The Velvet Underground – «things always seem to end before they start»
The Velvet Underground, 2021
Regi: Todd Haynes
Vises på Cinemateket i Oslo fra 15. oktober
Om man måler innflytelse mer etter kvalitet enn kvantitet, finnes det neppe noe mer betydningsfullt band i rockehistorien enn The Velvet Underground. Beatles, Stones og The Who inspirerte nok flere, men det er i tradisjonen etter VU at man finner de største fornyerne. Pere Ubu, Television, Husker Dü, The Dream Syndicate, Sonic Youth, Throwing Muses, Yo La Tengo, Low, Sleater-Kinney, The National, bare for å nevne noen få. Så å si hele den eksperimentelle, såkalt alternative amerikanske rocken springer på en eller annen måte ut fra standarden VU satte med det ikoniske debutalbumet The Velvet Underground and Nico, utgitt på jazz-label’en Verve i mars 1967.
Litt underlig er det derfor at det er laget så få filmer om et band som helt fra starten var tett forbundet med mediet gjennom samarbeidet med Andy Warhol. Men etter titler som The Velvet Underground Tarot Cards (Warhol, 1966), The Velvet Underground Eat Lunch (Danny Williams, 1966), og The Velvet Underground in Boston (Warhol, 1967) finnes det bare noen konsertopptak, enkelte video-og fjernsynsproduksjoner, samt den korte animasjonsfilmen The Velvet Underground Played at My High School (Tony C. Jannelli & Robert Pietri, 2017). Men nå har vi altså fått Todd Haynes sin The Velvet Underground (2021), laget for Apple TV og vist utenfor konkurranse i det ærverdige Grand Théatre Lumière i Cannes.
Dette er Haynes sin første dokumentar, og i filmografien hans er det nok tematiske forgreninger mer enn stilistiske særpreg som gjør ham til en naturlig kronikør av miljøet rundt VU og den historiske perioden det vokste ut fra. Filmer som Safe (1995), Far From Heaven (2002), og Carol (2015) står estetisk sett nokså langt unna det dissonante, dronende og «gritty» uttrykket til VU. Likevel kunne man påstå at det er mye i Haynes sine tidligere arbeider som peker fram mot denne dokumentaren. Filmer om musikk eller musikere er det flere av i dette kunstnerskapet, fra den omdiskuterte kultfilmen Superstar: The Karen Carpenter Story (1988) til glam-klassikeren Velvet Goldmine (1998), samt den høyst uortodokse biografifilmen om Bob Dylan, I’m Not There (2007). Haynes laget også musikkvideoen til Sonic Youth-låta «Disappearer,» fra albumet Goo (1990), som forøvrig inneholder låter om Karen Carpenter og Mildred Pierce (som Haynes senere laget en mini-serie om for HBO i 2011). Spenningen mellom repressive sosiale normer og alternative livsformer animerer denne filmografien. At en filmskaper som var sentral i strømningen B. Ruby Rich tidlig på 1990-tallet ga navnet New Queer Cinema lager film om et band som VU gir også mening.
Bandet som ble til i loftsleiligheten Lou Reed og John Cale delte i 56 Ludlow Street på Manhattans Lower East Side var ikke det eneste i perioden med vitale koblinger til samtidens visuelle kultur, men det fantes knapt noen andre rockemusikere som var så solid innkapslet i en kosmopolitisk, transmedial kunstscene som dem. Tidlig Pink Floyd hadde sine lysshow med projeksjon av film på UFO Club i London, medlemmer av The Doors kom fra filmskole, og The Beatles hadde sine samarbeidsprosjekter med den amerikanske regissøren Richard Lester, men VU sin forankring i New Yorks kunstfaglige demimonde gikk atskillig dypere.
Nettopp dette kulturelle festet i 60-tallets vibrerende, multi-estetiske avantgarde-miljøer får betydelig plass i Haynes sitt portrett. En av de første talking heads som dukker opp i filmen er Jonas Mekas, en sentral skikkelse i den amerikanske eksperimentelle filmtradisjonen. Vi får høre at John Cale og Lou Reed vanket på de samme barene som Jasper Johns, Edward Albee, og Tony Conrad; Cale var også med sistnevnte i musikk-kollektivet Theatre of Eternal Music (også kjent som The Dream Syndicate), som blant andre besto av den kjente minimalist-komponisten La Monte Young. Underveis vises det korte klipp fra Maya Derens Meshes of the Afternoon (1943) og Jack Smiths Flaming Creatures (1963), begge klassikere fra avantgarde-tradisjonen som mange filmstudenter og cineaster vil være kjent med. Diktere som Allen Ginsberg, Hubert Selby Jr., og William Burroughs siteres i filmen, samt poeten Delmore Schwartz, som var Reed sin lærer og mentor ved Syracuse University (og hvis stemme vi også hører på lydsporet). Men den mest fremskutte kunstkonteksten er selvsagt Andy Warhol og det pulserende, særegne økosystemet rundt hans Factory. For eksempel får skuespilleren og Warhols superstjerne Mary Woronow forholdsvis mye taletid.
