En elegi for filmkritikken
Noen av de mest populære påstandene om filmkritikkens tilstand er at alt var bedre før og at den offentlige samtalen om filmen forfaller.
Eller enda verre, den er døende. For å ta et eksempel
Det er merkverdig hvordan samme problemer omtrent samtidig synes å dukke opp i de forskjellige land. Nu har man for eksempel i løpet av den aller seneste tid i såvel, britisk som dansk og svensk fagpresse kunne konstatere en aktiv interesse for filmkritikken i de respektive land. Den er gjort til gjenstand for bred omtale og omfattende debatt. Og som en rød tråd gjennom innleggene går en påtagelig misnøye med den stedelige kritikken.
Dersom vi ser bort fra eventuelle språklige avsløringer kunne innlegget stått på trykk i dag, i 1983, eller i 1933. Påstanden om at norsk filmkritikk er dårlig og bekymringen for at filmstoffet i avisene skal bli enda dårligere er tilbakevendende, men dette sitatet er fra Aftenpostens kritiker Sven Krohn fra en kronikk i hans egen avis i 1961. Enda en påminnelse om at påstanden om filmkritikkens krise er alt annet en ny, finner vi i Norsk Filmblad i 1946 hvor daværende formann i Kommunale kinematografers landsforbund Kristoffer Aamot skrev
Noen år før verdenskrigen hadde vi på et av Landsforbundets årsmøter et foredrag om filmkritikken med etterfølgende debatt. Debatten munne ut i å henstille til pressen med å slutte med å behandle filmen i petit. En henstillet til at filmkritikken behandlet filmen alvorlig og avisen ikke slapp visergutten eller andre uten forståelse av hva film var til i avisens spalter når filmene skulle anmeldes.
Filmkritikken døde ikke på 1970-tallet, og den forsvant ikke i løpet av 1990-tallet. Følgelig har min reaksjon på nye ytringer av denne karakterene vært litt avventende, av typen: ”Ulv, nå igjen”? Når jeg nå er mer tilbøyelig til å lytte til ropene er det flere årsaker til det knyttet til institusjonelle forhold rundt filmmediet og filmkritikken.
Generasjonsskifte
Den første og internasjonalt sett viktigste årsaken er kinoens degraderte betydning for filmdistribusjon og filmopplevelse. Selv om kinobesøket ikke synker i det omfanget pessimistene har spådd, forsvinner kinoer verden over i takt med ny teknologi på folks hjemmekinoanlegg. Den norske filmkrikken har tradisjonelt vært tett knyttet til kinopremierene på den lokale kinoene, og det er noe av bakgrunnen for at så mange norske aviser har holdt seg med filmanmeldere. I likhet med filmbransjen er avisbransjen inne i en periode med store utfordringer og endringer knyttet til økonomi og teknologi. Sist, og ikke minst, og det vil jeg legge mest vekt på i det følgende, de siste årene har vi sett store endringer knyttet til hvem som anmelder film i norske aviser. Man kan faktisk omtale dette som et generasjonsskifte.
I løpet av få år har noen av landets mest profilerte filmjournalister i Aftenposten, Dagsavisen, Dagbladet, Adresseavisen, Bergens Tidende, Vårt Land og NRK gått av med pensjon. Disse journalistene har flere fellestrekk: Først og fremst er det, som følgende liste viser, en relativt jevnaldrende gruppe: Thor Ellingsen, Dagbladet (født 1932), Pål Bang-Hansen, NRK (født 1937 - død 2010), Gudmund Hummelvoll, Vårt Land (født 1937), Martin Nordvik, Adresseavisen (født 1940), Per Haddal, Aftenposten (født 1942), Harald Kolstad, Arbeiderbladet/Dagsavisen (født 1946 - død 2011), Astrid Kolbjørnsen, Bergens Tidende (født 1946). Flertallet av disse journalistene hadde dessuten til felles at de var filmkritikere i flere tiår, de representerte dermed et felleskap både i kontinuitet og filmkultur.
De siste par årene har jeg gjennomført flere intervjuer med filmanmeldere i denne generasjonen, som ledd i det jeg håper skal bli et bidrag til historien om norsk filmkritikk. Jeg vil dele noen små funn fra disse intervjuene i et forsøk på å si noe om endringer i nyere filmkritikk: Hvem var filmkritikerne, har filmkritikken endret seg og i så fall til det verre?
