En kjærlighetssang om harmoni og forsvinning
What about China? 2022
Regi: Trinh T. Minh-ha
Vises på Kunstnernes Hus 16. november
For noen år siden leste jeg essayet «Commitment from the Mirror-Writing Box» (1989) av den vietnamesisk-amerikanske forfatteren, professoren og filmskaperen Trinh T. Minh-ha. Hun skriver om hvordan det er å være en kvinne og immigrant som skriver i en mannsdominert, vestlig verden. Om hvordan det påvirker tekstene hennes, hvordan hun enten blir lest med hovedvekt på identiteten hennes – eller at hennes betraktninger blir avvist som irrelevante. Hun skriver om makt og forventninger i språk. Hun skriver også om hvordan dette har forandret seg til det bedre med tiden, hvordan mange flere kvinner nå tar til ordet og utfordrer konvensjoner. Hun foreslår hvordan vi kan navigere oss gjennom disse utfordringene, og skrive på egne premisser. Dette essayet som er en del av boka Woman Native Other fra 1989, gjorde et stort inntrykk på meg som ung skribent og kvinne med minoritetsbakgrunn og jeg finner ofte tilbake til det for både motivasjon og metode. Det gjorde jeg også når jeg skulle sette i gang med å skrive denne teksten her.
Plutselig skal selveste Trinh T. Minh-ha gjeste Kunstnernes hus Kino i forbindelse med norgespremiere av den nyeste filmen hennes What About China? Filmen hadde verdenspremiere under CPH:DOX tidligere i år, hvor den vant pris i seksjonen New Visions, kategorien for verk i skjæringspunktet mellom kunst og film. Filmen kan man beskrive som både essayistisk og dokumentarisk, men det mest påfallende er likevel hvordan den unngår tvungen kategorisering. Den består hovedsakelig av opptak fra 1990-tallet, da arkitekten Jean-Paul Bourdier og Minh-ha selv reiste rundt og filmet gamle Hakka-hus – sirkulære fellesboliger etter arkitekturtradisjonene til Hakka-folket i Sør-Kina. Bildene skildrer hverdagen, menneskene og aktivitetene til de som bor i rurale Kina. Nå, omtrent 30 år senere, undersøker Minh-ha arkivmaterialet med samtidens briller og diskuterer hva som har gått tapt, hva er det som er i ferd med å forsvinne?
Før denne visningen på Kunstnernes hus blir filmen introdusert av Minh-ha selv som oppfordrer publikum til å oppleve filmen med alle sansene: hun sier at hun som filmskaper snakker med hendene sine, og ber oss lytte med øynene. Videomaterialet som viser hakka-arkitekturen er sammenstilt med en voiceover som består av flere ulike stemmer i tillegg til Minh-ha selv. For eksempel den kinesisk-britiske forfatteren og filmskaperen Guo XiaoLu som leser fra boka si, eller dikteren Shan Xiao Yue som leser poesi. I tillegg til stemmene er det folkesang og elektronisk musikk, kombinert med ulike former for stillhet som flyter gjennom den 135 minutter lange filmen. Minh-ha, som er utdannet komponist og har studert musikketnografi, har snarere komponert filmen enn klippet den, og lydsporet ser ut til å styre montagen, som er både rytmisk og harmonisk. I tillegg til opptakene fra 90-tallet, ser vi detaljer fra maleriene til den kinsesiske maleren Guo Xi, hvor kameraet zoomer inn og beveger seg over bildene på en måte som gir følelsen av at kameraet berører maleriet. På denne måten vekker også Trinh Minh-ha det haptiske potensialet i film og skaper en slags helhetlig sensorisk opplevelse.
