Min onkel i Amerika
C’mon C’mon 2021
Regissør og manusforfatter: Mike Mills
Med: Joaquin Phoenix, Woody Norman, Gaby Hoffman
På kino fra fredag 8. april
Det er et eller annet som ikke helt er på plass i livet til Johnny (Phoenix), hovedpersonen i C’mon C’mon, den fjerde spillefilmen til den tidligere skate-, reklame- og kunstfilmskaperen Mike Mills. Johnny er en profilert radiopersonlighet, med Hans Olav Brenner-skjegg og det hele, og i begynnelsen av filmen er han på en nasjonal reportasjereise for å intervjue barn og ungdom om deres håp for fremtiden, som i og for seg burde være givende, men han har problemer med å nå gjennom til sine intervjuobjekter. (Johnny: «Hvis du hadde en superkraft, hva skulle det vært?» Barn: «Det er et veldig populært spørsmål.») Idet han sjekker inn på et hotellrom i en fremmed storby etter endt arbeidsdag og hører gjennom teipen, føler han ingenting. Han tar frem opptaksutstyret for å lese inn en intro, men voicen sitter overhodet ikke: Han høres bare ut som om han holder på å sovne. Så ringer telefonen. Det er hans søster (Hoffman), som han ikke har snakket med siden deres mors død. Hun bor i Los Angeles og må reise til San Francisco for å se til sin briljante, men bipolare eksmann, og trenger – selv om hun ikke sier det med så mange ord – noen til å passe sin niårige sønn, Jesse. Johnny spør hvordan det går med ham. «He’s good. He’s smart and so weird», sier hun og legger til, som om Johnny ikke hadde nok å stri med allerede: «He’s a whole person.»
Forholdet mellom unge og voksne mennesker er et tema i alle Mike Mills’ filmer: I debuten Thumbsucker (2005) sliter en tenårig gutt med en vedvarende trang til å sutte på tommelen, som kanskje har noe å gjøre med hans ADHD-diagnose og Ritalin-medisinering, men kanskje vel så mye å gjøre med at hans foreldre oppfører seg som barn. (Den mest tillitsvekkende omsorgspersonen i filmen er en skolelege spilt av Keanu Reeves, som forsøker å avvenne tommelsugingen ved å bringe ham i kontakt med et åndedyr gjennom hypnose.) I det romantiske dramaet Beginners (2010) spiller Ewan MacGregor en 38-årig ungkar som bearbeider sin fars død, og også det faktum at faren kom ut av skapet som homofil etter morens død, og heller ikke helt virker å ha kommet over morens hjemmesnekrede primalskrikterapi. (Ung Ewan MacGregor: «I don’t have anything to scream about.» Moren: «You will.») Mens i Moderne kvinner (eng. 20th Century Women, 2016), Mike Mills’ mesterverk, bor en 15-årig gutt i et 70-tallskollektiv med sin mor, som mer eller mindre setter ut oppdragelsen til to yngre kvinner i kollektivet. De introduserer ham for feminisme, menstruasjon og Talking Heads.
C’mon C’mon har også innslag av alternativ, nord-californisk terapikultur, men er faktisk Mike Mills’ minst quirky spillefilm hittil, filmet i sort-hvitt med dvelende tagninger og lange strekk uten dialog, bare musikk, som I’m Easy to Find (2019), hans kortfilm laget til rockebandet The Nationals album med samme navn (The National-tvillingene Bryce og Aaron Dessner har også lagd lydsporet til C’mon C’mon).
Niårige Jesse (spilt av britiske Woody Norman) viser seg definitivt å være a whole person, han har lest den italienske fysikeren Carlo Rovellis populærvitenskapelige bøker, hører på Mozarts Rekviem i d-moll hver lørdagsmorgen og liker aller best å leke at han er et foreldreløst barn. («Det er køyesenger på barnehjemmet og alle barna snorker», sier han en natt han vekker onkelen sin. «Kan jeg sove hos deg?») Men han er ikke så rar som moren skal ha det til. Han er bare et barn. Han gir Joaquin Phoenix’ utbrente podkasterfigur en anledning til å lære en ung person å kjenne på en måte som ikke er mediert gjennom en vattert mikrofon. Selv om mikrofonen fortsatt spiller en rolle: I en sekvens drar de til Venice Beach i Los Angeles, hvor Jesse blir rigget opp med utstyr og sendt ut for å gjøre kontentum-opptak, noe som åpenbarer ham for hvor vakker og full av lyd verden er. Så det handler i det hele tatt mye om aurale medier. (Podkasteren Starlee Kine, kjent for miniserien «The Mystery Show» og den episoden av «This American Life» som handler om å komme over et samlivsbrudd ved å høre på Phil Collins, er listet på rulleteksten som «Special Consultant», og det er tidspunkt i filmen hvor du kan finne på å tenke: Det eneste som mangler nå, er at Kari Hesthamar dukker opp i en cameo.)
Men i videre forstand handler C’mon C’mon om å lytte, både til omgivelsene og sine medmennesker. Mike Mills er gift med multikunstneren Miranda July, som i et intervju i forbindelse med hans forrige film ga det som i konteksten lød som hennes høyeste form for kompliment: «I’m agog at how little he cares about storytelling conventions ... He’s ultimately more experimental than I am.» Men C’mon C’mon er i bunn og grunn en ganske konvensjonell, stille film, fri fra de nonnarrative, mer essayistiske grepene som distingverte både Beginners og 21st Century Women, og uten de fysiske geberdene som kan kjennetegne Joaquin Phoenix’ skuespill.
Mest av alt er nok filmen inspirert av Mike Mills’ opplevelse av å bli far i voksen alder – han og July har en sønn, som identifiserer seg som ikke-binær, og er på samme alder som Jesse. Og hvordan et ungt menneske finner seg til rette i verden, er jo fascinerende, særlig hvis du er midt oppi det, selv om man noen ganger kan få litt nok.
«Hvorfor må alt du gjør, være sært og eksentrisk? Kan du ikke gjøre noe normalt?» spør Joaquin Phoenix på et tidspunkt.
«Hva er normalt?» svarer nevøen hans.
«Ok. Godt poeng.»
Særlig dypere blir ikke C’mon C’mon, og det er jo mer enn dypt nok.
Publisert 7. april, 2022