utstillingen. No Master Territories understreker feminismens kraft, men også filmens kraft. Sånn sett kan «worldmaking» bety en omforming eller gjenskaping av den materielle verden, men det kan også referere til filmens potensiale til å skape nye, imaginære verdener.
Publisert 2. september, 2022