Det er vanskelig å la være å lese What About China? som en del av Minh-ha sitt bredere prosjekt som både forfatter og filmskaper. Hun vil bryte med hierarkier, lineær tidsforståelse og kolonial tenkning. Siden hennes første film, Reassemblage (1982), en montage av bilder, lyder og musikk fra Senegal, har hennes refleksive metoder blitt stående som et eksempel på hvordan etnografisk film kan ha en feministisk tilnærming. Hun fastlo nemlig i voiceoveren til filmen at hun ikke ønsker å snakke om subjektet i arbeidene sine, men bare snakke ved siden av («not speak about, just speak nearby»).
I What About China? er Minh-ha konstant i forhandling med seg selv om hva det er hun vil si, samtidig som hun inviterer publikum til å tolke selv. Det kjennes som hun nærmest unngår å komme til kjernen av poenget, eller identifisere og definere problemstillinger, men heller sirkler rundt de og observerer. Hva er det vi ser? Hva er det vi ikke ser? Hvem blir sett og hvem er det som ser på oss? Vi kan for eksempel tenke på den kinesiske statens panoptiske overvåkning eller ekspanderende økonomi, eller livene til de som bor i disse husene i landsbyene som nå er i ferd med å forsvinne. Vi kan også reflektere over hvordan vi alle konsumerer produkter laget i Kina, eller diskrimineringen mot kinesere da pandemien brøt ut.
What About China? er skutt i Hi8-formatet og gjør et poeng ut av å være lavoppløst på storskjermen, noe som også blir kommentert i voiceoveren til Minh-ha. I «In Defense of the Poor Image» (2009) kaller Hito Steyerl lavoppløste bilder for fordrevne bilder i en digital verden – avfallet i dagens bildekultur. I What About China? brukes de til å bryte med dette hierarkiet mellom lav- og høyoppløsning, og danne det filmskaperen selv kaller harmoni. De lavoppløste bildene gjør det også paradoksalt nok lettere for oss å abstrahere og bruke filmen som et diskursivt objekt. Minh-ha viser at den filmiske opplevelsen av altoppslukenhet som mange filmskapere etterstreber, kan oppnås på andre måter enn ved fotorealistiske bilder, fengende narrativ osv., men heller ved å utfordre sansene. De lavoppløste bildene hinter også om en fortid, en fortid som muligens er forsvunnet, nå som Kina driver en effektiv urbanisering og utradering av tradisjonell arkitektur. Når de bildene da sammenstilles med modulær musikk og referanser fra samtiden, går nåtid og fortid sammen og forvrenger en lineær vestlig tidsforståelse.
Når jeg sitter og her og skal skrive om Minh-ha og filmen hennes kjennes det også nærliggende å unngå kategorisering, unngå å finne kjernen i budskapet, identifisere hovedpoenget med filmen – men snarere stille spørsmål, åpne opp lesningen av den, løsrive meg fra konstruerte motsetninger og dikotomier. I flere sammenhenger både i bøkene sine og i intervjuer har hun minnet oss på at å operere med begrepsdefinisjoner og nedfelte sannheter ofte kan være en videreføring av kolonial tenkning. Med hver film hun lager, tenker jeg at hun utfordrer oss til å unngå dette, ved å la noen begreper stå sentralt i verket, men samtidig la definisjonen være åpen, og bare tangere subjektet.
Et begrep som går igjen i filmen er harmoni, og man kan lure på hva Minh-ha mener med dette, Jeg opplever ikke harmoni i denne sammenhengen som satt opp mot ikke-harmoni. I filmen eksisterer harmoni i ulike grader, både inni oss og utenfor. Vi finner harmoni i musikken, hverdagen både i byene og landsbyene, i både fortiden og nåtiden. Harmoni og forsvinning er behandlet med kjærlighet, ikke som kontraster eller motstykker, men som sammenkoblinger. Trinh T. Minh-ha inviterer oss med denne filmen, og sin tilstedeværelse i Oslo på Kunstnernes hus, til å også delta i en metadiskusjon om filmens potensialer og fallgruver. Hun inviterer oss til å ikkekonkludere, men heller åpne opp – så det gjør jeg og, og spør dere: hva er det egentlig med Kina?
Publisert 14. november, 2022