Sykt barn har mange likes
Syk pike 2022
Regissør og manusforfatter: Kristoffer Borgli
Med blant andre Kristine Kujath Thorp, Eirik Sæther, Anders Danielsen Lie, Andrea Bræin Hovig og Kristoffer Borgli
På norske kinoer fra fredag 9. september
Det syke barnet er en gjenganger i norsk kunsthistorie. I 1881 malte den sosialt engasjerte Christian Krohg en alvorlig hvitkledd jente og ga bildet av henne tittelen Syk pike. Den stirrende jenta i stolen er støttet opp av en diger pute og har hendene samlet i fanget, hvor det også ligger en blomst. Den elleve år yngre Edvard Munch vendte tilbake til en lignende scene en rekke ganger – i ulike fargekombinasjoner og medier. Ifølge Munchmuseet omtalte han motivet som et gjennombrudd i kunsten sin: «Det meste av hva jeg senere har gjort, fikk sin fødsel i dette bildet.» Særlig berømt er nemlig det syke barnet Munch malte allerede tidlig i tyveårene: den bleke, innpakkede jenta med det røde håret og ansiktet vendt mot siden og en eldre kvinne som bøyer hodet, etter alt å dømme i fortvilelse. I 2009 ble det til og med gjenstand for en egen utstilling i regi av Nasjonalmuseet. Store norske leksikon kan fortelle at også Krohgs og Munchs mindre kjente kollega Henrik Rom har malt motivet (den sittende piken hans, som er blåkledd, kombinerer, som Krohgs variant, alvor og foldede hender og befinner seg, i likhet med begge de ovennevnte verkene, i Nasjonalmuseets samling), og at den tyske ekspresjonisten Max Pechstein dessuten føyer seg inn i rekken.
Når den unge norske regissøren og manusforfatteren Kristoffer Borgli nå har kalt sin andre helaftens spillefilm Syk pike, er det med andre ord en lang og symboltung tradisjon han skriver seg inn i. Filmen hadde verdenspremiere på årets Cannes-festival, som del av «Un Certain Regard»-programmet, og også dét understreker at begrepet kunst – på flere måter – står sentralt i Borglis prosjekt. Syk pike handler ganske riktig om en jente (Thorp) som etter det meste å dømme er alvorlig syk, men i motsetning til slektningene fra 1800-tallet er hun ikke rammet av tuberkulose. Signe, som hun heter, er en god del eldre enn jentene i de gamle maleriene og rammet av vår tids glupske appetitt på å være synlig og få oppmerksomhet. En hel del tyder på at hovedpersonen har problemer også av tyngre art, men Borglis premiss er samtidens særlige drøm om «likes», næret av skjermene som stadig opptrer også i Syk pike, og mer generelt menneskets ønske om å bli anerkjent.
Dette kan høres velkjent ut og er trolig også filmens mest konvensjonelle side. Ikke uten grunn lanserer Borgli tidlig ordet narsissisme, en utbredt diagnose for vår tid. Til det som likevel gjør filmen hans så engasjerende – endog modig – hører at han fra dette utgangspunktet skaper en egenartet fortelling som driver gjøn med temaer de færreste i 2020-årenes kulturliv tør eller orker å spøke med: først og fremst det sterke – og velmente, får man anta – ønsket om å fremheve ofre, for bortimot hva det skal være, det tilhørende vokabularet av klisjeer og den «progressive» politikken både virkeligheten og språket har det med å henge sammen med. Også det følelsesstyrte terapisamfunnets iver etter «åpenhet», ikke minst om både eksisterende og ikke-eksisterende psykiske lidelser – og fellesskapets ivrige, men haltende forsøk på å lindre – blir gjenstand for godmodig utdriting. Miljøet Borgli bedriver satire over, kan, med sine journalister og arkitekter og sine store rom på Oslos vestkant, minne om kretsene som preger filmene til Joachim Trier. I likhet med hovedpersonen i Verdens verste menneske, Julie, har Signe en kjæreste, Thomas (Sæther), som lykkes med noe kreativt – han er kunstner. Med Julie deler Signe dessuten at hun selv ikke har drevet det lenger enn til en jobb i servicenæringen – hun serverer på kafé.