Svaret på det første spørsmålet er: En mannlig journalist. Dette betyr ikke at vi ikke har hatt kvinnelige norske kritikere, alle de store avisene har hatt en eller flere kvinnelige anmeldere. Blant de markante i den perioden jeg har jobbet mest med har vært Astrid Thon i Drammens Tidende og Astrid Kolbjørnsen i Bergens Tidende. Imidlertid har hovedanmelderne i all hovedsak vært menn, og det har vært menn som har innehatt oppgaven over lengre tidsperioder.
Journalistikk, ikke kjærlighet
Den amerikanske filmkritikeren Jonathan Rosenbaum har kategorisert filmanmeldere i to hovedkategorier basert på jaktmetaforer; ”Big Game Hunters”, som er på jakt etter å være de første som finner nye mesterverk, og ”The Explorers”, som utforsker filmterrenget bare for å se hva som finnes der. De norske filmkritikerne tilhører først og fremst den siste gruppen. Filmkritikerne i denne generasjonen er dessuten det jeg først og fremst vil definere som journalister. Mens en ny dokumentarfilm om amerikansk filmkritikk heter For the Love of Movies (Kyle Davidson og Benjamin Michel, 2010), er det ikke først og fremst kjærligheten til filmmediet som har vært drivkraften for de norske kritikerne. Hvis det skal defineres et “mantra” som er gyldig for mange av de norske anmelderne så kunne det vært formulert: “In the interest of journalism”. Norske filmkritikere har vært journalister først, filmelskere dernest.
På spørsmål om hvordan han ble kritiker svarte Martin Nordvik (Adresseavisen) at han alltid har hadde hatt denne interessen for anmeldelsen, ikke at han har hatt denne sterke interessen for filmen, eller for teateret. Thor Ellingsen beskrev anmeldelsen som ”det å skrive om en hendelse”, med andre ord slik vi vil beskriver annen journalistikk. Per Haddal, mangeårig anmelder i Aftenposten, sine betraktninger er representativt for denne generasjonens gjennomgående synspunkter på en filmanmeldelse i dagspressens form og funksjon:
Jeg har vært opptatt av formens betydning på det jeg har skrevet, at folk får lyst å lese anmeldelsen, og har holdt meg unna for mye av det filmteoretiske. Jeg har ønsket å gjøre en analyse, men ikke for tung. Det er den rammen dagsavisen setter for kritikken. Det er jo dette skillet mellom kritikk og anmelderi… Vi skriver jo for et sammensatt publikum, mange går ikke på kino. - Det gjør noe med språket og at jeg legger vekt på andre momenter, ting som kan relateres til livet utenfor kinoene. Og på journalistikk som formidling, i dette tilfellet av en opplevelse.
Hans konklusjon var helt klar, målet var å få folk til å lese avisen. En filmelskers mål vil være å få folk til å se film, til å gå på kino! Som kulturjournalister i norsk dagspresse flest har filmkritikerne dessuten måtte dekke flere kulturfelt; Martin Nordvik skrev om film og teater, Harald Kolstad om film og opera, Per Haddal dekket film og fjernsyn.
Gullalder?
Haddal var kritiker i Aftenposten fra 1978 til 2009, før det arbeidet han i Vårt Land, og han lagde også filmprogrammer for NRK med Bjørn Granum på 1970 og 80-tallet. Når han ble spurt om status for filmkritikken anno 2010 var hans oppsummering både avventende og dobbel. Som nestor i faget og nyslått pensjonist opplevde han på slutten av karrieren en oppvurdering både av filmkritikkfunksjonen og eget virke, ikke minst gjennom anerkjennelsen det var å motta Aamot-statuetten i, sammen med Pål Bang-Hansen i 2009, for ”fremragende innsats for norsk film” som det heter i Film&Kinos statutter for prisen. Han beskrev sine rammer i Aftenposten, tidsmessig og med hensyn til plass, som bedre enn noen gang. Samtidig mente Haddal at filmkrikkens gullalder var over, noe han begrunnet med kinoens synkende viktighet, økt kommersialisering, og økt konformitet.
