Protagonisten som tilskuer
A Human Position, 2022
Regi og manus: Anders Emblem
Med: Amalie Ibsen Jensen, Maria Agwumaro
Vises på utvalgte kinoer fra 13. mai
[Vi gjør oppmerksom på at denne kritikken kan innholde beskrivelser av punkter i filmens handling som i følge filmens distributør kan oppleves som spoilere. Red.]
Anders Emblems A Human Position er en dramafilm – laget på lavbudsjett i løpet av pandemien, vist på en rekke festivaler og snart i begrenset kinodistribusjon – hvor både kamera og livet filmen omhandler stadig står på stedet hvil. Det er en film hvor dramasjangerens konvensjonelle motor – plot og eksposisjon – viker av veien for atmosfæriske bilder som antyder skiftende emosjonelle tilstander. Slik føyer den seg inn i en tradisjon for begivenhetsløs film som strekker seg i hvert fall tilbake til Roberto Rosselinis Reise i Italia (Viaggio in Italia, 1954). Emblems fortellerstil er altså langt fra typisk for norsk dramafilm.
Filmens protagonist er den unge journalisten Asta (Jensen) som bor i Ålesund sentrum sammen med kjæresten Live (Agwumaro). Asta dekker lokalnyheter for Sunnmørsposten, hvor hun er sommervikar. Hun er effektiv og presis i det journalistiske arbeidet, men forholder seg kjølig og upersonlig til kilder og de hun intervjuer. På samme måte sonderer filmen ofte Asta og omgivelsene hennes på avstand. Når Asta intervjuer lederen av en gruppe aktivister som ønsker å bevare jugend-arkitekturen og grønne lommer i Ålesund, utspiller denne korte scenen seg som en halvtotal hvor Asta står vendt vekk fra kameraet med god avstand til den oppgløde og gestikulerende aktivistlederen. Slik kommuniserer fotografiet i A Human Position ofte – men ikke alltid – Astas kontrollerte følelsesliv: hennes pliktskyldige høflighet, men òg manglende engasjement og antagelige depresjon.
Over frokost snakker Asta og kjæresten om aktivistene. De enes om at det er synd at de grønne lommene i byen forsvinner, men at det sannsynligvis ikke er noe poeng i å demonstrere: Kapitalinteressene seirer visstnok uansett over hensyn til allmenheten. Den sparsommelige, naturalistiske dialogen bidrar til at Astas indre liv i all hovedsak brettes ut gjennom blikk, kroppsspråk og infleksjon. En krise eller traumatisk hendelse i livet til Asta i forkant av filmens hendelser – en slags foranledning til hennes personlige og politiske apati – mer enn antydes, men beskrives ikke. I stedet dveler kameraet ved livets rutiner: kortspill, tannpuss og frokosten, parets generiske, pene leilighet og nysgjerrige kattunge. De mange hverdagsbildene – ofte vakkert fotografert gjennom døråpninger - etablerer en rytme som er dyssende, men aldri direkte kjedelig.
Filmens sparsommelige karakter og realistiske tilsnitt gjør det tvetydig hvilke bilder, om noen, er tenkt å være allegoriske. Antyder de stadige bildene av kattungen, gående rundt i leiligheten, stirrende ut av vinduet, at Asta befinner seg i en tilsvarende «beskyttet» ramme? Andre scener fremstår mer konkrete. Lives reparasjon av gamle stoler – det eneste filmen forteller oss at hun brenner for – en enkel metafor for det varsomme vedlikeholdet av Asta og Lives rutinepregede kjæresteforhold hvor de unngår å snakke direkte om traumet som kanskje er årsaken til Astas melankoli. En Tripp Trapp-stol og en barnevogn i uåpnet emballasje på loftet hvor Live reparer stoler vises som et sjeldent subjektivt bilde fra Astas perspektiv. Mindre subtilt blir det når en senere scene i filmen avslører keisersnittarret på Astas mage.
Asta får en ny driv når hun oppdager at en asylsøker som aldri opptrer direkte i filmen – Aslan – er sendt ut av Norge fordi fiskefabrikken han arbeidet på er blitt stengt på grunn av brudd på arbeidsmiljøloven. Hun kartlegger Aslan sitt liv i Ålesund og skriver en større avisreportasje om utsendelsessaken hans. Samtidig er det uklart om dette engasjementet i å nøste opp i en byråkratisk urett egentlig endrer noe i livet til Asta. En kort sekvens med bilder av det slitne og brakkelignende asylmottaket, står i kontrast til den lune vintage-rustikken som preger innredningen i de stadig tilbakevendende bildene fra Astas leilighet. Samtidig er begge steder upersonlige: asylmottaket er blottet for personlige eiendeler, mennesker og lyd, mens leiligheten til Asta er eiendomsprospekt-generisk og speiler den tilbaketrukne og føyelige væremåten hennes. Men man kan óg spørre seg om denne estetiske kontrasten egentlig forteller noe om samfunnets behandling av vanskeligstilte mennesker utover det åpenbare.
Asta orienterer seg i det kommunale asylbyråkratiet, men filmen viser aldri at hun snakker med noen asylsøkere. Antagelig er hensikten med dette grepet å poengtere at asylsøkerne er usynlige i lokalsamfunnet. Samtidig fører dette til at filmen – i likhet med Asta – holder den medmenneskelige faktoren på avstand. A Human Position gjør en empatisk vending, men unngår i likhet med Asta å ta konkret stilling til hva, om noe, bør eller kan gjøres.
For Asta er livet preget av orden og funksjon. Hun har de tingene og sikkerhetene som - i overfladisk og i normativ forstand - gjør en til en suksessrik ung voksen: kjæreste, fin leilighet, en variert jobb med mulighet til å avansere. Filmens estetikk er tilsvarende rutinepreget, men tiltalende: den kjølige grå-blå og hvite fargepaletten – ofte litt overeksponert – er umiddelbart gjenkjennbar som det filmatiske innpakningen for søvnig skandinavisk småbyliv. Tenk Roy Andersson, men uten hans hang til å bryte opp dette estetiske skjemaet ved å karikere det provinsielle rutinelivet gjennom surrealistiske og humoristisk tilsnitt. Spørsmålet A Human Position estetisk-psykologiske portrett av Asta stiller, men ikke besvarer, er hvorvidt det er nødvendig for henne å forstyrre den trygge livsrammen – liksom risikere noe – dersom hun ønsker å løsrive seg fra å leve livet på autopilot. Det som gjør filmen både frustrerende og vakker er at vi ikke får vite om Asta i det hele tatt er i stand til å stille slike spørsmål.
Publisert 20. april, 2022