Dette er ikke på noen måte nok for en med ambisjonene Signe legger for dagen. En blodig kvinne som er blitt bitt av en hund og skadet faller i armene på henne på kafeen der hun jobber, blir begynnelsen på en ferd inn i noe stadig dystrere og mer absurd. Istedenfor å vaske av seg blodet vandrer Signe gjennom byen med rødfargen både i ansiktet og på klærne og hodet høyt hevet. Omtanken den tilsynelatende skadede unge kvinnen vekker hos andre, setter henne på tanken om hvilke muligheter offerrollen i vår tid er blitt ladet med. Snart begynner hun å moralisere høylytt over at ingen andre grep inn, og å fremheve hvilken formidabel betydning hennes egen reaksjon fikk. At Borgli jevnlig sår tvil om hva i handlingen som er «sant», og hva som er fantasier inne i Signes hode, gjør det uklart om dette stemmer, eller om det snarere er hovedpersonen som skyver andre unna i den dramatiske situasjonen, slik vi også får se i filmen. Løgnaktigheten hennes understreker ytterligere at i møte med Syk pike må betrakteren kontinuerlig manøvrere i et uklart rom mellom realitet og påfunn.
Fra første øyeblikk har forholdet mellom Signe og Thomas vært kjennetegnet av halvironisk distanse: Begge ynder å snakke den andre ned. At Thomas er i støtet og forbereder utstilling i et av Oslos mest fremgangsrike gallerier, gjør Signes tørst etter oppmerksomhet desto kraftigere. Snart har hun oppsøkt sin gamle – og i filmen sterkt karikerte – langer i barndomshjemmet han deler med sin mor, og fått ham til å bestille de mystiske russiske medikamentene hun har oppdaget på internett: piller som fører til et voldsomt utslett på huden og – skal det vise seg – det som mye verre er. Snart gir de den ventede kroppslige effekten, og i takt med at Signes ansikt blir stadig mer skadet, oppnår hun også den sosiale effekten hun er på jakt etter: at andre viser at de anerkjenner henne. På karakteristisk vis er hun på sykehuset mest opptatt av dem som ikke kommer på besøk. I en særlig effektfull scene fantaserer hun om å nekte dem adgang i begravelsen sin – som selvfølgelig er blitt en så ettertraktet arena å bli sett på at kirken må operere med gjesteliste og køsystem.
Signe må være en av de mest irriterende skikkelsene i nyere norsk film: «needy» på en bortimot uutholdelig måte og så skruppelløst full av skuespill og usannheter at det bokstavelig talt nesten ikke er til å tro. At hun også så åpenbart er sårbar, et ord som er betegnende for det psykologispråket filmen gjør seg lystig på bekostning av, krever betydelig tålmodighet å skjenke en tanke. Sammenlignet med henne kommer den litt tafatte Thomas mindre ille ut, men også han er rammet av galopperende selvopptatthet – i en grad som kan bli like pinlig som Signes, om enn uten tilsvarende katastrofale resultater. Kunstmaterialet hans er designklassikere – nordmannen Terje Ekstrøms eksperimentelle sittemøbel Ekstrem har neppe fått tilsvarende filmatisk dekning før – og på utstillingsåpningen hans ser man de skulpturelle resultatene. At parets stue er full av kreasjoner av alle fra Arne Jacobsen til Marcel Breuer, viser seg imidlertid også å være resultatet av mer lyssky virksomhet: Thomas forsyner seg ikke bare av vinflasker til 23.000 kroner, men også av eksklusive møbler. Yrkesrollen hans gir muligens overskridelsene av så vel konvensjoner som lover et skinn av «høyt» kunstprosjekt, men til slutt blir han uansett innhentet av «virkeligheten».