Når vi snakker om en gullalder for filmkritikken, om filmkritikk som hadde innflytelse, på filmskapning og/eller filmsmak, er det gjerne noen internasjonale enkeltkritikere med skarp penn og kunstsyn i store aviser eller magasiner som trekkes fram, som Pauline Kael (The New Yorker), Andrew Sarris (Village Voice), Manny Farber (The New Republic med flere), og flere franske og engelske navn. Det kan være gode grunner til å stille spørsmål om hvor god filmkritikken egentlig var i tidligere tider når vi ser bort fra stjernene på feltet, både i norsk og internasjonal historie er det mange eksempler på at de yngste journalistene ble satt til å dekke film, tombola og sport. I norsk sammenheng har vi også hatt en rekke kritikere som har formet feltet og fungert som viktige stemmer, enten basert på deres gode penn (eksempel Arne Hestenes Dagbladet), meningsmot og verdier (for eksempel Sigurd Evensmo, blant annet NRK), sitt film/kunstsyn (for eksempel Bjørn Granum, Arbeiderbladet), eller gjennom kombinasjonen av slike kvaliteter (blant annet Harald Kolstad og Pål Bang-Hansen).
Og det var en tid, i 1970, da NRK sendte en serie programmer om viktige filmland, som Japan and India, basert på Pål Bang-Hansens studiereise i Asia. Man kan vanskelig se for seg slike satsninger i NRKs regi i dag. Samtidig reflekterer serien The Story of Film: An Odyssey (Mark Cousins, 2010) som vises på NRK2 lørdagskvelder våren 2012, en interesse for filmstoff både innenfor og utenfor kulturinstitusjonen NRK.
Sur gubbe
Et markant unntak blant norske filmjournalister, i alle ordets betydninger, var NRKs Pål Bang-Hansen. I likhet med Per Haddal, hadde han en far som var journalist, og begge snakket entusiastisk om det å være med fedre på ettermiddagsforestillinger, og om hvordan de måtte skrive anmeldelser for deadline kl ni om kvelden. Med bakgrunn som regissør og med filmutdanning i Italia, var Bang-Hansen det jeg først og fremst vil karakterisere som en filmelsker, på jakt etter den gode filmen, kunsten og mesterne. Han er uten sammenligning den blant mine informanter som sterkest uttrykte en kjærlighet for filmmediet. Men i 2009 er dette en nesten tapt kjærlighet. Etter å ha laget fjernsyn om film i en periode på 25 år var pensjonistens syn på filmformidling og filmkritikkens status og muligheter svært pessimistisk.
At hans egne program ble tatt av sendeskjema inngikk i hans frustrasjon selvsagt, og han syntes at NRK sviktet filmformidlingen. Ifølge ham selv begynte forfallet i filmkunsten allerede på 1960-tallet, og i fjernsynet med Dynastiet på 1980-tallet. Som han formulerte det: ”Bare sure gamle gubber kan si at alt var bedre før, men jeg sier det likevel!”
Jeg blir selv oftere og oftere som en sur gammel gubbe, når aviskritikkene blir kortere og kortere og ligner notisene man hadde i filmmediets barndom. Når dette skrives har Pulitzer prisen for beste kritikk nettopp godt til Wesley Morris, en filmkritiker i avisen The Boston Globe, som ikke bare skriver dagsaktuelle anmeldelser, men kontekstualiserer film og filmskapere [1]. Flere og flere bedriver i dag filmkritikk på nett, som våre egne Rushprint og Montages.no, dette åpner for filmkritikk som både kan være lengre og vare lengre, friere fra avisenes deadlines og kinoens premierer. De digitale medienes nye muligheter åpner også for å utforske filmkritikk i audiovisuell form, blant annet gjennom såkalte videoessays, noe for eksempel. Audiovisualcy-siden er et fremtredende eksempel på [2]. Det er med andre ord fremdeles håp for et videre liv for filmkritikken. I nye former og format, også utenfor avisspaltene.
Når det kommer til stykket er det ikke krise som først og fremst karakteriser den norske aviskritikken, det er tvert om stabilitet. Filmkritikken har vært her lenge, den er stabil i form, innhold og omfang, du finner den i mange aviser, til og med lokalavisa, i alle fall så lenge lokalkinoen finnes i hjembyen din.
På trykk i Wuxia nr. 1, 2012
Noter
[1] Wesley Morris sine vinnertekster finnes her: http://www.pulitzer.org/works/2012-Criticism