Det er nærliggende å tenke at Haynes først og fremst har villet lage en hyllest til bandet og til tidsepoken og miljøet som frambrakte det. Slik sett etablerer The Velvet Underground en tydelig kontinuitet med regissørens tidligere arbeider. Granskningen av selvskadende kunstnere, homofile rebeller, og elastiske seksuelle identiteter strekker seg tilbake til kortfilmen han laget ved Brown University, Assassins: A Film Concerning Rimbaud (1985), men også til filmen om Karen Carpenter og gjennombruddet med Poison (1991), som bygger på Jean Genet sine bøker. Fascinasjonen for perioden sent 60-tall og tidlig 70-tall kommer blant annet til utrykk i Velvet Goldmine, som henter inspirasjon fra Performance (Donald Cammell & Nicolas Roeg, 1970) og A Clockwork Orange (Stanley Kubrick, 1971). Dokumentaren er i langt mindre grad en refortolkning av bandet, og jeg vil tro at filmen byr på nokså lite ny informasjon for de som allerede kjenner historien til VU rimelig godt fra før. Haynes er flink til å illustrere det grenseoverskridende, kaotiske, og kaleidoskopiske ved både VU og kunstscenen, og resultatet er en grafisk og akustisk «mettet» film som tidvis står i fare for å drukne i sin egen informasjonsfylde. Det ligger åpenbart et massivt og imponerende arkivarbeid til grunn her, ved The Warhol Museum i Pittsburgh og sikker andre steder, og Haynes kan nok ha falt for fristelsen til å lesse på for mye.
Denne omsluttende, larmende collagen og de mange splitscreen-komposisjonene har flere fine øyeblikk, som når vi ser Warhols screen test av Reeds intense ansiktsuttrykk sidestilt med diverse arkivmateriale og voice-over fra blant andre søsteren Merrill Reed Weiner. Men denne kakofoniske formen forhindrer likevel ikke at filmen narrativt sett er relativt konvensjonell: Vi får segmenter med oppvekstskildringer i begynnelsen, formative erfaringer, historier om tidlige bandkonstellasjoner, referanser til en rekke identitetsformende impulser, tilbakeblikk på Warhols og Nicos vesentlige bidrag, fragmenter av konsertopptak, en lang rekke intervjuer med aktører som før nevnte La Monte Young, sangeren Jonathan Richman, og filmkritikeren Amy Taubin, friksjon og sparking av medlemmer, oppløsning, og glimt fra gjenforeninger. Etter at vi får høre utdrag fra flere av de epokegjørende låtene fra debutalbumet – «I’ll Be Your Mirror,» «Heroin,» «Run Run,» og ikke minst «Venus in Furs,» er seleksjonen fra de senere platene ganske forutsigbar: «Sister Ray» når vi kommer til White Light/White Heat (1968), «Pale Blue Eyes» når vi kommer til den selvtitulerte tredjeplaten (1969), og «Sweet Jane» når vi kommer til Loaded (1970).
Haynes lykkes langt på vei med å mane fram den tøylesløse og mørke energien fra The Velvet Undergrounds New York, samt bandets outsider-status og nihilistiske verdensanskuelse. Kontrasten til rockekulturens californiske episenter i samme tidsperiode er påtakelig. Som et inntrykkstungt og sanselig snapshot fra miljøet rundt VU fungerer filmen strålende – det er ingen enkel oppgave å fange inn og gjengi stemningen og følelsen av et bestemt historisk øyeblikk. Men de som forventer et nytt og friskt blikk på et av historiens aller mest innflytelsesrike band blir antageligvis skuffet. Haynes tilbyr ingen rekontekstualisering eller nylesning. Vi blir eksponert for en del utsøkt arkivmateriale men får egentlig ingen ny kunnskap om bandet. Kanskje det uansett er å vente for mye. For denne seer trekker det også litt ned helhetsinntrykket at filmen på langt nær er i balanse når det gjelder selve stoffet; John Cale sin fortelling om VU får klart mest plass, og det dveles mye mer med debutalbumet (som jo er det folk flest kjenner best fra før) enn de påfølgende. Det gjør at særlig skivene fra 1969 og 1970, etter at Cale fikk fyken, får ufortjent lite oppmerksomhet.
Jeg synes nok også at Haynes i for stor grad forsømmer betydningen av minimalisme i VUs uttrykk. Gjennomgående forsøker han å reprodusere – i sin egen filmiske estetikk – den eksperimentelle, nyskapende bruken av friksjon og støy som bandet er kjent for. Men VU introduserte også en særegen stillhet, en dempet langsomhet, i rocken som vi i dag finner igjen i shoegaze-sjangeren og i repertoaret til stilistiske innovatører som Hope Sandoval og Low. Om dette ikke nødvendigvis er den definitive dokumentaren om VU, er filmen likevel en lidenskapelig skildring av hvordan det må ha vært å befinne seg i kretsen rundt bandet cirka 1967.
Publisert 9. oktober, 2021