For meg forblir stolene og filmens bruk av dem et motiv Borgli aldri bringer helt i havn. Sikkert er det imidlertid at de er med på å utdype harselasen med kunstlivet, miljøet som i tråd med tittelen dominerer Syk pike. Kunstverdenens ritualer – vernissasjen og den påfølgende middagen, for eksempel – gjenskapes på treffende vis, velkledde gjester, ambisiøs servering og mer eller mindre tilsiktet komikk inkludert. Middagen finner sted i en praktfull brutalistisk Jan Inge Hovig-villa, og de mange kjente kunstnernavnene i rulleteksten vitner om verkene Syk pike er full av. Også i debut-langfilmen Drib (2017) viste Borgli (som denne gang selv spiller regissør/fotograf) seg som en filmskaper som er glad i å leke med skillet mellom virkeligheten og filmens fiksjonsunivers. At skuespiller Eirik Sæther også i virkeligheten er en fremgangsrik kunstner som, i likhet med Thomas, er blitt intervjuet i D2, understreker dette. Det samme gjør det faktum at filmens hardtslående doktor blir spilt av lege-skuespilleren Anders Danielsen Lie (nok et nikk til Trier-universet), og at filmens gallerist blir spilt av Christian Torp, som selv har drevet galleri i hovedstaden. At galleristen i filmen bærer navnet Eivind, er nærliggende å oppfatte som en referanse til Standard (Oslo)-grunnleggeren Eivind Furnesvik, sin generasjons mest fremgangsrike gallerist i Norge. Signe får omsider og med gedigen tilfredshet «snakke ut» i VG om hudlidelsene sine. At dét blir hennes motsvar til Thomas' D2-intervju, gjør det fristende å trekke parallellen enda lenger: Antyder Borgli at den selvdestruktive galeien hun er ute på, er for et slags kunstprosjekt å regne?
Kunstlivet er ikke alene om å få kjørt seg i Syk pike. Medienes appetitt på «personlige historier» driver regissøren dessuten gjøn med, og også et så forterpet emne får han noe mer vellykket ut av enn man umiddelbart kan frykte. At Signe plasserer VG foran alle de konkurrerende avisene i stativet den dagen hun er på forsiden, og foreviger seieren, burde være unødvendig å legge til. Aller dårligst ut kommer trolig motebransjen og dens blanding av korrekthet og kynisme. Den stadig mer skamferte hovedpersonen møter nemlig en modellagent (Hovig) som ivrer for inkludering i bransjen og derfor vil hyre henne. Agenten omgir seg naturligvis bare med minoritetsrepresentanter, og at hun stadig kommanderer sin pene blinde assistent rundt, bidrar til å gjøre filmen virkelig mørk. Da Signe skal gjøre en modelljobb i Vigelandmuseets fotogene saler og ender med å falle blodig om (etter på typisk vis å ha stengt sin mer ettertraktede konkurrent inne på do for selv å kunne overta), er alle på fotoopptaket langt mindre opptatt av å hjelpe henne enn av å understreke at dette har de ikke noe ansvar for.
Så hard er Borgli med figurene sine at handlingen får preg av det morbide: Signe blir rasende og ringer journalisten da en tragisk drapssak driver offerintervjuet med henne nedover nettfronten. Nå og da er i det hele tatt satiren grovkornet nok til at den blir urealistisk. Dét er imidlertid etter mye å dømme tilsiktet: Syk pike overskrider tidvis realismen og begynner, godt hjulpet av et dramatisk lydspor, å flørte med skrekkfilmen. Hovedpersonens gradvis mer ugjenkjennelige og maskeaktige ansikt leder tankene til produksjoner med atskillig lavere kunstneriske ambisjoner enn Borglis.
Signes løgner graver henne på den ene siden lenger og lenger ned i problemer, men samtidens eksentrisiteter og grenseløse forståelsesfullhet gir henne på den annen kontinuerlig nye muligheter for selveksponering: Uansett hvor fryktelig det går med henne, og uansett hvor utspekulert hun har oppført seg, kan hun da forfatte en bok om det og vinne sine medmenneskers sympati tilbake ved å falby offentligheten svak- og stakkarsligheten sin. Så smertefull og dyster som Syk pike viser seg å være, er det en lettelse å oppleve at dens mange vittigheter stadig innbyr til smil og humring. Estetisk sikker er den dessuten sine 95 minutter gjennom. Borglis arbeid og sans for det kulturelt følsomme og ubehagelige – og humoren i det – har i det hele tatt noe dristig og friskt ved seg, men vil neppe falle i enhver smak. Den som ikke kjenner igjen noe vesentlig i regissørens like deler selvbevisste og samtidige fortelling, må imidlertid ha gått glipp av både internett og 2020-årenes fysiske virkelighet.
Publisert 1. september